75 Spill fra Data-Tronic (del 8)

Bedre sent enn aldri: Her er ukens dose Data-Tronic-spill. Bli med når jeg tester spill som Vampire’s Lair!

Kassetten. Takk til Håvar Bruvoll Hojem for bildet.
Kassetten. Takk til Håvar Bruvoll Hojem for bildet.

75 Spill var en spillsamling for Commodore 64, som ble solgt på kassett og diskett fra det norske selskapet Data-Tronic. Alle spillene fikk plass på én kassett, så det sier seg selv at de ikke er særlig avanserte. Men det visste selvsagt ikke jeg da jeg opprinnelig kjøpte denne pakken i barndommen. Resultatet var en stor skuffelse. I denne artikkelserien kjører jeg et solid gjensyn med 75 Spill, og målet er å spille seg gjennom hele pakken.

I utgangspunktet tenkte jeg det ville være en kjapp sak å skrive noen setninger om hvert spill, men i praksis viser det seg at det er ganske mye å si om dem. Spesielt fordi disse spillene ofte har en historie utover denne samlepakken, som tilsynelatende har blitt forsøkt visket ut av selskapet som samlet spillene i pakken, Alpha Software. Jeg føler det er på sin plass å faktisk prøve å finne ut hvem det er som har laget de individuelle spillene.

Her er første del, og her er den forrige.

Eksplodere.
Eksplodere.

Jeg må forøvrig nevne at jeg utrolig nok nå har fått testet Hexplode (også kjent som «Eksplodere») med en ekte motspiller. Da jeg opprinnelig skrev om spillet i del tre, mistenkte jeg at det ville fungere ganske godt om man var to – og det hadde jeg for så vidt rett i. Det var faktisk ganske moro, og jeg kan bekrefte at spillet tilbyr rike muligheter for taktikk. Men etter å ha fylt spillbrettet opplevde vi at kjedereaksjonene ble veldig vanskelige å forutse, og den siste gangen vi spilte opplevde vi samme type evig kjedereaksjon som du kan se i videoen jeg tok opp fra spillet.

Men nok om det. Denne uken har jeg mye å skrive, så det er bare å sette i gang.

Vampire’s Lair

Fanget! Sånn går det når man prøver å ta bilde mens man spiller.
Fanget! Sånn går det når man prøver å ta bilde mens man spiller.

Hm. Vampire’s Lair er faktisk såpass okay at det kunne vært et kommersielt spill veldig tidlig på åttitallet. Jeg har faktisk spilt dårligere spill som har blitt lansert i egen boks. Det betyr ikke at vi snakker høy kvalitet her, men definitivt et av de bedre spillene til nå.

Konseptet er enkelt. Du spiller en fyr (eller dame, spilet har ikke så god grafikk at man kan se hva slags kjønn figuren har, så her kan vi late som om vi har å gjøre med et veldig progressivt spill) som har blitt fanget av en vampyr. Den eneste måten å rømme på, er ved å plukke opp alle skattene i vampyrens herregård. Spillet forklarer ikke hvorfor, men det kan jo tenkes vampyren har en dørvakt som kan bestikkes.

Hvert brett består av fire separate rom, hvert med en skatt og en gjeng monstre som beskytter skatten. Du ser handlingen ovenfra, og hvert rom er i praksis en arena med en dør i hver ende. Du må gå inn i rommet, plukke opp skatten, og løpe ut igjen i den andre enden. Du har også to kuler i pistolen din, som du kan bruke på monstre som blir for nærgående – men når du skyter et monster, blir de gjenværende monstrene raskere. Som sagt: Enkelt. Men det funker.

Originalartikkelen om The Forbidden Crypt.
Originalartikkelen om The Forbidden Crypt.

Det blir selvsagt ensformig i lengden, og noen rom starter med monsterplasseringer som gjør at du omtrent ikke kan unngå å miste et liv. Ah, og det er en bug som gjør at døren i den ene siden av rommet ikke synes. Men ikke ødelegg den enkle gleden av å ha funnet et spill som ikke suger med slik flisespikking.

