Det heter Stellaris, og det er ikke et historisk strategispill. Det er i stedet et romstrategispill, og ser ut til å være akkurat det en sjanger som er i ferd med å bli litt for stiv og kjedelig trenger.
Jeg er veldig glad i romstrategispill, men jeg må også innrømme at jeg føler markedet er litt overfylt. I tillegg har vi både Master of Orion og Endless Space 2 i horisonten. Men Stellaris er ikke som disse andre romstrategispillene. Her er det ikke alltid like populære Master of Orion II som er inspirasjonskilden, men Paradox’ egne storstrategispill.
Kort sagt: Stellaris virker som et romstrategispill ulikt det meste annet. Det eneste relativt nye spillet som minner om det Paradox sier de vil oppnå med Stellaris er Distant Worlds – et herlig og dynamisk spill som har fått alt for liten innflytelse på sjangeren.
I Stellaris har Paradox satt dynamikk, politikk og diplomati i høysetet, og alt foregår i dataskapte universer som er unike hver gang du spiller. Vi loves en simulert verden der handlingene til både ditt og de andre (menneskestyrte eller datastyrte) rikene kan føre til enorme, dynamiske omveltninger.
Forsker du på kunstig intelligens? Da får vi satse på at robotene ikke gjør opprør. Hva med å ta snarveier gjennom tid og rom? Best å håpe at du ikke åpner en portal til helvete. Og selv om du klarer å holde deg i skinnet, er det slett ikke sikkert naboen gjør det.
Adam Smith hos Rock, Paper, Shotgun er en spillskribent som vanligvis har peiling på det han snakker om, og når han beskriver Stellaris som «spillet som vant Gamescom», føler jeg det er grunn til å følge med. Ta en titt på sniktitten hans, og i likhet med meg vil du antakeligvis ploppe Stellaris inn en plass høyt oppe på «spill jeg gleder meg uhyre mye til»-lista.
Ah, og en annen grunn til å glede seg: Musikken er fantastisk. Sjekk traileren:
Nei, ikke slutt! Spill videre!