Slik havnet en norsk stavkirke i The Vanishing of Ethan Carter (del 1)

Dette er historien om Vang stavkirke, som har stått i fire separate land og havnet i et kjent spill på PlayStation 4 og PC.

Om du har spilt eventyrspillet The Vanishing of Ethan Carter, så har du kanskje stusset litt over kirken du finner midt i spillets amerikanske skoger. Den ser i grunnen ut som en norsk stavkirke, men er ikke helt slik man forventer. Blant annet har et steintårn blitt reist ved siden av selve kirkebygget.

Vel, det er en norsk stavkirke. Det er Vang stavkirke, som opprinnelig ble bygd på slutten av ellevehundretallet i Valdres. Men hvis du skal besøke den i virkeligheten, må du til et helt annet sted i verden. Her er historien om hvordan en norsk stavkirke havnet i et polsk spill satt til et avsidesliggende strøk i USA.

Stavkirkene var ikke alltid kulturskatter

Stavkirkene regnes i dag som noe av det mest urnorske vi har, og det er med stor stolthet vi viser dem frem for turister og historieinteresserte. Men det var ikke alltid slik. På attenhundretallet ble stavkirkene vanligvis bare sett på som gamle og utslitte bygninger, som egentlig var ganske utdaterte og ikke i stand til å oppfylle datidens behov. Derfor ble svært mange av dem revet, og erstattet av nye kirker.

Slik var det også i Vang, der man i første halvdel av attenhundretallet mente at den gamle stavkirken var alt for liten for bygdas menighet. Dessuten hadde den begynt å forfalle. En renovering ville bli for kostbar, og man ønsket derfor å rive kirka for å bygge opp ei ny.

Heldigvis var det allerede på den tiden en gryende interesse for norsk historie, og en av dem som fikk vite om den planlagte rivningen var maleren Johan Christian Dahl (1788–1857). Han regnes som en av de første norske malerne som var på et europeisk nivå, og en av grunnleggerne av den stilen vi i dag kaller nasjonalromantikken. Han var også en av initiativtakerne bak grunnleggelsen av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, nå kalt Fortidsminnesforeningen.

Da det ble snakk om å rive kirken, var Dahl en ivrig motstander, og gjorde ifølge et redningsforsøk allerede da de første planene ble lagt frem på 1820-tallet:

– Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes, skrev han i ettertid.

Dahl kjøpte kirken

I 1832 tok nemlig det lokale herredsstyret en offisiell beslutning om rivningen, og det så ut som J. C. Dahl og de andre som kjempet for bevaringen hadde tapt. Men den gamle kirken kunne selvfølgelig ikke rives før den nye var ferdig, for man måtte jo ha et sted å holde gudstjenestene i mellomtiden også. I 1839 besøkte Dahl bygda under en reise rundt i Norge, og oppdaget at den gamle stavkirken fortsatt ikke var revet. Men da var den planlagte rivningen rett rundt hjørnet, ettersom den nye kirka var ferdig. Dahl måtte handle raskt, og gjorde flere forsøk på å finne et sted kirken kunne flyttes.

Av ulike årsaker feilet disse forsøkene, men nå var Dahl så overbevist i sin sak at han endte opp med å kjøpe kirken for sine egne penger. Han betalte 86 speciedaler, én ort og sju skilling for kirken på en auksjon i januar 1841. Det tilsvarer cirka 32 000 kroner i dag, ifølge Norges Banks priskalkulator. Som en del av auksjonen var det et krav om at kjøperen måtte forplikte seg til å rydde tomten før året var omme.

Dahl var en bereist mann, som i lang tid hadde holdt til på det europeiske kontinentet. På dette tidspunktet var han faktisk professor ved universitetet i den saksiske hovedstaden Dresden, og det var båndene han hadde knyttet til eliten i Europa som skulle bli redningen for kirken. Det viste seg nemlig at den ferske prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV – kjent som en romantiker og ansvarlig for mange storslagne byggeprosjekter – fattet interesse for Dahls stavkirke, og ønsket den til Preussen. Han kjøpte kirken fra Dahl, og prosessen med å få den flyttet til det tyske kongeriket kunne starte.

