Her Story er et spill jeg umiddelbart fattet interesse for da det ble annonsert tidligere i år. Spillet setter deg i skoene til en person som har fått tilgang på en gammel datamaskin på en politistasjon. Der finner du en database full av videoer fra en serie avhør, som fant sted i 1994. Avhørene er av ei kvinne som melder mannen sin savnet. I starten vet du ikke noe mer enn dette, men etter hvert som du leter deg gjennom videoene lærer du mer og mer om hva som har skjedd. Det er et veldig fascinerende mentalt puslespill, som på merkelig vis vekker minner fra et av favorittspillene mine.
Dette spillet er eventyr/rollespillhybriden Quest for Glory, og en av grunnene til at jeg falt pladask for spillet var måten spillet håndterte samtaler mellom deg og de mange figurene du møtte. Samtalesystemet var i seg selv et resultat av at spillets grensesnitt; for å få spillfiguren til å gjøre mer avanserte ting enn å bevege seg fra A til B eller undersøke ting i miljøene, måtte du skrive inn tekstbaserte kommandoer. Du vet, slik som «open door», «throw dagger at saurus» og «pick up treasure».
Når du snakket med folk, kom det altså ikke opp noe menybasert grensesnitt der du måtte velge hva du ville si. I stedet kunne du introdusere deg selv ved å skrive «Say hello», og så på eget initiativ spørre eller fortelle om ting som virket fornuftige å snakke om. Hvis du for eksempel skrev «Ask about town», ville personen du snakket med si litt om byen sin. Så var det om å gjøre å følge med, og lete etter potensielle nye samtaleemner i svaret hans.
Resultatet var et samtalesystem der du ikke spurte om ting fordi de automatisk dukket opp som alternativer, men der du selv ble nødt til å oppsøke informasjonen du trengte ved å komme på, og stille, de riktige spørsmålene. Dette opplevde jeg som mye mer tilfredsstillende enn de vanlige, menybaserte samtalesystemene. Hver gang jeg fant ut noe viktig, så var det fordi jeg stilte et smart spørsmål. Ikke fordi jeg hadde trykket meg gjennom et menysystem.
Quest for Glory var selvsagt ikke det eneste eventyrspillet som brukte denne typen tekstgrensesnitt eller samtalesystem. Før LucasArts og deres grensesprengende Maniac Mansion, var det tekst som var normen i sjangeren. Men selv om jeg generelt er glad for at vi styrer dagens eventyrspill ved å peke og klikke, føler jeg de mistet noe da de gikk bort fra de tekstbaserte samtalene. På samme måte som dagens eventyrspill har mistet noe ved å bruke «venstreklikk for å bruke, høyreklikk for å undersøke» i stedet for den gamle verb-menyen fra spill som Maniac Mansion og Monkey Island.
Søk i databasen
Her Story gir oss et gjensyn med tekstgrensesnittet. Du sitter altså foran en gammel datamaskin på en politistasjon. Den har en database bestående av videofiler, fra ulike avhør av kvinnen. Men systemet har ikke noen enkel måte å navigere seg gjennom disse på. I stedet må du søke etter stikkord, og så får du opp inntil fem videoer der kvinnen bruker ordet du søker etter. Du skriver selv inn disse stikkordene – som i Quest for Glory er det ingen jukseliste her.
Ved å lytte til det hun sier i disse videoene, kan det hende du oppfatter andre potensielle søkeord. Hver gang hun nevner noe som virker viktig, og som du ikke har søkt på før, bør du notere det ned slik at du kan søke på det i fremtiden. I starten vet du nesten ingenting om kvinnen eller det hun er anklaget for, men jo flere videoer du klarer å søke deg frem til, jo mer finner du ut.
Dette høres kanskje ikke så gøy ut, men poenget er at spillet presenterer et ganske spennende mysterium, og gjør det på en silk måte at du gradvis lærer nye ting å søke på, som gir deg et stadig mer helhetlig bilde av hendelsene. Meningen er å finne ut hva som egentlig har skjedd, og om kvinnen er skyldig. Men historien hennes er et fascinerende mysterium i seg selv, og har flere lag som du gradvis nøster opp.
Nødvendig å notere
Her Story blir raskt ganske overveldende, hvis du ikke benytter deg av penn og papir for å notere ned stikkord underveis. Jeg synes godt det virtuelle datasystemet du bruker i spillet kunne hatt en liten notisblokk, men det er jo alltid litt artig å gjøre det «old school» også. Jeg endte opp med et ganske tettskrevet ark med notater til slutt, og det er litt morsomt å titte på det i etterkant, og se hvor stor forskjell det var på min oppfatning av hendelsesforløpet i starten av spillet, og i slutten.
