Hvem skulle trodd at det var plass til så mye søppel på én kassett?
I fjor på denne tiden, bestemte jeg meg for å spille hvert eneste spill i samlepakken 75 Spill for Commodore 64, og skrive om opplevelsen her på Spillhistorie. Det ble en ikke udelt positiv opplevelse, og jeg var ærlig talt rimelig glad da det hele var overstått, flere måneder senere. Men nå er jeg klar for mer juling.
I den forbindelse har jeg kjøpt Cassette 50, en legendarisk samling med femti spill på én kassett, som sannsynligvis var en viktig inspirasjonskilde for 75 Spill i utgangspunktet. Produktet solgte visstnok flere hundre tusen kopier, og kom til en god del andre plattformer enn Commodore 64 også. I denne serien fokuserer jeg på Commodore 64-versjonen.
Dette er del tre i denne serien. Her er den første, og her er del 2.
Spill 11: Ivasive Action
Hm, jeg antar skaperen egentlig tenkte på ordet «evasive» da han eller hun kom på spilltittelen. Siden tittelskjermen også inkluderer setningen «don’t play this game if you get the hay feaver», antar jeg at personen ikke var like god til å stave som til å programmere.
Hvor god han eller hun var til å programmere skal jeg ikke si så mye om, men Ivasive Action er i alle fall litt artigere enn det forrige spillet jeg testet (Psionic Attack), og betydelig mindre frustrerende å spille.
Du styrer en farkost som du må flytte opp til toppen av skjermen, mens du unngår å treffe ballene som dukker opp. Farkosten din er faktisk en «sprite», så her er utrolig nok bevegelsene rimelig kjappe og kontrollene helt kurante. Men det er ingenting i spillkoden som sikrer at ballene som dukker opp plasseres på en slik måte at du har en reell mulighet til å passere dem – faktisk kan baller dukke opp akkurat der du befinner deg, og på den måten drepe deg umiddelbart og uten forvarsel.
Og akkurat det er jo ikke akkurat veldig god spilldesign.
Så selv om Ivasive Action i utgangspunktet virker superenkelt men okay, funker det til syvende og sist ganske dårlig som et ordentlig spill. Man kan spille et par runder for å se hvor lenge man holder ut, men når flaksen tar slutt, frister det lite å fortsette. Det er litt som å spille et førstepersons skytespill der figuren din skyter seg selv i foten ved jevne mellomrom.
Spill 12: Noughts and Crosses
Tripp, trapp, tresko. Er aldri gøy. Aldri. Og dette er kanskje den aller dårligste elektroniske utgaven av spillet jeg har spilt.
Det første problemet var å komme i gang. Etter å ha valgt at jeg ville spille mot datamaskinen, fikk jeg spørsmål om jeg ville ta den første turen eller ikke. På tidligere spørsmål holdt det å trykke en tast, men her måtte jeg av ukjente grunner trykke en tast og så trykke Return etterpå (uten at spillet viser noe tegn på å ha registrert det jeg har trykket).
Når spillet starter, legger du inn krysset ditt ved å skrive hvilken rad du vil legge det på, og så hvilken kolonne. Eller motsatt, whatever. For hvert trekk tegnes hele spillbrettet på nytt, og dette tar flere sekunder. Og så er det datamaskinens tur.
Så ikke bare er dette et av tidenes kjedeligste spillkonsepter (kun slått av Ludo og 15-spillet), men gjennomføringen er så marerittaktig dårlig at man bare må grine. Selv de som satte sammen 75 Spill fra Data-Tronic fant bedre Tripp, trapp, tresko-varianter enn dette.
Spill 13: Boggles – The Mind Boggler
Her har vi faktisk to spill i én fil, så det riktige navnet på Cassette 50 burde egentlig vært Cassette 51. Det første av de to spillene er en slags tallversjon av Mastermind, der du må gjette tallkombinasjoner. For hver gjetning får du vite hvor mange tall som er riktige og plassert på riktig sted, og hvor mange som er riktige men plassert på feil sted. Akkurat som i Mastermind. Det andre gir deg et anagram, og ber deg gjette ordet. Her kan to spillere delta.
