Spilldagbok: Sid Meier’s Civilization (del 1)

Joachim gleder seg så mye til Civilization VI at han tar en runde med originalen.

God dag. Jeg heter Joachim, og jeg er en robot. Det er det selvsagt ingen som vet, men på et eller annet tidspunkt kommer det nok til å stilles spørsmål ved hvordan jeg klarer å leve i tusenvis av år uten å bli eldre. De får bare tro jeg er en gudekeiser eller noe. I virkeligheten kommer jeg fra rymden. Og jeg har, i likhet med en gjeng andre roboter, klart å infiltrere et samfunn bestående av primitive vesener på denne flotte kloden.

Nybyggerne mine blinket ut akkurat i det jeg tok dette ... eh, satellittbildet? Men dette er i alle fall startposisjonen deres.
Nybyggerne mine blinket ut akkurat i det jeg tok dette … eh, satellittbildet? Men dette er i alle fall startposisjonen deres.

Disse vesenene kalles mennesker, og den spesifikke gruppen jeg har tatt lederskap over kaller seg selv tyskere. De er en nomadisk liten jeger- og sankerstamme, men jeg har tenkt å gjøre noe så radikalt som å be dem om å slå seg ned et sted, og grunnlegge en by. Byen skal forøvrig hete Froholtsburg, fordi jeg er en ganske selvopptatt liten robot. Stor robot, mener jeg.

God start!

Gruppen vår befinner seg i et åpent slettelandskap. Like syd for oss, er det faktisk en bitteliten bosetning, og det første jeg gjør er å beordre min vesle gruppe med nybyggere å dra ned for å finne ut hva slags folk det er som bor der. Det kan være barbarer som ikke vil oss noe godt overhodet, men du vet det der med at jeg er en robot? Om nybyggerne mine blir slaktet før de i det hele tatt får bygd sin første by, finner jeg bare en annen gruppe å lede. Vi roboter er drittsekker.

Yay!
Yay!

Heldigvis ble det ikke nødvendig å starte på nytt. Faktisk hadde vi veldig flaks – den lille bosetningen var befolket av vennligsinnede, og de hadde til og med temmet noen mystiske, firbeinte dyr som kalles «hester». Jeg tror ikke vi skal lefle med slikt på en stund, men jeg legger merke til at de med disse hestene kan bevege seg mye raskere enn det vi kan. Det kommer godt med, for jeg har veldig lyst til å finne ut så mye som mulig om omgivelsene våre.

Etter å ha truffet de hyggelige rytterne, og sendt dem ut for å utforske verden, grunnlegger nybyggerne våre endelig Froholtsburg. Byen legges ved en idyllisk elvebredde omgitt av sletter og skoger. Det er bra med ressurser her, så det første byggeprosjektet vårt – rett og slett en gruppe bønder bevæpnet med klubber og jordbruksverktøy – tar kun fire turer (siden jeg er en robot, har jeg selvsagt en litt annen formening av tid enn det du har). Jeg sender dem for å utforske i den andre retningen. Det tjener vi raskt på – soldatene kommer over en ny bosetning, som viser seg å gi oss 50 gullpenger før de tydeligvis sprer seg for alle vinder.

Vismennene våre må ha noe å jobbe med.
Vismennene våre må ha noe å jobbe med.

Forskning må til

På dette tidspunktet kommer jeg på at det finnes noe som heter vitenskap, og at det er ganske lurt å fokusere på slikt om man, sånn rent hypotetisk, vurderer å ta over verden. Siden vi har fått penger i statskassen allerede, bestemmer jeg at alle inntektene skal gå til forskning fra nå av. Vi tjener litt penger, siden byen vår ligger ved elven, men det var ikke nok til å få startet med forskningen når halvparten skulle gå til statskassen. Nå som dette er i orden, velger jeg at våre nye vitenskapsmenn og -kvinner skal forske på pottemakeri.

I mellomtiden fikk jeg en ny gjeng med bevæpnede bønder («militia»), som jeg sendte ut for å utforske. Jeg har ikke så mye annet fornuftig å bygge, så jeg fortsetter med samme greia . Utforskingen gir snart avkastning, i form av to nye bosetninger. Den ene gir oss 50 nye gullpenger, men den andre gir oss noe enda bedre – skroller med små symboler på. Vi studerer disse, og våre eminente vitenskapsfolk skjønner at disse symbolene representerer lyder – og vips, har vi funnet opp alfabetet. Helt på egenhånd!

