Inntrykk: Stardew Valley

Livet i Stardew Valley handler ikke bare om å drive bondegård.

Hvem har ikke hatt lyst til å drive sin egen bondegård? Ikke så mange, sier du? Det var i alle fall det jeg trodde, helt fram til jeg startet med min egen lille jordflekk. Grasrota heter den forresten. Her vokser det epletrær, jordbærplanter, maiskolber og poteter. Og gress. Jeg har resirkuleringsmaskin, kullbrenner og lynoppsamler. Hønene kakler, endene kvakker og kuene rauter. Egg og melk blir til majones og ost. Agurk til sylteagurk, og druer til vin. Skjønt, man kan lage vin av mye rart. Kirsebærvin sa du? Ikke noe problem.

Treg start

Etter en noe treg start, med mye kjedelig tømmerhogst, steinknusing og luking av gress, tar spillet seg virkelig opp etter noen timers spilletid. Jeg skal ærlig innrømme at jeg holdt på å legge spillet i glemmeboka, men det var før jeg (heldigvis) fant ut av alle mulighetene det tilbyr.

Spillet starter ved at man overtar en gammel, gjengrodd bondegård etter bestefaren sin. I begynnelsen går dermed mye av tiden på å rengjøre den for gress, stein og trær. Man har heller ikke allverdens med ressurser, og det er viktig  å utnytte de få frøene man har for å tjene til livets opphold. Det må graves opp jord, gjødsles og sås. Deretter må man passe på at jorden er fuktig – hver dag må det vannes, med mindre det regner. Akkurat denne delen var nok det som holdt på å knekke meg. Vanning av plantene er kanskje «gøy» de første par dagene, men som med alt som gjentar seg for mye, så blir det veeeeeeeldig kjedelig etterhvert.

Heldigvis har Stardew Valley innebygde systemer for å motvirke denne kjedsomheten. Etter en stund kan man nemlig lage sin egen lille vannspreder. Den er riktignok ikke mye tess – og rekker bare for fire planter – men jeg fant fort ut at jeg var nødt til å få bygget en haug av sprederne for å motvirke en stille død. Det krever imidlertid sitt av ressurser, og før det automatiske vanningsanlegget er satt opp i stor skala, går mesteparten av tiden til dette. Senere i spillet kan man lage bedre spredere, som vanner åtte, og til slutt inntil 24 planter av gangen.

Det er alltid nok å gjøre

Fugleskremsler må også til. Hvis ikke, kommer det noen forbaskede kråker og ødelegger det du har strevd for å få til i flere dager. Ligg unna blomkålen min, sa jeg! Gid jeg hadde oppskrift på kråkeboller…

Etterhvert som tiden går (og pengene forhåpentligvis strømmer jevnt inn i kassa), kan man både bygge nye bygninger og oppgradere de gamle. Hønsehus, fjøs og stall er det plass til, og du kan fylle disse med blant annet kuer, sauer, geiter, høner, ender, hester og… eh – dinosaurer?!  Det er imidlertid ganske stive priser på det aller meste, og det tar tid for å bygge opp buskapet – i alle fall om alle dyrene skal kjøpes. Man kan avle selv, men da må man først oppgradere fjøset eller stallen – noe som igjen koster penger.

Selv driver jeg melkeproduksjon, men har ikke tatt meg råd til å starte med oppdrett av kalver. Litt lettere er det med hønene, de legger jo egg i ett sett (ett egg per dag per høne – om de er fornøyde). I mitt oppgraderte hønsehus har jeg en liten inkubator (med veldig stor tyngde på liten). Den kan – hold deg fast – romme hele étt egg om gangen. Det blir ikke penger av sånt!

Ikke bare bondegård

Jeg startet ingressen ved å fortelle at Stardew Valley ikke bare handlet om å drive en bondegård, og det er et viktig poeng. Bondegården er riktignok selve grunnlaget, men spillet i seg selv er så mye mer enn det. Det handler om å utforske, å skape din egen historie. Ingen vil spille det på samme måte. Nettopp dette gjør at man kan sammenligne Stardew Valley med spill som Minecraft og Terraria. Du blir gitt en håndfull verktøy, og plassert ut i en verden uten å vite hva som egentlig foregår. Det handler ikke om å «runde spillet» – det handler om den reisen du har mens du spiller. Og skulle du kjede deg, kan du alltids slenge ut fiskestanga.

