Hva er retro? Hva er vintage? Og tjener det noe formål å sette opp slike skiller i spillhistorien?
Hva er retro? Det er den evige diskusjonen blant mange gamere. Flere ulike svar er blitt presentert. Noen mener at om det er gammelt for deg, er det retro. Andre mener det må være fra åttitallet. Atter andre sverger til ulike varianter av X antall år eller Y antall generasjoner spillkonsoller. Så vidt jeg kan bedømme, er det mange som mener at to generasjoner eldre enn siste generasjon, er retro.
Det vil si at Xbox (den originale), PlayStation 2 og GameCube er retro, noe mange igjen har vanskelig for å svelge. Personlig tror jeg det har mye med alderen på den du spør å gjøre. Vi lengter alle tilbake til barndommen og de opplevelsene vi hadde da. Slik er det naturlig at en 30-åring som meg anser NES og SNES som definitivt retro, N64 som retro nok, og nyere enn det … det blir fort veldig nytt.
Men til syvende og sist er ikke «regelen» om to generasjoner så dum. Om man regner alderen til den man spør som en viktig komponent i beregningen, er det tross alt slik at to generasjoner siden begynner å bli mange nok år til at en ung voksen i dag ville ha vært barn da Xbox, PlayStation 2 og GameCube regjerte gata. Disse tre kom ut for omtrentlig femten år siden, noe som gjør selv en kar i 30 til 40-årsaldersegmentet har nostalgiske minner fra den tiden.
Men der diskusjonen rundt retro-gaming går til tider vilt for seg, er det en distinksjon som sjelden nevnes. Det er forskjellen mellom retro- og vintage-gaming. Spillmediet er nå blitt godt voksent, og har hatt sin nåværende form mer eller mindre siden slutten av syttitallet. Det er rundt regnet 40 år siden. Hvis definisjonen av retro løselig kan forbindes med en ung voksens nostalgiske opplevelser fra barndommen, kan det i mine øyne argumenteres for en tilsvarende definisjon av vintage som forbundet med en potensiell besteforelders nostalgiske opplevelser fra sin barndom.
En ung besteforelder i dag vil sannsynligvis være i alderen pluss/minus femti. Denne besteforelderen ville ha vært barn da Magnavox Oddysey og Atari 2600 var i vinden. Disse konsollene, sammen med de første hjemmedatamaskinene som Apple II kom ut i fra midten av syttitallet til tidlig åttitall, fram til det amerikanske konsollkrasjet i 1983 førte til fremveksten av NES og en ny alder. Slutten av denne perioden ga oss også de første spede forsøkene på 3D-spill, med spill som 3D Monster Maze. Da NES kom på banen i Vesten fra 1985 og fremover, var den tenkte besteforelderen omtrentlig voksen. Slik forekommer det meg at både sett fra et teknologisk synspunkt og aldersmessig, så er midten av åttitallet et dugelig sted å sette skillet mellom vintage og retro, per i dag.
Kanskje er ikke skillet det viktigste her i verden, men om du er som meg så er slik organisering av verden både tjenelig og interessant. Kanskje skinner historikeren i meg gjennom her? Hva tenker du om temaet? Gi gjerne en lyd i kommentar-feltet!
Retro er vel i bunn og grunn bare noe gammelt, og som var populært den gangen, som er annerledes enn det som er allment populært i dag. I tillegg må det bli kopiert av visse miljøer fremdeles. Hvis moten i dag er nøyaktig det samme som den gang, så er det ikke retro, da er det jo bare gammelt. At noe er gammelt har ingenting med om det er retro eller ikke.
Derfor vil nok konsoller som PS2 og XBOX aldri bli retro, siden de endret spillmarkedet til det som fortsatt er dominerende den dag i dag.Kanskje det kan bli retro hvis konsollene dør, PC-markedet kun blir en nisjeplattform, og alle i stedet spiller Candy Crush Saga 943 på iRan’en sin, eller spiller burgerflippere i VR på Myspace. Men igjen er det selvsagt avhengig av at noen spiller dagens type spill i den tidsalderen.