Oisann.
Oisann.

Noe annet som skal komme godt med, er alle barna som har blitt født. Faktisk har de produktive tyskerne fått så mange barn at innbyggertallet i Froholtsburg går opp med én. Jeg bestemmer at de nye innbyggerne skal jobbe ved elvebredden, og flytter også de andre til et litt bedre sted for å gjøre byen enda bedre. Resultatet er mer ressurser, og mer penger.

Ny by – allerede?

Så skjer det noe spennende – rytterne mine kommer over en avansert, germansk stamme, som finner ut at de vil slå seg sammen med oss. Resultatet er at jeg plutselig har en ny by – ved navn Leipzig – et godt stykke vest for Froholtsburg. Hm. Hm! På den ene siden er dette glimrende nyheter – en ny by, og det så tidlig som dette, er en skikkelig bonus som jeg ikke hadde regnet med. På den andre siden … vel, byen ligger for så vidt godt plassert, men hvis jeg kunne velge, så hadde jeg lagt den et annet sted. Ved kysten, for eksempel. Og litt nærmere Froholtsburg, slik at det ikke ble så mye ubrukt land mellom de to byene.

Woho!
Woho!

Jeg bestemmer meg derfor for at Leipzig skal bygge en nybygger, som slik at jeg kan byen litt.

Samtidig har de fabelaktige, tyske vitenskapsfolkene funnet hemmeligheten bak pottemakeri, noe som blant annet betyr at vi kan bygge kornlagre i byene våre. Disse bygningene lar oss lagre korn over lengre tid, og dermed slipper vi å høste like mye for å opprettholde befolkningsveksten over tid. Faktisk slipper vi unna med halvparten av det vi ellers måtte brukt. Å få inn et kornlager i Froholtsburg er med andre ord noe jeg vil gjøre rimelig kjapt.

Like etter er en siste milits ferdig, og jeg setter den til å forsvare Froholtsburg. Jeg går naturligvis umiddelbart over til å bygge et kornlager. På dette tidspunktet finner tyskerne ut at jeg gjør en så god jobb som leder, at de vil belønne meg ved å bygge et slott. Ved en feiltakelse, beordrer jeg dem til å bygge i gresk stil. De vet strengt tatt ikke hvordan (avansert konstruksjon er fortsatt ikke noe de har lært), men de får det til – med søyler og det hele. Synd, jeg ville heller hatt vegger. Det er kjølig om vinteren, skjønner du – faktisk legger jeg merke til at det er flere tundraer litt sør for Froholtsburg, så vi er antakeligvis ikke så fryktelig langt unna sydpolen på denne planeten.

Eh, dette ble galt.
Eh, dette ble galt.

Øy eller kontinent?

Når jeg undersøker kartet vi har avdekket, begynner jeg å mistenke at vi enten er på ei veldig stor øy, eller et veldig lite kontinent. Etter noen turer til med utforsking, blir dette bekreftet. Jeg skal la noen andre strides om hvorvidt vi bor på et kontinent eller ei øy – men dette betyr i alle fall at vi har litt mindre plass enn jeg hadde håpet. Samtidig: Ingen naboer!

I mellomtiden, ser jeg at Leipzig går skikkelig godt. Faktisk så godt at befolkningen kommer til å øke før nybyggeren min er ferdig, noe som dermed kommer til å ødelegge for planen om å flytte byen. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer syntes jeg at byen egentlig ligger ganske fint til. Jeg ser et greit sted litt nord for Leipzig og Froholtsburg, omtrent midt mellom byene, der jeg kan legge en ny by (som attpåtil blir en kystby). Og plutselig passer Leipzig inn, likevel. Så jeg dropper planene om tvungen nedleggelse av byen.

Hele ø.. kontinentet vårt. Rytteren vår er usynlig (det vil si, den blinket ut akkurat da jeg tok bildet).
Hele ø.. kontinentet vårt. Rytteren vår er usynlig (det vil si, den blinket ut akkurat da jeg tok bildet).

