Cassette 50, del 7 – Inferno, du liksom

Ting som er gøyere enn å spille dagens Cassette 50-spill: Julehandel, tannlegebesøk og å surfe på nettet med 28k-modem (i 2016).

Vi er godt over halvveis i gjennomgangen av spillene på den beryktede samlingen Cassette 50, som blant annet kom til Commodore 64. Om du er en nykommer, bør du starte på begynnelsen – her er de tidligere delene. Hvis ikke, får du bare starte på dagens spill – forhåpentligvis er det artigere å lese om dem, enn det var å spille dem:

Spill 31: Phasers

Etter at forrige artikkel ble avsluttet med et spill som går an å spille om man legger godviljen til, får starter denne med noe som ikke under noen omstendighet kan klassifiseres som «spillbart». Det er et simpelt skytespill der du styrer en ball i toppen av skjermen og må skyte et eller annet muffens som sprer seg oppover fra bunnen av skjermen, men i likhet med det briljante Sitting Target er det slik at fiendene skyter ved ett eller to sekunders mellomrom, og mens kulene flytter seg oppover skjermen, kan du ikke flytte figuren din.

Jeg vet ikke hva noe av dette skal forestille, men du er i toppen og fiendene kommer opp fra bunnen.
Jeg vet ikke hva noe av dette skal forestille, men du er i toppen og fiendene kommer opp fra bunnen.

Så mesteparten av tiden bruker du simpelthen på å vente på å få lov til å flytte ett eller to hakk til siden, og skyte selv. Kulene dine setter selvsagt også alt på pause.

Siden du ikke kan flytte mens fiendens kuler beveger seg, så kan du heller ikke hoppe unna når du ser at det blir skutt mot deg. Og siden det ikke er noen måte å vite hvilken fienderad som plutselig velger å skyte før de gjør det, er dette et spill der du ikke har noen kontroll over hvor lenge du overlever. Hvis fienden under deg er den som tilfeldigvis velger å skyte, er det altså bare å vente på «game over».

Så Phasers er ikke bare fryktelig frustrerende, men også helt meningsløst. Jo lenger inn i Cassette 50s mørke kroker jeg kommer, jo mindre respekt har jeg for Cascade. Det er en ting å sette sammen en pakke med «shovelware», men når 80 prosent av spillene er aktivt forferdelige, og mange er så grusomme at de ikke går an å spille overhodet, så klarer jeg rett og slett ikke å skjønne hvordan de kunne selge denne pakken med god samvittighet.

Spill 32: Intruder

Dette funker, faktisk.
Dette funker, faktisk.

Intruder er ikke det dårligste spillet jeg har spilt. Det er litt vanedannende, men tilfeldighetene rår litt for mye til at det kan kalles godt. Konseptet er enkelt: Du styrer en ball, som kan bevege seg i fire retninger. Rundt deg popper det stadig opp vegger, og poenget er å unngå å bli omringet. Det er bare et spørsmål om tid før skjermen blir såpass full at du ender opp i en blindgate og til slutt kreperer, men jo lenger du klarer å holde deg i live, jo mer scorer du.

Spillet er altså litt engasjerende, faktisk såpass engasjerende at hver gang jeg startet å spille for å ta skjermbilde, fullførte jeg runden før jeg kom på at jeg egentlig skulle stoppe for å ta bilde underveis. Jeg vet ikke helt om dette er det beste kvalitetsstempelet et spill kan få, men Intruder holder rett og slett 75 Spill fra Data-Tronic-nivå.

Det er fryktelig enkelt, men det funker. I noen minutter, i alle fall. Neste!

Spill 33: Inferno

Jeg skulle visst ha holdt meg til Intruder. Dette spillet er kanskje laget av samme utvikler – det har i alle fall samme type «tilfeldige firkanter dukker opp på skjermen»-opplegg. Men her skjer det før du starter spillet. Når spillet er fornøyd med mengden firkanter på skjermen, må du styre en liten dings fra bunnen av skjermen og opp til til toppen.

Dette funker ikke.
Dette funker ikke.

