Hva var det første rollespillet på datamaskinen? Det vet vi ikke – men Pedit5 er det eldste som fortsatt eksisterer.
Ingen vet med sikkerhet hvem som først kom på ideen om å overføre rollespillet til det elektroniske formatet, og sjansene er små for at vi noensinne vil finne det ut. Her, mer enn noe annet sted i spillhistorien, kjenner vi bare til rykter og legender. Det første rollespillet – hva enn det var – er kanskje tapt for alltid.
En ting er i alle fall sikkert: De digitale rollespillene er nesten like gamle som penn-og-papir-varianten. I 1974 lanserte Dave Arneson og Gary Gygax sitt Dungeons & Dragons, som regnes som det første virkelige rollespillet. Spillet ble raskt en stor suksess, spesielt på amerikanske universiteter og høyskoler, og de som virkelig satte pris på spillet var, da som nå, den samme typen mennesker som elsket teknologi og datamaskiner. At disse nærmest umiddelbart prøvde å kombinere rollespillet med datamaskinen bør ikke komme som noen overraskelse.
Nå er det kanskje fristende å spørre «hvilke datamaskiner?». Selv om det fantes datamaskiner privatpersoner kunne kjøpe, da helst som byggesett, var det ikke før Commodore PET, Apple II og TRS-80 ble lansert i 1977 at datamaskinene begynte å innta de tusen hjem. For å finne mye av spillmediets tidlige utvikling må vi i stedet til stormaskinene tilkoblet ulike universiteter. Spesifikt, må vi til det amerikanske datasystemet PLATO.
Innovasjon på PLATO
PLATO står for Programmed Logic for Automated Teaching Operations, og ble introdusert allerede på sekstitallet. Systemet var under konstant utvikling frem til åttitallet. Det startet som et av flere prosjekter som skulle få fart på utdanningssystemet i USA, og sørge for at amerikanerne kunne holde følge med sovjeterne under den kalde krigen. Å si at PLATO var forut for sin tid er en massiv underdrivelse, og systemet introduserte en bråte teknologier og konsepter vi i dag tar for gitt. Alt fra plasmaskjermen til nettchat dukket først opp på eller i forbindelse med PLATO, og det er også her vi finner mye av den viktigste tidlige utviklingen innenfor spillmediet.
- Les også: Historien om PLATO
PLATO hadde sin storhetstid på syttitallet, da hundrevis av amerikanske høyskoler og universiteter var tilkoblet nettverket. I tillegg til at PLATO hadde profesjonelt utviklet programvare, ble studentene som brukte systemet oppfordret til å programmere sine egne leksjoner (alle programmer på PLATO-systemet kalles leksjoner). Men siden studenter generelt liker å ha det moro, benyttet mange av dem i stedet anledningen til å skape ulike spill. Det er på PLATO vi finner arnestedet til alt fra flysimulatorer til romstrategispill og nettopp rollespill.
Problemet var at siden PLATO var et milliardprosjekt med begrensede ressurser, var det naturlig nok ikke alle som satte pris på at studentene fylte det opp med spill. Hvis en administrator fant et spill, og hadde behov for mer diskplass, ble det vanligvis slettet uten nåde eller hensyn til fremtidens spillhistorikere.
Vi vet som sagt ikke hva det første digitale rollespillet var, men vi vet at det etter all sannsynlighet ble utviklet på PLATO. Et spill som het m199h skal ha dukket opp allerede i 1974, altså samme år som Dungeons & Dragons ble lansert, men det er borte for alltid, og vi vet ikke noe mer om det enn at det antakeligvis har eksistert. For alt vi vet, kan også andre spill ha blitt laget, spilt og slettet, og kun eksistere i de vage minnene til tidligere studenter som ikke aner at det de holdt på med var noe historisk viktig.
Petit5
Det eldste rollespillet vi med sikkerhet vet om, og som fortsatt eksisterer, er kjent under navnet Pedit5. Vi har riktignok ikke tilgang på originalen, men en versjon som ble helditgvis gjenopprettet av en annen utvikler nokså umiddelbart etter at administratorene først kom over Pedit5 og slettet spillet.
