Inntrykk: Human Resource Machine

Programmering er gøy, så et spill om programmering bør også være ganske artig.

Som våre faste lesere antakeligvis har fått med seg, har jeg kost meg litt med programmering i det eldgamle språket BASIC. Jeg liker programmering, selv om jeg ikke er spesielt god til det. Jeg har ofte sammenlignet programmering med det å løse gåter i et hjernetrimspill. Man har et mål man ønsker å oppnå, og et begrenset men svært fleksibelt sett med verktøy som man kan bruke for å oppnå dette målet. Så gjelder det bare å bruke hodet, og finne ut hvordan. Antakeligvis kommer svaret etter en kombinasjon av planlegging og eksperimentering – og resultatet er akkurat den samme tilfredsstillelsen som man føler når man endelig har knekt en vanskelig nøtt i et spill.

Det begynner greit nok.
Det begynner greit nok.

At programmering er en god match for spill, er noe man har visst lenge. Programmeringsspill er ikke en stor sjanger, men den har eksistert omtrent like lenge som spillmediet selv har eksistert. Robot War fra 1981 er kanskje det tidligste kommersielle eksempelet på et vellykket og kritikerrost programmeringsspill – i denne klassikeren fra Silas Warner og Muse Software var målet å programmere en robot i et programmeringsspråk ikke helt ulikt BASIC. Hvis man gjorde jobben sin riktig, ville roboten være godt rustet til å møte andre roboter i kamp, og vinne.

Et menneske får datamaskinens jobb

I fjor var det den populære indie-utvikleren Tomorrow Corporations tur til å prøve seg på sjangeren, med Human Resource Machine. I dette spillet får du rollen som en ansatt ved et svært selskap som driver med … vel, jeg vet ikke helt hva de driver med. Eller hva det du gjør egentlig er godt for, i utgangspunktet. Men jobben din er i praksis å jobbe som en datamaskin. Ved hjelp av et begrenset sett med instruksjoner må du legge opp en rutine for å utføre en oppgave, om og om igjen, helt til sjefene dine sier seg fornøyde og du kan gå videre til mer avanserte ting.

Men blir litt mer komplisert etter hvert.
Men blir litt mer komplisert etter hvert.

Disse instruksjonene legges inn i et område på den høyre siden av skjermen, og er i praksis programmeringskommandoer. Når du har lagt inn en rutine, kan du starte den, og se den lille figuren din utføre dem, steg for steg, på skjermen foran deg. Sannsynligvis går noe galt underveis, og du må endre på rutinene. Noen ganger innser du at alt er helt på trynet, og du må begynne på nytt. Andre ganger holder det å endre på rekkefølgen instruksjonene ligger i. Alt dette gjøres gjennom et visuelt og lettfattelig «dra-og-slipp»-grensesnitt.

De mest grunnleggende instruksjonene går på å plukke opp verdier fra innboksen, kopiere dem til og fra spesifikke områder (adresser, om du vil) på gulvet, og for eksempel addere eller subtrahere dem med hverandre. Men du får tidlig tilgang på «jump»-kommandoen, som etter hvert kommer i flere variasjoner, og som lar deg «hoppe» mellom ulike deler av instruksjonene dine. Dermed kan du konstruere avanserte «programmer», med ulike sett med rutiner som skal utføres til ulike tidspunkt. Programmeringsspråket minner litt om Assembler.

Det hele høres kanskje veldig komplisert ut, men det er ikke så vrient som det virker. I alle fall ikke i seg selv. Det som er vrient, er oppgavene du får å løse. Human Resource Machine starter ganske enkelt, men vanskelighetsgraden klatrer raskt oppover. Utover i spillet innføres stadig flere konsepter, og oppgavene du skal løse får stadig flere lag med kompleksitet. Nye elementer bygger videre på ting du har lært før, så dette er ikke et spill du bør ta lange pauser fra – det gjelder å gå videre mens lærdommen fortsatt sitter.

Målet er altså å hente ting i inboksen, manipulere dem slik sjefen vil, og legge resultatene i utboksen.
Målet er altså å hente ting i inboksen, manipulere dem slik sjefen vil, og legge resultatene i utboksen.