Det er jo selvsagt ikke Alpha Software som har laget dette spillet, selv om de er kreditert. I virkeligheten dukket det opp i Compute!s Gazettes februarnummer i 1985, under tittelen The Forbidden Crypt. Det er laget av Ted Reynolds.

Viper

Viper fra Compute's Gazette. Dette er forøvrig en litt annen utgave enn den i videoen (ja, jeg lette gjennom alt jeg kunne finne ved navn Viper).
Viper fra Compute’s Gazette. Dette er forøvrig en litt annen utgave enn den i videoen (ja, jeg lette gjennom alle Viper-spillene jeg fant).

Hvorfor må ting være så vanskelig?! På den versjonen av 75 Spill som jeg har til rådighet, er Viper overskrevet av et annet spill (Tic Tac Maths, altså neste spill i rekken). Etter mye mer tid enn prosjektet egentlig fortjener, har jeg ikke klart å finne noe Viper kreditert verken Alpha Software eller Data-Tronic på nettet. Jeg finner imidlertid et spill ved navn Viper publisert i Compute!s Gazettes august 1983-nummer. Det er laget av Charles Brannon (som også lagde Astro Panic fra del 1), og med tanke på hvor mange spill som stammer fra Compute!s Gazette er det ikke helt usannsynlig at det er dette som egentlig skal være i samlingen. Men jeg vet det ikke 100 prosent sikkert.

Viper er i alle fall et Snake-aktig spill der du kan velge om du vil legge hindringer i form av en «labyrint» på skjermen eller ikke. Du kan også velge hastighet (vanskelighetsgrad). Ellers er det fryktelig enkelt, med tastatur-grafikk og hakkete animasjoner. Det er ikke spesielt moro, så sånn sett passer det i alle fall godt inn i samlingen. Jeg velger uansett å ikke bruke mer tid på det, i alle fall ikke før jeg får bekreftet at det er riktig spill (jeg har nemlig vage minner om en annen Snake-klone, men jeg har ikke funnet noe som ligner på den). En kjapp video kan jeg likevel lage:

Tic Tac Maths

Tic Tac Maths på Commodore 64.
Tic Tac Maths på Commodore 64.

Dette mattespillet bygger på et småkult konsept, egentlig. I bunn og grunn er det Tripp Trapp Tresko, men her må du løse regnestykker for å få lov til å plassere krysset eller sirkelen din i den ruten du ønsker. Hver rute har et spesifikt spørsmål, og noen er vanskeligere enn andre. Hvis du svarer feil, får motspilleren sjansen til å svare – og dermed muligheten til å krysse av to ruter etter hverandre.

Dessverre er utførelsen i enkleste laget. Det er ikke mulig å velge vanskelighetsgrad, og spørsmålene er såpass lette at selv jeg klarer dem uten problemer. Det som kunne gjort spillet mer interessant og uforutsigbart var en tidsfrist; når hver spiller har uendelig med tenketid og spørsmålene er lette i utgangspunktet, er det usannsynlig at noen gjør feil. Det er jo selvsagt også snakk om Tripp Trapp Tresko her – spillet der det er umulig for spiller nummer 2 å vinne hvis spiller nummer 1 ikke gjør et tabbetrekk. Her åpnes det riktignok for tabber ettersom spiller nummer 1 tross alt kan svare feil, men en variant av Fire på rad hadde nok funket bedre. Interessant nok er det en god del kode i programlistingen som ikke ser ut til å brukes.

Spillet er basert på Tic Tac Arith for Commodore PET.
Spillet er basert på Tic Tac Arith for Commodore PET.

For en gangs skyld er det et navn på tittelskjermen til Alpha Softwares Tic Tac Maths. Det står at en viss Albert Cowan har overført spillet til Commodore 64. Men utover det var det ikke mye hjelp her.