Pedit5 ble utviklet av en person ved navn Reginald Rutherford. Ifølge et intervju fra 2008 startet han sommeren 1975(*) å spille Dungeons & Dragons sammen med vennene sine i Champaign-Urbana i Illinois. Han jobbet på det tidspunktet som programmerer på PLATO, og fant etter hvert ut at han ville prøve å lage en elektronisk versjon av rollespillet. Han visste om et annet slikt spill under utvikling, nemlig dnd, men siden det spillet lot vente på seg prøvde han selv. Spillets filnavn stammer fra at avdelingen han jobbet ved, Population and Energy Group, hadde fått reservert filnavnene Pedit1-5, og de trengte egentlig bare de tre første. Pedit4 ble dermed spillmanualen, og Pedit5 selve spillet.
- Les også: Tilbakeblikk på dnd
Rutherford prøvde å basere så mye som mulig av spillet på mekanismene fra Dungeons & Dragons. Spillfiguren fikk helsepoeng og erfaringspoeng, monstrene hadde ulike erfaringsnivåer, og man fikk belønninger i form av skatter for å overvinne dem. Takket være begrenset maskinvare foregikk spillet i én enkelt labyrint med 40-50 rom, men monsterplasseringene og skattene var forskjellige hver gang man spilte. Spillet fikk imidlertid ikke forskjellige klasser, og i stedet spilte man som en kombinasjon av magiker, prest og ordinær nærkampspesialist («fighter»).
Rutherford brukte 4-6 uker på å utvikle spillet, som ble lansert høsten eller vinteren samme år. Han forlot jobben sin tidlig året etter, og mistet dermed all kontroll over hva som skjedde videre med Pedit5. Han understreker imidlertid at andre personer hadde tilgang på kildekoden.
Grafikken ble forøvrig laget av Mark Nakada. Han hadde tegnet et figursett basert på et Dungeons & Dragons-tillegg ved navn Greyhawk, og alle som ville kunne bruke disse figurene. Derfor endte de opp i en rekke tidlige PLATO-rollespill.
Et enkelt spill
Å spille Pedit5 i dag, er en veldig spesiell opplevelse. Vi kommer ikke unna at det er voldsomt primitivt sammenlignet med dagens spill, men dette er samtidig et spill som ble utviklet på et tidspunkt der Pong var noe av det mest avanserte på det kommersielle spillmarkedet, og sånn sett er det veldig imponerende. Pedit5 regnes nå som det første dataspillet med konsepter som helsepoeng, ikke-spillbare figurer, erfaringspoeng og så videre.
Du starter Pedit5 ved å skape en figur. Figureganskapene, altså «hits» (helsepoeng), «strength», «intelligence», «constitution» og «dexterity», bestemmes ved at datamaskinen kaster virtuelle terninger, og du får ingen mulighet til å endre på dem. Du kan ikke engang be datamaskinen kaste terninger på nytt om du er skikkelig misfornøyd (levetiden for de mest mislykkede heltene er «heldigvis» kort).
Når du så starter befinner du deg i en korridor. Du ser figuren og de umiddelbare omgivelsene ovenfra, og figuren din er alltid i sentrum av skjermen. Når du flytter ham, «hopper» skjermbildet, slikt at du ser figuren i den nye posisjonen. Langs korridorens vegger finner du dører, men disse kan ikke åpnes som normale dører. I stedet må du rett og slett slå dem inn. Så lenge forsøket ditt lykkes, vil du umiddelbart havne i naborommet eller korridoren når du slår inn en dør. Hvis det er et monster der, møtes dere automatisk til kamp.
Når du starter å slåss, får du tre valg. Du kan prøve å rømme, du kan bruke magi, eller du kan slåss på gamlemåten. Om du velger sistnevnte, vil selve kampen utkjempes automatisk, basert på dine egenskaper, motstanderens egenskaper og, selvsagt, virtuelle terninger. Du ser imidlertid ikke noe av dette; idét du velger å slåss, kommer resultatet umiddelbart opp. Enten vinner du, eller så dør du. For å se hvor mye skade fienden eventuelt gjorde, må du manuelt hente opp karakterskjermen i etterkant av kampen.
