Da spillutgiveren Color Dreams sto i fare for å miste livsgrunnlaget sitt, snudde de seg til bibelen for å finne et nytt marked.
Super 3D Noah’s Ark har akkurat blitt relansert på Steam. Dette spillet er mest kjent for sin SNES-versjon, men kom altså ut til PC også. Det er, kort sagt, et førstepersons skytespill som benytter seg av Wolfenstein 3D-motoren, og forsøker å gjenfortelle den kristne historien om Noahs ark. Riktignok med en del små detaljer vi ikke finner i Bibelen (og svært få av de detaljene som faktisk står der).
Syndefloden er i full gang, og dyrene ombord på arken begynner å bli skikkelig lei av å være innelåst. De ender opp med å gå amok, og du – i sandalene til Noah selv – må skyte dem. Med mat, selvsagt. Dette beroliger dem, slik at de legger seg til å sove. Super 3D Noah’s Ark har blitt et slags symbol på en hel sjanger av religiøse spill, som klistrer kristne temaer over helt ordinære spillelementer. I dette tilfellet er det altså et skytespill, men siden dyrene ikke dør kunne utviklerne si at det var ikke-voldelig. Dermed kunne spillet selges til barn, og med sitt kristne budskap var det til og med lærerikt. På en måte.
I forbindelse med Steam-lanseringen tenkte jeg det kunne være sin plass å ta en titt på historien bak Super 3D Noah’s Ark, og utvikleren som lagde det.
Nintendo stengte utviklerne ute
Du vet hvordan Nintendo-tilhengere stadig klager over at tredjepartsutgivere tilsynelatende ikke ønsker å støtte Nintendos formater? Vel, det er karma. På åttitallet og deler av nittitallet murte Nintendo opp en gigantisk mur rundt formatene sine, og bare de aller, aller heldigste fikk slippe til. Nintendo skapte en svært lukrativ lekeplass der de hadde total kontroll over hvem som fikk leke, hvor de fikk leke og hvor mye de fikk leke. Og ingen fikk leke like mye som Nintendo selv.
Dette kunne Nintendo gjøre ved å holde streng kontroll over produksjonen av spillkassetter for formatene sine. Kun lisensierte utviklere fikk lov til å lage Nintendo-spill, og for en vanlig spillutvikler på åttitallet var det å bli en lisensiert Nintendo-utvikler omtrent som det var for en kamel å karre seg gjennom et nåløye. Når spillene så var ferdigutviklet måtte dessuten kassettene produseres av Nintendo, og det var de som bestemte når og i hvilke mengder de skulle produseres. De satte også prisen, og skulle ha en god porsjon av alle inntektene fra spillsalget.
Til Nintendos forsvar må det sies at det store «krakket» i den amerikanske konsollspillindustrien, som fant sted i 1983, skjedde fordi markedet ble oversvømt av konsollspill av en heller laber kvalitet. Ved å ha stålkontroll på spillmarkedet for deres egne plattformer, kunne Nintendo sikre at noe slikt aldri ville skje. De kunne kontrollere kvaliteten, sikre at tilbudet alltid passet til etterspørselen, og sikre at prisene holdt seg såpass høye at kundene ikke kunne kjøpe et årsforbruk av spill ved å ta en tur til den nærmeste tilbudskassa.
Det Nintendo gjorde var altså å introdusere prinsippene som har preget konsollspillindustrien frem til i dag. Men de ble likevel oppfattet som ekstra strenge og umedgjørlige, noe de begynte å tape på allerede da Sega dukket opp i vesten og stadig flere utviklere valgte å støtte dem fremfor Nintendo.
Uoffisielle Nintendo-spill
Det var uansett ikke alle som ønsket å innrette seg etter Nintendos regler. Noen år tidligere (i forbindelse med oppstarten av tidenes første uavhengige konsollspillutgiver, Activision) hadde det amerikanske rettsystemet kommet frem til at det ikke var ulovlig å lage konsollspill uten lisens fra konsollprodusenten. I de tidlige årene eksisterte det derfor flere selskaper som lagde uoffisielle spill for Nintendo Entertainment System, og brukte ulike måter å omgå Nintendos sperresystem på.
For å stanse dette, valgte Nintendo å legge press på spillbutikkene. De som solgte ulisensierte Nintendo-spill kunne risikere å bli svartelistet, og miste muligheten til å selge de offisielle spillene. I frykt for å miste Mario valgte de fleste å følge Nintendos retningslinjer – noe annet ville vært kommersielt selvmord i en tid der Nintendo hadde nesten hele konsollmarkedet.