Det er ingen utfordringer her; selv om spillet sier at «labyrinten» er i brann, tar du ikke skade av å treffe firkantene. Så selv om du blundet øynene og trykket spillknappene tilfeldig (muligens med litt ekstra fokus på «opp»-knappen), ville du etter alt å dømme komme deg i mål etter en stund. Det ville bare vært marginalt mer kjedelig å gjøre det på den måten enn å spille spillet ordentlig.

Den eneste måten du kan tape på, er om firkantene genereres på en slik måte at du stenges inne helt fra starten av. Dette er med andre ord fullstendig meningsløst, og er sannsynligvis noens første programmeringsprosjekt, som de har sendt inn for «shits and giggles». Og så har Cassette 50 tenkt at «jo, dette vil nok folk betale for.»

Jeg tror faktisk at jeg må lage en video for å vise nøyaktig hvor meningsløst dette spillet er:

Spill 34: Ghosts

OMG! Dette spillet er såpass avansert at det tilbyr muligheten til å endre kontrollene! Nei, vent. Det var bare spørsmål om du ville spille med joystick eller tastene. Anyhoo…

Hvor har det blitt av spøkelset?
Hvor har det blitt av spøkelset?

Ghosts er nok en Pac-Man-greie, bare med mer hakkete bevegelser enn originalen. I motsetning til det første Pac-Man-spillet i pakken, har i det minste det ene spøkelset man har klart å legge inn her såpass respekt for reglene at det følger labyrinten. Sånn generelt. Jeg opplevde nemlig at det på ett tidspunkt valgte å gå ut av labyrinten, og dermed labbe rundt på utsiden av spillbrettet. Du kan se det på bildet.

Ah, og legger du merke til en annen ting med det bildet? Ja, det er piller på utsiden av labyrinten. Det er fordi spøkelset konstant etterlater seg et spor av piller uansett hvor det går, så man kan faktisk aldri spise opp alle pillene siden det hele tiden kommer nye. Hva er da poenget? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at selv om spillet hadde fungert skikkelig, hadde de hakkete bevegelsene effektivt hindret det i å være moro å spille.

Jeg har respekt for programmeringen som ligger til grunn for dette spillet – jeg skulle nok ha klart å gjenskape det selv, men det er for all del et mye mer avansert spill enn gjennomsnittet i denne samlingen. Men det er ikke gøy, og det har det tilleggsproblemet at utvikleren har forsøkt å klone et populært og veldig godt spill som alle har spilt. Ghosts tåler ikke Pac-Man-sammenligningen særlig godt.

Spill 35: Submarines

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å skrive «det blir ikke mye dårligere enn dette» i løpet av gjennomgangen av Cassette 50. Men jeg har som regel tatt meg i det, for denne pakken har vist at det i praksis ikke finnes noen nedre grense for kvalitet. Submarines er nok et spill som ligger langt der nede i bunnslammet, og som ikke byr på noe som helst snev av underholdning.

Et av få bilder jeg klarte å ta der både synkeminen og ubåten vises samtidig.
Et av få bilder jeg klarte å ta der både synkeminen og ubåten vises samtidig.

Du «styrer» et skip i toppen av skjermen, som skal slippe ned synkeminer for å ta knekken på ubåter som passerer under havoverflaten. Ubåtene beveger seg fremover på en ekstremt hakkete og uforutsigbar måte, som gjør det veldig vanskelig å time bombeslippene. Men om du treffer eller ikke ser egentlig ikke ut til å bety så mye. Skipet flyttes litt, og du får en ny ubåt som må bombes.

Jeg har klaget over animasjonene i flere av disse spillene, men dette tar kaka. Her blinker ubåtene ut og inn på skjermen, og mesteparten av tiden er de helt usynlige. Faktisk var det vanskelig å ta et skjermbilde som viste både ubåten og synkeminen samtidig, så ille fungerer spillet.

Jaja. Nok et «spill» overstått. Skjønt neppe uten noen arr på sjelen.

Gå videre til del 8 »

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.