Forskningen fortsetter å bære frukter, og vitenskapsfolkene mine har nå klart å komme opp med nye byggeteknikker som gjør bruk av noe som kalles murstein. Flott! Jeg tenker at jeg må ha veier mellom mine (snart) tre byer, så det neste jeg forsker på er hjulet. Senere viser det seg at vi ikke trenger å ha funnet opp hjulet for å bygge veier … hvorfor jeg trodde det, aner jeg ikke. Men det får så være. Siden utforskingen av kontinentet vårt (det høres litt bedre ut med kontinent enn øy) er ferdig, har jeg beordret rytteren til å stå mellom de to byene, setter to militser i Froholtsburg og sender den tredje til Leipzig. Når hjulet endelig er forsket frem, bestemmer jeg meg for å satse på å finne opp skrivekunsten. Vi har jo allerede alfabetet, så det gir jo en viss mening å kunne bruke det til noe.

Historien om tyskerne fortsetter … i fremtiden!

Noen områder der Sid Meier’s Civilization skiller seg fra nyere spill i serien:

Nybyggere (settlers) – Som i nyere spill i serien, trenger du nybyggere for å bygge nye byer. Men i originalspillet har disse også oppgavene til arbeiderne (workers). Det vil si at i tillegg til å bygge byer, kan de bygge veier, gruver og jordbruksarealer. Nybyggere bygges som vanlige enheter, men når de er ferdigbygd minsker byens befolkningstall med 1.

Grenser – Det er ingen landegrenser i det første Civilization-spillet. Dette resulterer gjerne i at andre nasjoner sender enhetene sine kloss opp til byene dine før de erklærer krig (og at de rutinemessig står i veien for nybyggere og annet).

Flere enheter per rute – Det er ikke noen praktiske begrensninger på hvor mange enheter som kan befinne seg i samme rute. MEN! Hvis enheten som velges ut til å forsvare ruten blir drept, mister du hele gjengen.

Separat forsvar/angrep – Enheter kan ha forskjellig styrke avhengig av om de forsvarer eller angriper.

Allianser – Finnes ikke, selv om det er referanser til slike i koden (en gang opplevde jeg en bug som fikk det til å stå at jeg var alliert med flere dataspillere).

Diplomater – Veldig hendige enheter som blant annet kan bestikke fiendeenheter til å gå over til din side, og til og med kan kjøpe hele byer om du er rik nok.

Relaterte innlegg

3 kommentarer om “Spilldagbok: Sid Meier’s Civilization (del 1)

  1. Jeg tror dette var det spillet vi brukte aller mest tid på da jeg var liten. Det var enten Civilization eller Warlords II. Vi hadde ikke Civ2, men for oss var Civ mer enn nok. Opplevelsen av å kunne grave rundt i Civilopedia (og plukke opp en del engelskvokabular vi ellers ikke ville ha kunnet) var noe helt for seg selv.

    Noe som fikk ganske stor påvirkning på moment-til-moment-spillet var at det ikke fantes noen automatisering—all utforskningen var detaljstyrt (fram til III, tror jeg?). Det gir mening at man har automatisert dette i senere spill, men det gjør definitivt noe med spillfølelsen. Det blir mer høynivå og mindre troppeforflytning, på en måte.

    Bildene av byen som utviklet seg, og slottets byggetrinn, var noe jeg savnet en hel del i Civ IV. Disse tingene, selv om de ikke har noen stor innvirkning på spillmekanikkene, hadde enorm betydning for innlevelsen.

    Introen er også klassisk. Vi så den i stillhet, eller med PC speaker, for lydkort hadde vi ikke i 486-en. Og likevel: magi.

  2. Fantastisk spill dette! Men Joachim. Du spiller ikke optimalt. I Civ1 og Civ2 må du om du skal spille optimalt, pepre kartet med byer med kun en square imellom dem, i alle retninger.:)

  3. Et av de første spillene jeg ble sykt hekta på. Jeg var ikke så gammel den gangen, så engelsken min var ikke helt på topp. Dermed var det veldig mye jeg ikke forstod, men det gjorde ikke spillet mindre morsomt av den grunn. Heldigvis kunne jeg kompensere for min uoptimaliserte/ikke-eksisterende strategi med å loade helt til min phalanx banket det #»%¤#%&¤#&%¤ battleship’et til mongolerne!!!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.