For de av oss som ikke elsker matte, kan det også være et visst problem at mange av spillets nøtter handler nettopp om matematikk og tallbehandling. Dette er med andre ord et spill som til tider krever en viss forhåndskunnskap, eller villighet til å lese seg opp litt om man merker at man sliter. Men jeg skal heller ikke overdrive vanskelighetsgraden – det er ikke snakk om rakettvitenskap.

Arbeid eller underholdning?

Hvert brett kan løses slik du vil, men du belønnes om du om du klarer å holde antallet instruksjoner til et minimum og/eller klarer å begrense antallet totale steg programmet må gjennom for å lykkes. Dette høres ut som samme greie, men i virkeligheten er disse bonusmålene separate, og ofte vanskelige (om ikke umulige) å oppnå samtidig. En løsning med et minimalt antall kommandoer kan for eksempel benytte seg rikelig av «jump»-kommandoen for å gjenbruke deler av koden, noe som på den andre siden kan øke antallet steg den må gjennom totalt.

Det er én ting som irriterer meg mer enn det kanskje burde, og det er at man ikke får noen «stjerne» i boken bare for å fullføre et brett. Man får kun en visuell belønning på spillbrettet om man har nådd et av de to bonusmålene. Hvis jeg ikke klarer å nå minst ett av dem med løsningen min, føler jeg derfor at jeg egentlig ikke har klart oppdraget, og at løsningen jeg har kommet meg fram til ikke har særlig mye verdi. Hvis bonusmålene er så vanskelige at jeg gir dem opp, mister jeg helt godfølelsen som jeg strengt tatt egentlig burde ha fått for å faktisk klare å lage en løsning som fungerer.

Right.
Right.

Jeg syntes også det kan være tungt å spille flere brett etter hverandre, i alle fall når vanskelighetsgraden stiger og man gjerne sitter en stund med hvert brett. Og spesielt når man ikke når effektivitetsmålene, og blir sittende i en ekstra halvtime eller to for å finne ut hvordan koden kan forbedres.

Tørt, men moro

Min hovedinnvending mot spillet er likevel at det rett og slett er ganske tørt. Det meste handler om tallbehandling, noe som kanskje er realistisk. Men for de av oss som ikke er supertilhengere av matte i utgangspunktet, betyr det at jo mer avansert spillet blir, jo mer får jeg følelsen av å være tilbake på skolebenken. Det blir gradvis mer jobb og mindre moro, føler jeg. Og resultatene av det jeg gjør er ikke så veldig spennende. På den måten skiller programmeringen i Human Resource Machine seg fra programmeringen jeg liker å holde på med utenfor spillet, der alt arbeidet mitt resulterer i visuell moro. Det er litt gøyere å lage en Snake-klone enn et program som reverserer tallverdier – og ikke er det så voldsomt mye vanskeligere, heller(*).

Ikke spør meg!
Ikke spør meg!

Om du liker hjernetrimspill, vil jeg likevel anbefale Human Resource Machine. Det byr på mye intelligent underholdning, og det er alltid tilfredsstillende å se den lille figuren din løpe rundt på skjermen for å utføre ordrene du har gitt ham eller henne. Spesielt når ordrene ikke leder til en feilmelding og kjeft fra sjefen. I tillegg er presentasjonen sjarmerende, og spillet har mye humor (selv om selve handlingen kanskje er mer tragisk enn morsom).

Samtidig vil jeg påpeke at det finnes noen bedre spill i denne sjangeren med programmeringsinspirert sandkassestrategi. SpaceChem, for eksempel – det har vært i så mange «bundles» og tilbud nå at du sikkert har det på Steam-kontoen din, og det er i mine øyne et langt mer tilfredsstillende spill enn Human Resource Machine. Infinifactory, fra samme utvikler som SpaceChem, er et annet knallgodt spill som stimulerer omtrent samme del av hjernen.

Human Resource Machine koster 70 kroner på Steam, og selges sikkert mange andre steder også. Bildene i artikkelen er hentet fra Steam-siden. Hvis du lurer på hvorfor jeg skriver inntrykk av et spill som kom i fjor, er det fordi det er nå jeg har spilt det!

(* i BASIC, i alle fall)

Relaterte innlegg

En kommentar om “Inntrykk: Human Resource Machine

  1. Selges også på GOG til 9,99 dollar. Begynte å lure på hvorfor jeg ikke hadde denne på Steam-ønskelista mi, men nå vet jeg grunnen…… Virker ikke like interessant som Infinifactory eller SpaceChem, nei.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.