De to småspillene er faktisk begge ganske kompetente, og hvis en kun skal bedømme spillet etter hva det prøver å være, så er det helt klart en suksess. Hvis du har lyst til å spille en tallversjon av Mastermind eller gjette ord uten å bli distrahert av fancy grafikk og lyd, så kan jeg absolutt anbefale dette spillet. Men … jeg tipper jo strengt tatt at du ikke har så veldig lyst. For ingen av delene er så veldig moro å holde på med, når alt kommer til alt.
For all del. YMMV, som de sier. Jeg har aldri vært noen fan av Mastermind, og jeg syntes ikke anagrammer er så veldig gøy, heller. Men sent på syttitallet og tidlig på åttitallet fantes det mange spill som dette, og folk hadde nok litt mer tålmodighet for dem på plattformer som ikke hadde nevneverdige grafiske egenskaper. Jeg ville sikkert spilt dette til døde om jeg hadde hatt det på min Sharp MZ-80A.
At den typiske Cassette 50-kjøperen opplevde Boggles som et høydepunkt tror jeg likevel ikke, på tross av at det generelle kvalitetsnivået er spektakulært lavt.
Spill 14: Pontoon
Jeg har nesten ikke ord. Jeg visste at Cassette 50 var rimelig triste greier, men jeg hadde likevel en idé om at pakken generelt holdt et litt høyere nivå enn Data-Tronics 75 Spill. Nå begynner det etter hvert å demre for meg at dette ikke er tilfelle i det hele tatt. Denne pakken er bare helt forferdelig dårlig.
Pontoon er en variant av kortspillet blackjack. Men der versjonen vi fant i 75 Spill i det minste klarte å by på en grafisk fremstilling av kortene ved hjelp av maskinens tegnsett, er dette et rent tekstspill.
Så du får opp melding om at du har «ten of hearts» og «two of diamonds», og så må du svare «yes» eller «no» på om du ønsker flere kort. Ikke «y» eller «n», du må skrive hele ordet. Når du sier deg fornøyd, er det datamaskinens tur, og det tar en god stund hvis du er uheldig. Det er selvsagt ingen innsats eller noe slikt, det gjelder bare å vinne flere ganger enn datamaskinen.
Det holder ikke. Beklager, men det holder virkelig ikke. Jeg har spilt blackjack-spill fra syttitallet som er mer visuelt appellerende enn dette. Jeg skjønner at det ikke er enkelt å fylle en kassett med femti forskjellige spill uten å rappe dem fra andre, slik Alpha Software gjorde for Data-Tronics samling, men en viss minstestandard bør man kunne forvente.
Spill 15: Downhill Ski Jump
Her har vi et vintersportspill laget av noen som tydeligvis ikke har veldig god greie på vintersport. Det er ikke et godt spill.
Jeg klarte ikke å fullføre dette spillet, så jeg vet ikke om det ender med en eller annen form for skihopp slik tittelen indikerer. Men det starter som et ordinært, gammeldags utforspill, der du styrer en alpinist som suser nedover en bakke full av hindringer. Så snevres bakken inn til en tynn vei, og det var her jeg døde. Gang på gang. Skiløperen kan nemlig kun renne i to retninger (45 grader til høyre og 45 grader til venstre), og ingen av dem passer med kurvene i veien. Så man må svinge frem og tilbake veldig raskt for å unngå å treffe veggene.
De positive tingene først: Det har grafikk, og om man ser bort ifra at spillfiguren mangler armer, så ser det ikke helt forferdelig ut. Og selv om skrollingen og animasjonene er hakkete, er kontrollene i det minste ganske responsive.
De negative tingene? Resten. Selv om det først var på det andre «nivået» at jeg møtte veggen, var det aldri på noe tidspunkt gøy å spille dette spillet. Her er en video – ser det gøy ut?
Det kan vel ikke bli så mye verre enn dette. Men neste gang tester jeg spill som Orbitter og Motor Way, så vi får se.