Klassisk spillmusikk: Stones fra Ultima-serien

En av spillhistoriens vakreste melodier har en lang og interessant historie.

Ultima-serien var i en årrekke med å definere hva et rollespill på datamaskinen kunne være. Fra de tidligste spillene som la mye av grunnlaget for sjangeren, via Ultima IV som gjorde moralske valg til et sentralt element i spillet, og til senere spill som Ultima VII som leverte dynamiske og levende verdener utviklere som Bethesda bare kan drømme om den dag i dag.

I tillegg har serien det ekstremt innovative 3D-spillet Ultima Underworld og det første virkelig populære MMO-spillet, Ultima Online. Når man graver i spillhistorien, er det få navn som dukker opp like ofte som Ultima.

Redd Britannia

En ordentlig historie om Ultima-spillene får vente til en annen gang, men kortversjonen er at serien var hjertebarnet til Richard Garriott. Han var en av de tidlige pionerene i spillindustrien, og skapte sitt første kommersielle spill i 1979. Senere skulle han være med å grunnlegge et av åtti- og nittitallets viktigste spillstudioer, Origin Systems.

Det første Ultima-spillet dukket opp i 1981, og det siste (om man ikke regner med ekspansjoner for Ultima Online) kom i 1999. Felles for de fleste «ordentlige» Ultima-spillene er at du spiller en person fra vår egen verden som transporteres til et fantasy-univers, der du stadig må hjelpe den udugelige men velmenende Lord British, som hersker over kongeriket Britannia.

Lord British var selvsagt spillpersonligheten til Richard Garriott selv, og kallenavnet Lord British fikk han i virkeligheten, visstnok fordi de andre ungdommene på en sommerleir han var på i 1977 syntes han hørtes «britisk» ut siden han hadde en tendens til å si «hello» i stedet for «hi».

David Watson. — David R. Watson, eller Iolo som han også kalles. Bilde: Portalarium.

Stones

De første Ultima-spillene kom før spillmusikk egentlig var en «greie», men det tok ikke lang tid før musikk begynte å spille en viktig rolle i serien. Fra og med Ultima III: Exodus var det Ken Arnold som lagde mye av musikken til spillene i serien, og han fikk, i likhet med Lord British, en egen figur i spillet – hoffkomponist Sir Kenneth.

Men han var ikke alene om å lage Ultima-musikk, og den andre viktige Ultima-komponisten viste seg å få en langt større rolle i spillene. Han heter i virkeligheten David R. Watson, men om du har spilt noen av de senere spillene i serien, kjenner du ham nok best som spellemannen Iolo. Watson var en nær venn av Garriott, og Iolo ble passende nok en nær venn av avataren i løpet av seriens gang.

I Ultima V: Warriors of Destiny spilte Iolos musikk en svært viktig rolle, i det som fortsatt må sies må sies å være et rimelig unikt oppdrag for et rollespill. Spilleren måtte nemlig lære å spille en sang på Lord British sin kongelige harpe (noe Sir Kenneth kunne være behjelpelig med), for å trylle frem en magisk gjenstand som han eller hun trengte for å redde Lord British.

Denne sangen var Stones, som i likhet med flere andre låter fra tidlige Ultima-spill ble med serien i mange år. Her kan du høre den, slik den er i spillets Commodore 64-versjon:

Historien bak låten er faktisk ganske fascinerende. David R. Watson har fortalt at den stammer fra bryllupsreisen til han og kona hans, Kathleen Jones. Ultima-veteraner vil kjenne henne som Gwenno, som passende nok er gift med Iolo i serien. På reisen hadde de kjøpt et nytt sett med strenger til Watsons lutt, og da de kom hjem begynte han å eksperimentere med dem.

Stones var det umiddelbare resultatet.

Mens David eksperimenterte med låten, bestemte Kathleen seg for at den trengte en sangtekst – som ifølge Ultima-mytologien selvsagt er skrevet av Gwenno. Her har du teksten hun skrev, som du kan lese for deg selv mens du hører låten neste gang:

Long ago ran the sun on a folk who had a dream
And the heart and the will and the power:
They moved earth; they carved stone; moulded hill and channeled stream
That we might stand on the wide plains of Wiltshire.

Now men asked who they were, how they built and wonder why
That they wrought standing stones of such size.
What was done ‘neath our shade? What was pray’ed ‘neath our skies
As we stood on the wyrd plains of Wiltshire.

Oh what secrets we could tell if you’d listen and be still.
Rid the stink and the noise from our skirts.
But you haven’t got the clue and perhaps you never will.
Mute we stand on the cold plains of Wiltshire.

Still we loom in the mists as the ages roll away
And we say of our folk, «they are here!»
That they built us and they died and you’ll not be knowing why
Save we stand on the bare plains of Wiltshire.

Inspirasjonskilden for teksten er forøvrig virkelighetens Stonehenge.

The Black Gate

For min egen del var det med Ultima VII: The Black Gate at jeg først stiftet bekjentskap med Stones. Låten var en av flere flotte komposisjoner som stadig gjentok seg under spillingen, og jeg lærte meg å sette pris på mange av dem. Alle som har spilt Ultima VII: The Black Gate vet at det er et stort og virkelig episk rollespill, så jeg fikk rikelig med anledning til å lære den utenat.

Ultima VIII er i mine øyne et av historiens aller beste rollespill, med fantastiske karakterer, et univers man ikke kan annet enn å bli forelsket i, og en gigantisk, åpen verden der du får nærmest ekstrem frihet til å skape din egen fortelling. Det er et spill av den typen som tar måneder å fullføre, og når du endelig er ferdig blandes triumfen med en merkelig følelse av tomhet. «Wohoo, jeg har vunnet … hva skal jeg gjøre nå?»

Her kan du høre hvordan Stones tar seg ut i Ultima VII: The Black Gate på en typisk PC:

Men dette er ikke den siste versjonen av låten, og den dukket også opp som tittelmelodi i Ultima Online. Jeg har aldri spilt akkurat det spillet, men hvis du er en Ultima Online-veteran, tipper jeg at den har en nær plass i hjertet ditt, også. MIDI-versjonen er egentlig veldig lik versjonen fra Ultima VII, men jeg tipper jeg ville fått kjeft om jeg utelot å ta den med:

Og her er en offisiell versjon der MIDI-instrumentene har blitt pensjonert til fordel for ekte instrumenter. Den høres svært flott ut:

Den siste offisielle versjonen stammer fra Ultima 9: Ascension, som kanskje ikke var det beste spillet i serien. Men det har en av de vakreste versjonene av Stones – arrangert av George Oldziey og spilt av et orkester med 50 forskjellige instrumenter. Om du har et lite rom for Ultima-serien i hjertet ditt, er det nesten litt vondt å unngå å få en liten tåre i øyekroken av det her:

Men dette er naturligvis ikke slutten for Stones. Det dukker stadig opp nye versjoner, både med og uten tekst, på Youtube. Disse coverversjonene er laget av folk som elsket spillene, eller som «bare» har oppdaget og falt for musikken i ettertid. Mange av disse er utrolig flotte, og jeg anbefaler et lite Youtube-søk.

Selv har jeg lyst til å avslutte med en helt spesiell versjon. Dette er nemlig et opptak fra i sommer, og det er David R. Watson selv som spiller og synger. Lydkvaliteten er skikkelig dårlig, og Watson glemmer litt av teksten underveis, men det er noe magisk her likevel: