Zak McKrackens tittelmusikk slik jeg først hørte den

Her er en historie om piratkopiering, diskettfeil og heftig spillmusikk som aldri skulle ha eksistert.

Zak McKracken and the Alien Mindbenders er et av de viktigste spillene i min historie som spiller. Det formet meg, og forandret hvordan jeg tenkte om spill. Frem til jeg prøvde dette tidlige LucasArts-eventyret, hadde spillfigurene i spillene jeg likte svært begrenset handlingsrepetoar. De kunne løpe, skyte og gjerne også hoppe. Og kanskje et par ting til, slik som å plukke opp nøkkelkort eller åpne dører, men det var det. Selv eventyrspillene jeg hadde erfaring med, slik som African Safari på Commodore 64, hadde få muligheter. Hvis man fant noe, hadde det kun én funksjon.

Men i Zak McKracken, kunne spillfiguren min gjøre nesten alt det en ekte person kunne. Ved hjelp av fjorten verb-kommandoer i bunnen av skjermen, fikk han (og senere også henne – av spillets fire spillbare figurer, er tre av dem kvinner) et enormt handlingsregister i forhold til tradisjonelle spillhelter, og plutselig virket alt jeg hadde spilt tidligere temmelig primitivt. Dette måtte være fremtiden, tenkte jeg, og tok feil. Men det er en diskusjon for en annen sak.

Diskettbokser fulle av piratspill

Det var på Amiga at jeg først stiftet bekjentskap med Zak McKracken. På dette tidspunktet var jeg en skitten pirat. Altså: Jeg hadde mange flere originale spill enn alle Amiga-eierne jeg kjente (kombinert!), men det hindret meg ikke i å piratkopiere alt jeg fikk fingrene i. Til mitt forsvar, må det sies at det å være lovlydig var et upraktisk og rimelig dumt valg på den tiden. Man kunne ikke kjøpe og laste ned spill fra nettet, for det fantes ikke. Og med mindre man bodde i en av de største byene, var man heldig om man hadde en butikk i nærheten som hadde mer enn en håndfull spill for Amiga.

Alternativet var postordre, som gjerne var veldig dyrt og tok lang tid. Norske butikker hadde dårlig utvalg, og uten kredittkort og netthandel, var det å bestille spill fra utlandet en grusom affære. «Please find enclosed with this letter a cheque for £17.99. I would like to order Quest for Glory 2 for the Amiga.»

Så jeg piratkopierte. Alle piratkopierte. Vi syklet hjem til hverandre for å bla gjennom diskettsamlingene på jakt etter ting vi ikke hadde selv. Enten lånte vi med oss spill som virket fristende, slik at vi kunne teste dem og kopiere dem hjemme, eller så hadde vi med oss en pakke tomme disketter som vi fylte med spill der og da. Med X-Copy, selvsagt. Eller kanskje den X-Copy-varianten som hadde et bilde av Cindy Crawford i bakgrunnen.

Det var en skolekamerat av meg som hadde Zak McKracken. Han hadde nylig flyttet hit, og det er godt mulig det faktum at han hadde en Amiga var årsaken til at vi ble venner i utgangspunktet. Han prøvde stadig å få meg interessert i spillet, ved å fortelle meg om alle de bøllete tingene man kunne gjøre. Da refererte han selvsagt til den notoriske flysekvensen i spillet. Men sånn utenom at jeg var på god vei til å bli biltyv og det som verre er (om man skulle tro antikopieringsreklamene), var jeg en ytterst veloppdragen unge som ikke hadde noe som helst til overs for bøller, hærverk og alt det der. Så jeg var fryktelig skeptisk til dette spillet, og fant alltid noe annet i samlingen hans som var mye mer interessant. Helt til jeg hadde prøvd det meste, og Zak McKracken var noe av det eneste som var igjen.

Feil på diskettene

Problemet var bare at spillet hadde en rekke feil på de to diskettene det kom på. Det gikk faktisk ikke an å fullføre det i det hele tatt, noe som kanskje forklarte hvorfor kameraten min hadde hengt seg opp i flysekvensen. Man kunne nemlig ikke komme så voldsomt mye lenger før diskettene sa stopp. Diskfeil var et vanlig problem som vi skitne Amiga-pirater måtte leve med – delvis på grunn av de hersens virusene som herjet takket være folk som ikke greide å flikke på skrivebeskyttelsen på diskettene sine, og delvis på grunn av at mange brukte de samme diskettene om og om igjen, slik at det knapt var plass på etiketten til å skrive navnet på spillet eller spillene som befant seg på disketten. Og vi kjøpte jo selvsagt alltid de billigste diskettene vi kunne få tak i.