Spillet gir forøvrig ingen «sannhet» på slutten. Det har et klipp eller to som kan tolkes som en avslutning, men det er opp til deg å komme frem til en teori om hva som egentlig har skjedd. Jeg føler selv at jeg er rimelig sikker på at min teori fungerer, men det finnes ingen måte å få bekreftet det på, annet enn å spørre skaperen – og han kommer neppe til å si noe. Det er imidlertid artig å se diskusjoner på nettet, og teorier ikke jeg hadde tenkt på engang. Selv om jeg ikke har noen tro på dem.
En av de tingene jeg liker med Her Story, er at det ikke forenkler eller abstraherer detektivarbeidet. I de fleste spill er det ett eller annet lag mellom dine handlinger og spillfigurens handlinger – du gir ordre, som spillfiguren utfører etter beste evne. Slik er det ikke i Her Story. Du ser det spillfiguren ser, og gjør det spillfiguren gjør. Dette gjør deg personlig ansvarlig for hvert eneste gjennombrudd du gjør.
Men det eksisterer altså en spillfigur, som du blant annet kan se reflektert i skjermen hvis det for eksempel kjører en bil forbi vinduet til rommet han/hun sitter. Identiteten og motivasjonene til denne spillfiguren, er en del av mysteriet.
Har fortsatt litt potensial for forbedringer
Her Story har et par småting jeg ikke er så begeistret for. Blant annet kan man legge interessante videoer i en egen kategori, men man kan ikke slette dem derfra igjen når de ikke lenger er relevante (og nei, ikke prøv å trykke «reset session data»). Jeg savner også pausefunksjon i selve videoene – de fleste er ganske korte, men noen er på over ett minutt, og da skulle jeg likt å kunne pause dem om jeg vil notere underveis, eller jeg blir distrahert.
Det siste irritasjonsmomentet har med spillets oppbygging å gjøre, og det er vanskelig å unngå. Her Storys versjon av de litt irriterende sekvensene i eventyrspill der du ender opp med å traske rundt i miljøene og bruke alt du har plukket med deg på alle mulige måter bare for å se om noe fungerer, er når du slipper opp for stikkord å spørre om, og begynner å gjette. I starten er det mange åpenbare gjetninger, som også gir gode resultater, men etter hvert som antallet videoer du ikke har sett krymper dramatisk, blir det også vanskeligere og vanskeligere å finne smarte ting å søke på. Da blir det mye tilfeldig. Men det er heldigvis ikke slik at du trenger å se alle videoene for å danne deg et godt bilde av hendelsesforløpet, og du kan selv velge når du har fått nok.
Når det gjelder selve videoavhørene, så er de stort sett troverdige. Men ikke alltid. Noen ganger kommer kvinnen med merkelige, kunstige kommentarer som jeg ikke skulle tro passet i settingen. Det virker også som hun overspiller litt enkelte ganger, men jeg tror det er på grunn av teksten hun har å jobbe med. Samtidig … vel, jeg vil ikke bevege meg så veldig langt inn på «spoilerterritorium» her, men det blir jo raskt klart at kvinnen har noe å skjule. Kanskje ganske mye, avhengig av hva du velger å tro. Når noen av svarene kanskje virker kunstige og lite troverdige, kan det jo være det faktisk er meningen at de skal gjøre det.
Men alvorlig talt: Hvem tar med seg gitar inn i et politiavhør?
Her Story er uansett et spill jeg vil anbefale. Det er ikke et konvensjonelt eventyrspill, og hvis vi skal sammenligne det med slike er det lettest å se på det som én enkelt, stor eventyrspillgåte, i stedet for et sett med nøtter som til sammen danner et spill. Men det er en veldig tilfredsstillende gåte å løse, og det på tross av at spillet aldri faktisk gratulerer deg og sier du har løst den. På samme måte som notatarket ditt gradvis fylles opp, blir også ditt mentale bilde av hendelsesforløpet klarere og mer komplett for hvert søkeord du treffer blink på. Det er veldig kult.
Det er ikke et spill for alle, og hvis du er en sånn person som liker å hisse seg opp når spill gjør ukonvensjonelle ting og ikke spiller etter de vanlige (men ikke nødvendige) reglene, vel, da kommer du nok til å hisse deg opp over Her Story også. Det er heller ikke et spesielt stort spill – jeg følte meg ferdig med det etter cirka tre timer – men så koster det ikke mer enn 40 kroner, heller. Det er sikkert enda billigere på iOS, men personlig ville jeg ikke spilt dette spillet uten et skikkelig tastatur.
Her Story er ute på diverse plattformer og nettbutikker. Besøk det offisielle nettstedet for mer info.
Synes det hørtes ut som et interessant konsept da jeg så det kom ut, og kommer absolutt til å kjøpe dette etterhvert, selv om det sikkert fungerer enda bedre som konsept enn som ferdig produkt.