Stardew Valley har flust av rollespillelementer. Det viktigste er kanskje oppdragene. Små oppdrag man får av innbyggerne i den lille landsbyen, som bidrar til å gi mål og mening utover å bare lage en bondegård. Som faktisk driver historien videre. Noen ganger banker innbyggerne på døra di, andre ganger får du oppdragene tilsendt i posten, mens noen finner du på oppslagstavla hos den lokale landhandleren.

Enkel kamp

Men hva ville vel et rollespill vært uten kamp? Uten utstyr? Uten mulighet for å lage ting selv? I Stardew Valley kan man nemlig lage alt fra hamburgere og omeletter, til hageutstyr og magiske ringer.

Nå er det ikke veldig mange ting man kan utstyre seg med i spillet, men det er litt – og det holder. To ringer, et par sko, og en hatt. Og et våpen, selvsagt. Det jeg stusser mest over er at det faktisk ikke er noen type kroppsrustning i spillet – ikke noe jakke eller brystplate. Det er veldig enkelt. Likevel er det nok – og hatten er for øvrig kun kosmetisk.

Slåssingen er heller ikke særlig avansert – man har angrep og forsvar. Skjønt, sistnevnte har jeg nesten aldri brukt. Det føles mye bedre å time et angrep – og faktisk gjøre skade på monsteret – enn å time en blokkering der det ikke skjer noe som helst.

For å helbrede sårene sine, må man konsumere mat og drikke. Dette kan enten være noe man har laget selv, være noe man har funnet i naturen, eller har kjøpt på butikken. Omtrent sånn som i virkeligheten altså. Bortsett fra helbredingen da. Selv er jeg alltid så gnien og sparsom at jeg i de fleste tilfellene heller går hjem og legger meg, enn å spise opp den dyrebare maten. Den kan jo heller selges, slik at jeg får penger til å kjøpe nye frø!

Noe småplukk

Spillet har definitivt sine irritasjonsmomenter. Brukergrensesnittet spiller ikke alltid på lag, og flere ganger har det skjedd at jeg har hugget ned plantene mine ved en feiltagelse, spist noe jeg ikke skulle spise, eller generelt klikket på feil ting. Det virker som at området man kan klikke på av og til overlapper andre ting når de er nært hverandre – særlig gjelder dette inne i fjøset når man for eksempel skal sjonglere eggplukking, hønekosing og matservering.

Håndholding er ellers noe som er både godt og vondt. Stardew Valley lar deg definitivt finne ut av det meste selv, men nettopp det gjør også at jeg sitter igjen med en følelse at «hadde jeg bare visst dette før, så hadde jeg spart mye tid…».

En del av oppdragene man får har også en tidsfrist. Det gjør at det er mange man rett og slett ikke kan få fullført – for eksempel om du blir bedt om å skaffe et eple til en av innbyggerne. Greit det, men epletreet er ikke sådd ennå… I tillegg var det et par ganger at jeg hadde fullført oppdraget innen fristen, men fordi personen som skulle ha tingene hadde lagt seg, fikk jeg ikke gitt henne det før dagen etterpå. Men da var det for sent…

Stardew Valley ser før øvrig veldig retro ut. Grafikken passer fint inn på 80-tallet – ja, hele spillet kunne nok egentlig vært laget for 30 år siden. Det er imidlertid mulig at det hadde vært laget i en mer begrenset utgave den gang – i hovedsak på grunn av svært begrenset diskplass og lite minne på eldre maskiner. Likevel er det ingen elementer som ikke kunne vært gjort den gang. Og likevel er spillet svært aktuelt den dag i dag. Det er litt interessant. Hele spillet – inkludert musikken, er faktisk laget av én enslig utvikler som kaller seg ConcernedApe.

Konklusjon

Stardew Valley er et fantastisk enmannsprosjekt som har truffet hjertene til svært mange. Det appellerer ikke bare til de som liker Farmville, Harvest Moon og slike spill. Det fungerer også svært godt for alle som liker å skape sin egen, personlige historie i en levende verden, uten for mange intriger. Ok, det er litt kniving mellom den lokale landhandelen og den store, stygge, kommersielle butikk-kjeden Joja Corporation, men ikke så mye at man sover dårlig om natta.

PS: I følge SteamSpy har Stardew Valley akkurat passert over en halv million solgte kopier til nå. Vi gratulerer!