Da jeg senere fikk tak i en piratutgave av The Secret of Monkey Island, klikket den for eksempel da spillet skulle laste inn filmsnutten med LeChuck på spøkelsesskipet sitt, like etter at man forlot The Scumm Bar for første gang. Jeg rakk altså akkurat å skjønne at dette var tidenes kuleste spill, før jeg ikke fikk spille mer. Sånn var det å være pirat i virkeligheten.

Men det varierte hvor alvorlige disse diskfeilene var. Noen ganger kunne man fortsette lasteprosessen, og så ville spillet starte uten at det virket som noe var galt. Ett eller annet var det jo, men kanskje ikke noe viktig. Kanskje ikke noe man la merke til. Sånn var det med de to første lesefeilene på Zak McKracken – de kom før introen, men spillet startet likevel. Det var først i ettertid at jeg skjønte hva de resulterte i.

Jeg elsket musikken

Da introen startet første gang, ble jeg umiddelbart slått i bakken av den utrolig tøffe musikken. Jeg vet ikke om jeg vil beskrive den som «hard», men … i stedet for de vanlige instrumentene besto den rett og slett bare en skikkelig røff og hardkantet bass-aktig lyd, og trommer. Jeg hadde ikke hørt noe slikt før, men jeg elsket det.

Hvis dette ikke høres helt ut som den intromusikken du husker, så er det fordi at – ja, nettopp – lesefeilene ødela musikken i min kopi av spillet. Alt annet enn trommene ble forvandlet til det man vanskelig kan kalle noe annet enn en ulyd. Men det funket. Jeg trodde det var slik musikken skulle være, og jeg elsket den.

Senere fikk jeg tak i programmer som FixDisk og DiskSalv, som brukte en eller annen form for sort magi for å fikse lesefeil på Amiga-disketter. Siden jeg gjerne ville fullføre Zak McKracken, brukte jeg disse for å prøve å fikse spillet. Jeg tror det var DiskSalv som gjorde susen – om alle feilene forsvant husker jeg ikke, men de som dukket opp i oppstarten ble i alle fall borte. Du kan kanskje tenke deg overraskelsen jeg fikk da jeg startet spillet etterpå, og oppdaget at intromusikken var helt annerledes. Basslyden var borte, og alt var mye mer … ordinært.

Tro det eller ei, da jeg fikk høre musikken slik den var ment å være, ble jeg faktisk utrolig skuffet. Kraften var på en måte tatt ut av hele låten. Ikke bare det, men siden disketten nå var fikset for godt, kunne jeg ikke få den gamle versjonen tilbake. Grumble! I ettertid har jeg lært å like den igjen, men det tok tid, og jeg følte alltid at «min» gamle versjon var bedre.

Fant et opptak

Alt dette ble jeg minnet på ganske nylig, i forbindelse med at jeg lette gjennom gamle kassetter på jakt etter noen jeg kunne bruke for å lagre ting for min relativt nyinnkjøpte Sharp MZ-80A på. Noen av kassettene i kassen med Commodore 64-ting var umerkede, og jeg hadde håpet at de var tomme. Det viste seg imidlertid at jeg hadde brukt dem til noe som i dag høres utrolig teit ut, men som jeg vet jeg var langt fra alene om å gjøre på åtti- og nittitallet: Jeg hadde tatt opp musikken fra favorittspillene mine på kassett. Og en av låtene jeg hadde tatt opp, var intromusikken til Zak McKracken, slik den var før disketten ble fikset.

Så her er spillets intro, med min versjon av musikken lagt oppå. Opptaket er selvsagt elendig, men det er det ikke så mye å gjøre med (og det er selvfølgelig godt mulig du syntes jeg var ganske gal som foretrakk ulydene i den første versjonen fremfor den ordentlige versjonen av låten, men jeg tenkte jeg ville dele den likevel):

Og her er spillets intro, slik den skal være:

For moro skyld: Her er Commodore 64-versjonen av introen. Deler av musikken her minner faktisk litt om «min» versjon av Amiga-musikken:

Spillet er forøvrig til salgs på GOG, i tilfelle du har lyst til å teste det selv. GOG gir deg PC-versjonen og den grafisk overlegne FM-Towns-versjonen i én og samme pakke.