Flyttingen til Europa

Det å flytte en stavkirke var selvsagt ikke enkelt, og heller ikke noe det fantes særlig mye erfaring med på den tiden. Den tyske arkitekten Franz Wilhem Schiertz fikk i oppgave å dokumentere og måle opp kirken mens den fortsatt sto i Vang, og så ble den møysommelig tatt fra hverandre mens delene ble merket. I september ble det som nå i praksis var et kirkebyggesett fraktet med hest og kjerre til Lærdalsøyri ved Sognefjorden. Her ble kirken plassert ombord på galeasen Haabet, og fraktet videre til den prøyssiske havnebyen Stettin (som i dag er polsk, og heter Szczecin). Reisen fra Lærdalsøyri til byen ved Østersjøen tok to måneder.

Fra Stettin ble kirken fraktet med elvebåt til Berlin, der den overvintret på gårdsplassen til Königliches Museum (Altes Museum i dag), som hadde blitt bygd få år tidligere. Det var fortsatt litt usikkerhet om hvor kirken faktisk skulle plasseres, men i løpet av vinteren fant man ut at den skulle settes opp ved bygda Brückenberg nær Krummhübel (nå Karpacz i Polen). Denne fjellbygda, som ligger i det som i dag heter Karkonosze-fjellene, hadde svært lang og kronglete kirkevei, så behovet for ei kirke i bygda var stort. I tillegg lå den i nærheten av et kongelig lystslott, så kongefamilien og gjestene deres kom også til å få glede av den.

Våren 1842 fortsatte kirkens ferd med elvebåt opp Oder, og da den kom frem til foten av fjellene ble den fraktet frem til kirkestedet med hestetransport. Kirken ble oppført på et idyllisk sted omtrent halvveis mellom Krummhübel og fjelltoppen Schneekoppe (som i dag heter Sněžka), 885 meter over havet. Sněžka ligger i dag på den tsjekkiske siden av grensen mellom Tsjekkia og Polen, og er med sine 1603 meter det høyeste fjellet i republikken.

Mange endringer

Grunnsteinen for gjennoppbyggingen ble lagt 2. august 1842, med kongen til stede. Det var en byggmester ved navn Hamann som fikk ansvaret for gjenoppbyggingen, og han valgte av ulike årsaker å gjøre relativt store endringer. Bygget ble utvidet, flere deler ble fjernet, og kirken fikk nye vinduer. Den gamle apsiden, altså den halvsirkelformede utvidelsen i enden av kirken, hadde blitt revet på et eller annet tidspunkt mens kirken sto i Norge, og ble nå rekonstruert i barokk stil. Kirken fikk også et nytt steintårn ved siden av kirkebygget, som blant annet skulle beskytte trebygningen mot vind fra fjellet. Dessverre ble den dekorerte korhimlingen vraket, fordi man i det protestantiske Preussen anså den som for katolsk.

Kirken kunne innvies igjen den 27. juli 1844, og selv om den ikke var helt lik originalbygningen var den var lik nok til at J.C. Dahl var fornøyd. Han sa det slik:

– Det var kjært at Kongen af Preussen interesserte sig for slikt. I steden for at jeg selw kun hawde beholdt det wesentlig af Bildhuggerarbeidene, Snitzwerkerne om Døre, Søile-Capitæle, Malerier osw, saa blew dog en temmelig lignende Kirke igen opført i Wirkeligheden.

I årene som har gått siden midten av attenhundretallet, har det som kjent skjedd store endringer i Europa. Preussen ble en del av Det tyske riket i 1871, og mistet mye av sitt landområde til den nye polske staten etter første verdenskrig. Det tidligere kongeriket eksisterte likevel som en egen delstat frem til etter andre verdenskrig. Da ble den oppløst av de allierte seierherrene, og nærmest strøket fra kartet. Landområdene der kirken står ble overtatt av Polen, og den tyske befolkningen ble i stor grad enten utvist eller valgte selv å flytte. Men kirken består, og er fortsatt i bruk som menighetskirke for den polske lokalbefolkningen i Karpacz. I tillegg er den selvsagt en turistattraksjon.

Slik havnet altså Vang stavkirke i dagens Polen. Men hvordan havnet den i et moderne dataspill? Det skal vi se på i neste del.

Lisens for fotografiene brukt i artikkelen.