Magisystemet er ganske enkelt; de totalt 16 formularene i spillet er forenklede versjoner av «ekte» Dungeons & Dragons-formularer, og med mindre et monster er immunt vil de alltid fungere. Kaster du «sleep», vil monsteret sovne, og du vil automatisk drepe det uten å ta skade. Kaster du «invisibility» slipper du unna kampen umiddelbart. Magi er med andre ord veldig kraftig, men du kan bare bruke magi en begrenset mengde ganger hver gang du spiller. Jo flere erfaringspoeng du har, jo mer magi kan du bruke. Du kan forøvrig også finne sverd og rustninger som gir deg bedre angrep og forsvar.
I videoen under spiller jeg et par runder, men jeg er skikkelig uheldig med begge figurene mine, så det varer ikke så lenge:
Spill igjen og igjen
Ved å drepe monstre får du erfaring, og når du har drept noen monstre og fortsatt er i live, bør du gå tilbake til startposisjonen (hvis du husker veien). Når du går ut av labyrinten får du nemlig tilbake helsepoengene du har tapt, og muligheten til å kaste magi igjen. I tillegg vil datamaskinen telle opp erfaringspoengene, og gi deg tilgang på neste nivå om du kvalifiserer. Det er fem nivåer i spillet, og som vanlig blir egenskapene dine bedre jo høyere nivå du er.
Så er det bare å hive seg ut i det igjen, og mens du har hvilt deg utenfor hula, har selvsagt monstrene og skattene kommet tilbake – i nye posisjoner. Med andre ord er Pedit5 også et av de tidligste spillene med datagenerert innhold.
Målet i spillet er rett og slett å få 20 000 erfaringspoeng, og det er … vel, ganske vrient. Det virker nemlig temmelig tilfeldig hvilke monstre du møter, så sjansene er veldig store for at du på et eller annet tidspunkt ganske tidlig i spillet vil møte et monster som er alt for mektig, og være dømt til å tape. Men selv om spillets farligste monstre kun gir noen hundre erfaringspoeng, får du også erfaring av å plukke med deg penger, edelsteiner og andre skatter. Hvis du har flaks med disse kan du faktisk gå ganske raskt opp i nivå.
Slik er altså Pedit5. Det er superenkelt og (etter moderne standard) alt for avhengig av tilfeldigheter, men samtidig har det mange sofistikerte elementer man neppe hadde forventet av et rollespill fra 1975. Grafikken må også nevnes; ja, den er enkel og helt uten animasjoner, men figurene er samtidig klare og tydelige, tegnet i en oppløsning hjemmeplattformene ikke fikk tilgang på før på åttitallet. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det et godt spill, men det har sin sjarm, og litt av den samme vanedannende følelsen vi finner igjen i dagens rollespill.
Pedit5 var dessuten bare begynnelsen. Like etter kom det tidligere nevnte dnd, som blant annet introduserte ekstra mektige fiender man måtte slåss mot – det tidligste kjente eksempelet på et spill som har «bosser». I tillegg ble Pedit5 brukt som fundament for et langt mer avansert spill ved navn Orthanc. Utviklingen fortsatte i lynraskt tempo, og før tiåret var omme fantes det rollespill på PLATO med 3D-grafikk, flerspiller, klasser, raser, laug, utstyr, økonomi og alt det andre vi forventer av et moderne rollespill. Men det er en historie for en annen gang.
Takk til Cyber1 for tilgang på deres CYBIS-system. De gjør en glimrende og viktig jobb med å bevare spill-/teknologihistorie, og gjøre den tilgjengelig for gamle og nye brukere.
(* det er en viss usikkerhet rundt dette, ettersom skaperne av det nest eldste rollespillet vi kjenner til, dnd, hevder at de startet utviklingen sent i 1974 eller tidlig i 1975 – etter å ha spilt Pedit5. Det er mulig de har spilt et enda eldre rollespill vi i dag ikke kjenner til, og blander det med Pedit5)