Et av selskapene som spesialiserte seg på å lage ulisensierte Nintendo-spill for det amerikanske markedet var Color Dreams. De visste at de ikke hadde noen sjanse til å bli en lisensiert Nintendo-utvikler, men de hadde heller ikke lyst til å gå glipp av det lukrative markedet for Nintendo-spill. Så de gjorde noe ganske finurlig. De kom frem til at siden Nintendos trusler om boikott ville hindre alle normale spill- og elektronikkbutikker i å selge spillene deres, gjaldt det å finne butikker som ikke ville bry seg om dette.
Kristne spill var løsningen
På denne tiden var det svært mange kristne bokhandlere i USA. Disse solgte massevis av filmer, musikk og ulike produkter for barn, men konsollspill holdt de seg generelt unna. Hvis Color Dreams kunne få innpass i disse butikkene, ville Nintendos trusler være helt irrelevante. For en kristen bokhandler ville det ikke ha noe å si om Nintendo nektet dem å selge offisielle spill for plattformene deres, ettersom de ikke aldri hadde noe ønske om å selge Mario-spill i utgangspunktet.
I tillegg var det ikke mange som lagde kristne spill for konsoll, så det fantes et åpenbart marked her. Kristne foreldre ville jo gjerne at barna skulle få spille konsollspill slik som kameratene deres, men da som nå var det knyttet en viss skepsis til de populære spillene og verdiene de lærte bort. Spesielt i de konservative sirklene i USA, der spill med magiske elementer raskt blir sett på som okkulte og til og med satanistiske.
Så i 1990 valgte Color Dreams å reetablere seg selv som en utvikler og utgiver av kristne spill. De skiftet navn til Wisdom Tree, og begynte å lansere spill med bibelsk innhold. De fleste spillene deres var helt ordinære plattformspill eller actionspill, hvor spillerne gjorde akkurat det samme som i vanlige spill. Men figurene hadde en eller annen løs kobling til historier i bibelen, og vold ble bortforklart. Du skyter ikke dyrene, du mater dem! Utviklerne la gjerne også inn en bibel-quiz mellom hvert brett, for å gjøre spillene «lærerike». Mange av spillene deres var forøvrig rene nyversjoner av eldre Color Dreams-spill, men med ny og kristen innpakning.
Wisdom Tree opplevde stor suksess med forretningen sin, og de havnet heller aldri i trøbbel med Nintendo (kanskje fordi det hadde vært dårlig PR for Nintendo å skape for mye bråk om en kristen spillutgiver i det kristne USA).
Nintendo strammet inn
Da Nintendo lanserte sin SNES kom den med et såpass avansert system for å hindre ulisensierte spill at de i praksis tok knekken på de ulisensierte spillene. Det er nettopp derfor Super 3D Noah’s Ark er så kjent – det er det eneste ulisensierte SNES-spillet som ble lansert på det amerikanske markedet i konsollens kommersielle levetid. Spillkassetten hadde en ekstra kassettport på toppen, som brukerne måtte plassere et lisensiert Nintendo-spill i. Dermed ble konsollen lurt til å tro at spillet var offisielt, og kunne kjøre det. En snedig løsning, men stress for kundene.
Selve spillet er, vel, det er vel omtrent slik man kan forvente av en halvbillig Wolfenstein 3D-klone der nazistene er byttet ut med geiter og antiloper. Det er ikke direkte dårlig, og disse tidlige førstepersons skytespillene har en sjarm man ikke finner igjen i så mange av de nye spillene i sjangeren, men ikke forvent det helt store. Det skal imidlertid sies at jeg ikke har prøvd den nye versjonen, som skilter med forbedrede kontroller og støtte for moderne oppløsninger, i tillegg til at den fungerer på dagens operativsystemer.
Etter Super 3D Noah’s Ark ga Wisdom Tree opp konsollmarkedet, og begynte å fokusere på undervisningsprodukter og kristne spill for PC-markedet. Dette har de tydeligvis hatt suksess med, for de eksisterer fortsatt.
Forresten: SNES-versjonen ble faktisk relansert for et par år tilbake. Et selskap som heter Piko Interactive har spesialisert seg på å lansere «homebrew»-spill for SNES, og de har også fått rettighetene til å selge Super 3D Noah’s Ark. Husk at du må ha PAL-versjonen hvis du plutselig fikk lyst til å børste støvet av den gamle SNES-konsollen på loftet.