2016 har vært et sorgens år på mange områder, men det har i det minste gitt oss litt spillglede. Her kommer Nikolais yndlingsspill fra året som har gått.
Undertegnede er notorisk smal i sin spilling, for her går det mye i Mario og storstrategi. Mesteparten av min spilling har faktisk foregått med ett eneste spill, og det i over to år. Jeg har fått mange gode venner gjennom spilltesting for Firaxis (dessverre ubetalt, utenom at jeg får spillene), og det er noe eget å følge et spill fra tidlig pre-alpha hvor nesten ingenting er implementert, til ferdig lansering.
Sid Meier’s Civilization VI
Og lansert ble Civilization VI i høst, til stor jubel fra Folket. Riktignok var den kunstige intelligensen noe svak, men jeg vil påstå at spillet er og var et sterkt innslag i høstmørket. Selv etter så lang tid med testing, har jeg spilt den offentlige utgitte utgaven en god del, og kommer stadig tilbake til det.
Jeg har spilt Civ-spillene siden midten av 90-tallet og har per i dag prøvd ut alle utgavene som er kommet ut utenom ett; Call to Power 1, fra den tiden da Sid mistet rettighetene til spillserien en tid. Min absolutte favoritt blant disse spillene er fremdeles snart 20 år gamle Sid Meier’s Alpha Centauri, men blant hovedspillene troner nå Civilization VI på topp for min del.
Jeg digger det nye distriktsystemet, og selv om jeg aldri hadde store problemer med Civilization V sitt opplegg med en enhet per rute, så liker jeg hvordan dette systemet har blitt modifisert i oppfølgeren. Datamotstanderne er dumme, men jeg er ikke så god i spill generelt at dette er noe stort problem. Civilization VI er kort og godt mitt GOTY.
Stellaris
Jeg har alltid vært svak for Paradox Development Studio sine spill, helt fra den gang de var Paradox Interactive (som er et helt annet selskap i dag etter at selskapet ble splittet i to for en god del år siden) og ga ut det første Europa Universalis i 2001. Senere har Crusader Kings II seilt opp som en storfavoritt, noe som skulle være tydelig ut fra min skriverier her på siden.
I år kom det ut hele to nye spill fra Paradox internstudio, og den første av disse var Stellaris. Dette spillet er det første PDS-utviklede spillet som ikke er basert på en historisk tidsperiode, og tar oss i stedet med ut i verdensrommet. Her bygger man et imperium, mye som tidligere utgitte 4X-romstrategispill før det. Men Paradox har gitt sjangeren sin egen vri, og mens første delen av spillet er typisk 4X, med alt det innebærer, så er den senere delen av spillet nærmere Paradox sine tidligere storstrategispill.
Spillet er ennå litt tynt i innholdsmengde, i forhold til for eksempel Crusader Kings II, men selskapet er kjent for å komme med en mengde små og store oppdateringer over flere år, noe gratis, noe betalt. Så det bekymrer ikke meg så veldig, ikke minst fordi jeg har hatt veldig mye moro med Stellaris allerede! Om du ønsker å få en introduksjon til spillet, skrev jeg en artikkel med nybegynnertips tidligere i år, samt en spilldagbok om romkattepuser.
Hearts of Iron IV
Det andre spillet fra Paradox Development Studio i år, var Hearts of Iron IV. Hearts of Iron-spillene har alltid vært de spillene jeg har spilt minst av Paradox sine spill, men jeg har hatt mye moro med dem likevel. Siden jeg hadde så mye moro med Stellaris og Civilization VI har jeg ventet lenge med å kjøpe det siste spillet i serien, men i desember lot jeg meg friste og skaffet meg vidunderet.
Jeg er overveldet, jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt, men jeg har det fryktelig moro i denne simulerte andre verdenskrig, hvor du kan spille som hvilket som helst land i verden fra 1936 til den kalde krigens start.
Det er likevel med den fantastiske modifikasjonen Kaiserreich jeg raskt vendte meg til. Denne modifikasjonen kom opprinnelig til toeren i serien for et drøyt tiår siden, og er nå kommet i en betaversjon til fireren også. Dette er en alternativ opptakt til andre verdenskrig, hvor Tyskland vant den første verdenskrigen og alt er gått til hundene. For en introduksjon kan du lese min lille spilldagbok om temaet.