Det er en interessant tankegang, Kim.:-) Så du mener at hvis ikke det skjer noen vesentlig paradigmeskifte innen spill, så blir ikke det gamle retro? PS2 var jo uten nevneverdig online-funksjonalitet slik vi kjenner det i dag, og hadde ikke nedlastbare spill i nettbutikk slik vi kjenner det, i tillegg til grafikkforandringene og alle gameplay-innovasjonene som har kommet siden. Jeg er ikke så sikker på om jeg kjøper premisset ditt, men det er absolutt spennende å høre synspunktene dine! :)
Ja, da er det jo bare gammelt. Det er vel også egentlig kopien av den gamle stilen som er retro, og ikke den gamle stilen i seg selv, selv om jeg vel kanskje feilaktig pleier å kaller hele suppa retro.
Wikipedia definerer det på denne måten ser jeg:
«Retro style is style that is consciously derivative or imitative of trends, music, modes, fashions, or attitudes of the recent past, typically 15–50 years old and currently manufactured. «Retro» does not mean «old» any more than «vintage» means old. Retro means backwards, or to reverse direction. An item manufactured in the 1950’s is not «retro», it’s old.»
Så siden PS2 og XBOX skapte det moderne AAA-markedet som har stått helt stille siden den gangen, bare med finere grafikk, så er de ikke retro. Du kan vel kanskje argumentere for at de hadde vært retro (om du, som meg, antageligvis feilaktig kaller den opprinnelige stilen også retro) om det fantes spill i dag som hadde awesomebutton-gameplay og like stygg grafikk som PS2 og XBOX, men det finnes så vidt jeg vet ikke. :P
For så vidt et litt interessant tema, som jeg egentlig ikke har tenkt særlig mye på tidligere (annet enn når jeg irriterer meg over at Retro Gamer absolutt skal anmelde alt av Nintendo-spill, som om de er mer relevante for bladets tema enn andre spill). Jeg kan helt klart skjønne Kims perspektiv – et typisk storspill fra PS2-alderen funker jo i stor grad som et storspill fra i dag, og føles derfor ikke så veldig «retro».
Men jeg vet ikke helt hvor mye jeg bryr meg om betegnelser. For meg er retro bare en knagg der jeg henger alt som begynner å dra på årene, og jeg vil for eksempel ikke ha noen problemer med å rettferdiggjøre et tilbakeblikk på et spill fra 2010 (eller putte en artikkel om det i «retro»-kategorien).
God artikkel. Kan ikke erindre å ha lest noe som tar temaet opp på denne måten.
Jeg har ikke noe forhold til begrepet vintage, men om jeg smaker på ordet ville jeg betegnet det som noe gammelt og muligens utdatert.
Retro for meg er noe som var populært og som gikk av moten eller ble utdatert. Noe blir ikke retro før det kommer tilbake på moten.
Innen spill er jo da pixel grafikk retro siden verden engang i tiden ikke hadde annet, men det er definitivt noe som gikk av moten på et tidspunkt.
Så kanskje min konklusjon er at man tenker antall år fremfor antall generasjoner når vi definerer vintage?
Og bruksmåte for å definere retro?
Slenger meg på med et sidespor som er en kjepphest for meg; at det er et problem at USA er førende på det meste av popkultur, slik at spillhistorien sett fra mainstream kanaler stort sett overser alt som har skjedd i europa og fokuserer på det som var populært i USA med vekt på japansk spillhistorie. Commodore, Atari, Amstrad og Spectrum er eksempler på produsenter og plattformer som var kjempepopulære i europa, men kidsa hervikke hører om fra andre steder enn frangubber som oss. USA setter premissene.
Ja, jeg syntes definitivt det er problematisk at USA og den Japan-fokuserte retrokulturen der i stor grad har erstattet vår egen spillhistorie. Jeg prøver å motvirke dette litt med mange av retrosakene mine.