Inntrykk: Big Pharma

Min første store suksess i Big Pharma var en pille som bekjemper ADHD-symptomer, fjerner kjønnsvorter og, hvis du er litt uheldig, skaper et snev av angst. Okay, kanskje litt mer enn «et snev», men vil du ha bort de vortene eller ikke? Big Pharma er, som du kanskje skjønner, et spill der du må lage legemidler. Tenk deg Theme Hospital, krysset med SpaceChem og, eh, Tetris.

På skjermbildene ser Big Pharma ut som et ganske avslappet lite forretningsspill, men det er egentlig ikke tilfelle. Dette er ganske kompliserte saker, med et langt større fokus på gåteløsning enn bildene gir inntrykk av. Det tok faktisk en god stund før jeg ble helt komfortabel med det, og selv om spillets øvingsdel er omfattende nok, skjønte jeg ærlig talt veldig lite av hva jeg egentlig hadde vært gjennom.

Løsningen ble å se på en Youtube-video, og så rett og slett bare stupe inn. I det første oppdraget gikk det heldigvis greit å tjene penger på «enkle» ting, og så kunne jeg eksperimentere litt med mer avansert funksjonalitet da jeg hadde oppnådd en rimelig solid inntekt.

Målet i Big Pharma er altså å lage ulike medisiner og medikamenter, og på den måten tjene deg søkkrik på andres lidelser. Om du klarer å kurere dem i samme slengen, så er det en bonus … eller ikke, avhengig av hvordan du ser på det. Friske mennesker trenger jo ikke medisin.

Kompliserte produksjonskjeder

Du lager legemidler ved å importere råvarer, for så å manipulere disse på ulike måter gjennom avanserte produksjonskjeder. Disse består av samlebånd og ulike maskiner. Hver råvare har én positiv effekt, samt en eller flere bivirkninger. Ideelt sett skal resultatet av prosessen være at du fremhever råvarens positive effekt og fjerner eller unngår så mange av bivirkningene som mulig.

Den kanskje letteste måten å forklare hvordan du går frem for å gjøre dette er å sammenligne med pH. Som du sikkert husker fra skolen, kan du gjøre en væske surere ved å tilsette syre, og mer basisk ved å tilsette base. Så i teorien kan du blande fastsatte mengder syre og base for å oppnå en spesifikk pH-verdi.

Big Pharma har ingenting med syrer og baser å gjøre, men prinsippet er ikke helt ulikt: Hvert råmateriale har en skala på 20 forskjellige steg, og ved hjelp av de ulike maskinene i produksjonskjeden kan du på ulike måter øke eller senke verdien slik at den havner der du vil.

Et enkelt eksempel: Startverdien er 5, kuren ligger i området 10-14, mens den ene bivirkningen ligger i området 6-12. Da kan du sende råmaterialet ditt gjennom en håndfull maskiner for å gradvis øke verdien til 13, og på den måten skape et legemiddel som bare har positive effekter. Så foredler du resultatet, og sender det ut på markedet.

Men dette er selvsagt bare starten. Både de positive og negative effektene har for eksempel en spesiell verdi hvor de er mest effektive. Hvis kuren i dette eksempelet fungerer best på 10, må du velge om du vil ha med bivirkningen likevel, for å legemiddelet så effektivt som mulig. Eller om du vil forsøke å fjerne bivirkningen og på den måten gjøre legemiddelet bedre, men dyrere å produsere.

Det å fjerne bivirkninger gjøres (litt forenklet forklart) ved å oppnå en helt annen verdi igjen. La oss si 1-4 for dette eksempelet. Hvis starverdien er 5 må du altså begynne ved å senke verdien for å fjerne bivirkningen, og så øke den igjen for å komme til 10 og på den måten få et «perfekt» legemiddel.

Det blir mye mer komplisert etter hvert. De fleste råmaterialer har langt mer enn én bivirkning, og for å lage avanserte legemidler holder det heller ikke å bruke standardkuren. I stedet må kuren oppgraderes (omtrent på samme måte som du fjerner bivirkninger), gjerne flere ganger. Noen ganger må ulike råmaterialer kombineres med hverandre for at oppgraderingen skal finne sted (det var slik jeg oppnådde mitt noe merkelige eksempel i starten). Og så videre.

Plassmangel

Dette hadde likevel ikke vært så vrient, om det ikke hadde vært for at du har svært begrenset plass. Alt må kobles sammen med samlebånd, og hver maskin har inngang og utgang på forskjellige steder. Det er her Tetris-elementet kommer inn i bildet. Maskinene fungerer omtrent som Tetris-brikker, som du må pusle sammen så effektivt som mulig slik at du faktisk får plass til alle de nødvendige leddene i produksjonskjeden. Det tar ikke så veldig lang tid før du må tenke skikkelig nøye over alt du gjør.

Etter den første, fomlende biten i starten blir Big Pharma svært vanedannende. De enkle og ineffektive produksjonskjedene du pusler deg frem til i starten må gradvis vike plass for stadig mer intrikate systemer, der du effektiviserer og perfeksjonerer hver minste bit for maksimal profitt og/eller effekt (de beste legemidlene er selvsagt ikke alltid de mest profitable).

