Spillåret 2016 – Joachims favoritter

Joachims spillår har vært overraskende stille, men noen høydepunkter har det likevel vært.

For min del har dette vært et ganske spesielt spillår. Jeg har kjøpt mange nye spill, men slitt med å komme inn i særlig mange av dem på tross av at de har fått god kritikk. Mye av tiden jeg ellers ville ha brukt på spilling, har i stedet gått med til programmering av mine egne retrospill for Sharp MZ-80A. Noen ganger har jeg til og med brukt denne aktiviteten som unnskyldning for å slippe å spille nye spill jeg har kjøpt. Det er litt rart, og jeg håper 2017 blir bedre.

Men noe har jeg heldigvis fått plass til. Her er en håndfull spill som har betydd mye for meg i løpet av året:

The Witcher 3: Blood & Wine

The Witcher 3: Blood and Wine.
The Witcher 3: Blood and Wine.

Jeg har skrytt mye av The Witcher 3 tidligere, sist i artikkelen om årets spill 2015. Jeg elsker spillet, og da jeg først fullførte det i fjor sommer, følte jeg meg overhodet ikke mett på spillet. Jeg hadde et desperat behov for mer, og talte dagene til den føste ekspansjonen kom ut. Den var herlig, med et flott figurgalleri (to fabelaktige, nye figurer og et koselig gjensyn med en fra seriens første spill), men på tross av at jeg også brukte anledningen til å støvsuge Skellige og Velens ødemarker for de siste restene av uutforsket innhold, var jeg fortsatt sulten.

I år kom den andre og siste ekspansjonen, med et svært og flott nytt landområde å utforske, et rikt, nytt figurgalleri og en bråte kule oppdrag (samt noen som, når sant skal sies, var litt i overkant preget av repetisjon). Blood & Wine leverte noen av de mest minneverdige oppdragene og sekvensene jeg har opplevd, med de tidlige oppdragene sentrert rundt Vivienne som et av høydepunktene. Og der originale The Witcher 3 kom med en følelsesladet avslutning på hovedhistorien, manglet det i mine øyne en skikkelig og tilfredsstillende slutt på Geralts historie. Det fikk vi endelig med Blood & Wine – i alle fall gjorde jeg det, ettersom mine valg gjennom spillet endte opp med å gi meg akkurat den slutten jeg hadde håpet på.

Nå gleder jeg meg til Cyberpunk, selv om jeg frykter at det blir vanskelig å toppe The Witcher 3. Om noen skal klare det, er det vel CD Projekt Red.

Sid Meier’s Civilization VI

Jeg klager litt, men de som påstår Civilization VI var dårlig ved lansering tar likevel feil.
Jeg klager litt, men de som påstår Civilization VI var dårlig ved lansering tar likevel feil.

Jeg har spilt Civilization siden starten av serien, og etter rimelig mange timer med det forrige spillet (og ikke fullt så mange med «spinoffen» Beyond Earth) var jeg klar som et egg for Sid Meier’s Civilization VI. Jeg var temmelig sikker på at det kom til å bli bra, og det hadde jeg rett i. På sitt beste er det et like stort tidssluk som forgjengerne, og har også mange kule, nye elementer som jeg mistenker at jeg kommer til å savne om jeg starter opp Civilization V igjen.

Men jeg kommer samtidig ikke helt over at det har en god del trøblete elementer som jeg rett og slett ikke hadde forventet. Svak kunstig intelligens er kanskje et vanlig Civilization-problem, men jeg tror sekseren har satt rekord så langt. Diplomatisystemet er en skuffelse, religionssystemet tar for mye plass og leder til misjonær-spamming (pluss at jeg misliker hele konseptet med religiøs seier), kulturseieren er tidenes antiklimaks og balanseringen i hele spillet virker rar. Forskning går for eksempel litt for raskt, og jeg måtte skru av kulturseieren for å unngå å få den gang på gang uten å ville det.

Likevel: Jeg har faktisk storkost meg med spillet, og jeg tror jeg kommer til å vende tilbake til det mange ganger i årene som kommer. NB: Jeg har ikke testet den siste oppdateringen.

Dark Souls III

Stemningen er som vanlig på plass.
Stemningen er som vanlig på plass.

Dette var nok et spill jeg var sikker på at jeg kom til å elske, og også her fikk jeg helt rett. Dark Souls III er kanskje ikke spesielt friskt – stort sett gjentar det de samme tingene eneren og toeren har gjort, og de fleste nivåene har sine tilsvarende sidestykker i tidligere utgivelser i serien. Men selv om jeg følte at jeg hadde sett det meste før, storkoste jeg meg med min reise gjennom spillet. Enkelte av nivåene er direkte mesterlige, kampsystemet er som vanlig utrolig tilfredsstillende og stemningen er fortsatt unik og fengslende.

På samme måte som Blood & Wine satte et verdig punktum for The Witcher 3-sagaen, føler jeg at Dark Souls III har satt et ordentlig punktum for Dark Souls. Kanskje til og med et nødvendig punktum; jeg er klar over at spillet på mange måter speiler originalen med vilje, og det funket denne gangen. Men det holder kanskje nå.

American Truck Simulator

Enten forstår du det, eller så gjør du det ikke.
Enten forstår du det, eller så gjør du det ikke.

Ja, jeg vet det er litt merkelig. Men dette har blitt et av de viktigste spillene i år. Jeg nevnte at jeg har slitt med å komme inn i mange av de nye spillene jeg har kjøpt, og i tillegg til Sharp-programmering og muligens litt, er det i stor grad American Truck Simulator som har erstattet dem. Det er et veldig fint spill å bare lene seg tilbake med når man ikke har noe bedre å gjøre. Aller helst med radio eller en podcast i bakgrunnen.

American (og European) Truck Simulator-spillene fanger dessuten følelsen av å kjøre bil på landeveien bedre enn noen andre spill, og det å kjøre bil på ukjente veier er noe av det koseligste jeg vet. Så ingen overraskelse at jeg liker dette spillet, altså.

Jeg er også veldig imponert over hvor flott spillet er, og hvor godt utviklerne har klart å fange følelsen av USA i dette spillet. Spesielt etter at Going North-ekspansjonen for Euro Truck Simulator 2 egentlig bare gjorde en halvgod jobb med Norge.

XCOM 2

Det er en veldig stor fugl i bygningen.
Det er en veldig stor fugl i bygningen.

Jeg følte at lista trengte fem spill, og XCOM 2 er et trygt valg for femteplassen. Kanskje ikke så veldig minneverdig, når alt kommer til alt (jeg hadde egentlig glemt det bort), men det var et storspill som jeg koste meg mye med. En skikkelig solid oppfølger til en skikkelig solid nyversjon av en skikkelig solid klassiker fra nittitallet.

Det var også veldig imponerende hvordan spillet på mystisk vis (og sannsynligvis godt hjulpet av min egen fantasi) klarte å gjøre de datagenererte soldatene til ekte heltefigurer. Jane «Duchess» Kelly er årets tøffeste spillhelt, og hun eksisterer kun i min lagrefil fra XCOM 2.

Andre kandidater for denne plassen kunne vært Rise of the Tomb Raider, som kom til PC i år og er en herlig åpen verden-aktig vri på Tomb Raider-konseptet (uten at utviklerne har gått helt i Ubisoft-fella) og Stellaris, som har litt for mange problemer men likevel leverte mye moro i sommer. Ellers satte jeg veldig stor pris på pek-og-klikk-eventyret Shardlight og rytmeactionspillet Thumper.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.