Det viser seg at Tic Tac Maths er basert på Tic Tac Arith, et spill opprinnelig utviklet for Commodore Pet av Jo Ann Comito. Dette er så vidt jeg har klart å finne ut, pakkens første kvinnelige spillutvikler. Ikke bare det, men spillet ble senere revidert av en annen kvinnelig utvikler, Jennifer Brasch, og utgitt gjennom Commodores egne «public domain»-satsning (som også «Matte Maskin» fra tidligere stammer fra).

Her er originale Tic Tac Pet fra 1978, spilt på Commodore 64.
Her er originale Tic Tac Pet fra 1978, spilt på Commodore 64.

Så vidt jeg kan forstå, er Tic Tac Arith igjen basert på Tic Tac Pet, som Comito lagde så tidlig som i 1978. Hun har laget flere andre PET-spill, inkludert Hurkle og Spelling. Det viser seg faktisk også at hun har laget flere spill til iPad – ganske interessant at hun begynte å lage spill på syttitallet, og så tilsynelatende tok opp tråden igjen relativt nylig.

Tic Tac Pet er forøvrig mye mer avansert enn Tic Tac Maths og Tic Tac Arith. Den har ti vanskelighetsgrader, og varierte regnestykker. Jeg klarer ikke å finne Comitos originalutgave (hvorfor er det så vrient å finne PET-programmer på nettet?), men Commodore 64-utgaven eksisterer.

3 D OXO

"Jeg er bare en liten datamaskin", du liksom.
«Jeg er bare en liten datamaskin», du liksom.

Fra Tripp Trapp Tresko med tall går vi over til Fire på rad i tre dimensjoner. Spillet foregår på fire rutenett av 4×4 ruter, som i teorien i alle fall er plassert over hverandre slik at man i praksis får en 4x4x4 kube. Man kan få fire på rad i alle retninger.

De individuelle «etasjene» vises ved siden av hverandre i stedet for over hverandre, og man må rett og slett må visualisere 3D-aspektet selv. Det synes jeg egentlig ikke fungerer særlig bra. Jeg sliter med å se rutenettene som én tredimensjonal enhet, noe som er helt nødvendig for å lykkes. Etter flere forsøk har jeg fortsatt til gode å slå datamaskinen.

Det er nok ikke du som er «lost».
Det er nok ikke du som er «lost».

For min del drepes altså spillet av presentasjonen, som jeg overhodet ikke opplever som funksjonell. Ellers virker spillet kompetent nok. Datamaskinen har som nevnt ikke trøbbel med å se helheten, og det eneste problemet er at den bruker litt lang tid på å tenke. Underveis kommer den med småsøte kommentarer som «i’m a bit lost» og «nice try!».

Alpha Software ser ut til å ha rappet dette spillet av en viss D. Hall. Spillet er identisk med hans Threedox, som ifølge programlistingen ble fullført 4. desember 1982. Spillet ble med andre ord laget få måneder etter plattformens debut i august samme år. D. Hall laget også et par andre svært tidlige spill, slik som en flylandingsimulator.

Grumble.
Grumble.

Det er veldig (kremt) sjarmerende hvordan Alpha Software faktisk har gått inn i programlistingen og fjernet originalskaperens navn. Det eneste andre de har gjort er altså bare å legge til «Alpha Software Presents» i starten, og endre tittelen fra Threedox til 3 D OXO.

Spillkonseptet har nok mange erfarne gamere vært borti. Den første elektroniske utgaven dukket så vidt meg bekjent først opp i Dave Ahls kjente bok BASIC Computer Games fra syttitallet, der spillet var kreditert Darthmouth College. Atari 2600 fikk en klone i 1979, men den versjonen jeg tipper flest Spillhistorie-lesere husker er Tic Tactics fra Microsoft Entertainment Pack for Windows 3. Alle disse variantene har imidlertid en mye tydeligere og bedre visning av spillområdet enn det Threedox/3 D OXO har.

Det var alt for i dag, men følg med neste uke. Da skal jeg blant annet spille Dog Fight og Sky Diver!

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.