Spillet har mye rom for eksperimentering og unike løsninger, og dilemmaene du møter har alltid flere løsninger. Skal du satse på masseproduksjon av billige legemidler, eller skal du prøve å kurere kreft? Skal du satse på nye markeder eller klore deg vei inn i eksisterende markeder, og hva gjør du når et marked eventuelt blir mettet? Skal du opprettholde et høyt produksjontempo selv om det betyr flere, dyre maskiner – og har du i det hele tatt plass til dem? Hvordan vil du forholde deg til bivirkninger, og er det lurest å levere legemiddelet i pilleform eller sprøyteform?

I tillegg har spillet et stort teknologitre å komme seg gjennom, med mange forskjellige retninger du kan ta og oppgraderingsmuligheter for de individuelle teknologiene. Nye ingredienser kan du også lete etter, og det er også mulig å oppgradere de du har for å få billigere innkjøpspris. Etterspørselen avgjør i utgangspunktet prisen, og jo flere legemidler som bruker samme ingrediens – enten de er dine eller konkurrentenes – jo dyrere blir den.

Grensesnittet kunne nok vært litt bedre. Jeg opplever stadig at jeg må inn i separate skjermer eller holde musen over forskjellige menyer for å finne informasjonen jeg er på jakt etter, og jeg skjønner for eksempel ikke helt hvorfor ikke spillet klarer å gi en bedre, visuell representasjon av de ulike verdiene man må forholde seg til når man skal oppgradere kurer og fjerne bivirkninger. Bare det at jeg stadig manuelt må telle ruter i skalaen betyr at spillets grensesnitt feiler litt, og gjør ting mer arbeid enn de burde vært.

I tillegg er det ofte vanskelig å identifisere hva som faktisk skjer på skjermen foran deg. Råvarene og materialene du arbeider med har alle forskjellig farge og form, men det er ikke lett å skille formene fra hverandre, og med mindre du har superhukommelse er det vanskelig å vite hva som er hva. Jeg vet ikke helt om det finnes noen god løsning på dette, all den tid du arbeider med et svært utvalg forskjellige kjemiske stoffer og ikke lett gjenkjennelige ting som tømmer, stål og stein. Men uansett hvor stor forståelse jeg har for problemet, er det fortsatt et problem. Når jeg har en stor fabrikk klarer jeg ikke å huske hvor de forskjellige kurene lages, og de små fargeklumpene hjelper ikke.

Patenter til besvær

Er det én ting jeg ikke liker med Big Pharma, så er det patentsystemet. Du kan når som helst patentere ulike legemidler, uansett om du var først til å produsere dem eller ikke. Det fungerer ved at du patenterer de forskjellige effektene samt formen legemiddelet kommer i. For eksempel kan du patentere «en pille som reduserer smerte». Om du gjør det, kan ingen andre produsere akkurat det.

De kan imidlertid produsere ting som «en krem som reduserer smerte», «en pille som reduserer smerte men fører til anal-lekkasje» eller «en pille som reduserer smerte og hindrer uønsket graviditet». På den måten kan man fortsette å produsere et legemiddel som gjør det samme som et patentert legemiddel, ved å endre litt på det.

Men det er pes. Og lite er så kjedelig som å oppleve at motstanderen plutselig begynner å produsere noe som konkurrerer med et legemiddel du har produsert lenge, og så patenterer det slik at du må endre på produksjonen eller droppe det. Patenter varer ikke evig, men hvis et spill varer i ti år og datamotstanderen patenterer noe i seks år, så er det i praksis «evig».

Resultatet er at hver gang du begynner å produsere noe nytt, må du slenge inn en patent for å hindre datamaskinen i å ødelegge for deg. Det er egentlig ikke moro – det er bare en ekstra, fast utgift og bryderi. Det er vel i stor grad slik patenter fungerer i den virkelige verden, der alle andre enn advokater og svindlere hater dem, men det er et realistisk aspekt jeg godt kunne vært foruten i et spill som skal være moro.

Konklusjon

Big Pharma er en vanedannende strategi/hjernetrimhybrid som jeg har fått mye glede av. Jeg trodde at spillet skulle være litt mer «Transport Tycoon»-aktig enn det faktisk er, og ble tatt litt på sengen av hvor avansert det er og hvor nådeløst det fokuserer på å perfeksjonere plassbruk, for eksempel. Men selv om det ikke var helt det jeg forventet, så tok det ikke lang tid før jeg begynte å sette stor pris på det.

Det er som sagt mye å forholde seg til, men det er jo det å finne løsninger på spennende utfordringer som er moro i strategispill. Hver gang du spiller endres ingrediensene og hvordan de fungerer, så selv om noe fungerte godt i ett spill er det slett ikke sikkert det fungerer like godt i det neste. Dette sikrer en viss gjenspillingsverdi, og selv om du neppe får like mange timer ut av Big Pharma som du får av de beste spillene i sjangeren tror jeg nok det i det minste bør holde deg i et tosifret antall timer.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg orker å kurere kreft, men jeg vet at jeg har forhåndsnedlastet Mad Max og er klar til å spille – og aller helst ønsker å ta en ny runde med Big Pharma.

Big Pharma kan kjøpes fra flere digitale butikker, og på Steam koster det 170 kroner. For øyeblikket er det introduksjonsrabatt, så prisen er 136 kroner.