Cassette 50, del 10 – Endelig ferdig!

Jeg har klart å komme meg gjennom hele Cassette 50, og jeg fikk ikke engang en t-skjorte for strevet.

Jeg tror vi alle er enige om at vi er lei av Cassette 50 nå, så dermed passer det jo fint at vi også er ferdig med den. For min del var dessverre samlingen langt kjipere enn antatt – jeg hadde håpet på noe litt bedre enn Data-Tronics 75 Spill, men i stedet fikk jeg det motsatte. Enkelte okay spill til tross, Cassette 50 er et langt, langt tristere produkt enn 75 Spill.

En av grunnene til dette er riktignok at 75 Spill bare knabbet masse eksisterende gratisspill uten å bry seg om hvorvidt de faktisk hadde lov til å distribuere dem eller ikke, mens Cassette 50 i stor grad har eksklusive spill, innsendt av folk som har fått noen kroner for rettighetene. Bare synd Cascade, som sto bak samlingen, tilsynelatende ikke har hatt noen form for kvalitetskontroll (og hvis de har hatt det, skulle jeg likt å se spillene de faktisk avslo).

Uansett. Jeg må fortsatt gjennom de fem siste spillene i pakken. Kos deg:

Spill 46: Parachutist

Fallskjermhopping er ikke noe jeg har nevneverdig behov for å prøve i virkeligheten, og det fine er at jeg ikke trenger å føle at jeg har gått glipp av noe takket være Parachutist fra Cassette 50 (jeg antar selvsagt at dette spillet gir en autentisk opplevelse av aktiviteten).

Konseptet er ikke helt ulikt fallskjermhoppspillet fra 75 Spill, som jeg ikke husker navnet på i farta. Ved å trykke på skyteknappen hopper du ut av et fly i toppen av skjermen, og så er målet å treffe landingssonen i bunnen av skjermen. Det som gjør spillet interessant, er at så lenge skjermen ikke har blitt løst ut, så kan du ikke styre. I stedet beveger du deg tilfeldig fra side til side mens du faller. Så er da poenget å vente så lenge som mulig med å løse ut skjermen, for så å styre deg inn til en trygg landing.

Du blir neppe overrasket over å høre at Parachutist ikke er noen GOTY 1984-kandidat akkurat, men det er faktisk noe bittelitt vanedannende og sjarmerende over det hele. Jeg føler alltid at det er min egen skyld når jeg krasjlander, og at jeg sikkert kan gjøre det bedre neste gang. Og krasjlandingen «belønnes» med et kors som flyr opp til himmels – her har altså utvikleren lagt litt mer arbeid i spillet enn det som er absolutt nødvendig.

Hvis mini-meg hadde funnet dette spillet på en piratkopiert kassett eller diskett lånt av en skolekamerat (det var rart hvordan Commodore 64-folk fant sammen på tvers av klasser og interesser forøvrig), kan det faktisk godt tenkes jeg hadde tatt en kopi av det selv. Jeg hadde neppe spilt det særlig mye – kanskje bare den ene gangen – men jeg hadde ikke følt at den lille plassen det ville tatt på en diskett eller en Turbotape-kassett ville vært helt bortkastet. Og det er mer enn jeg kan si om veldig mye i denne pakken.

Spill 47: Jetmobile

Okay, hør på denne: «You are a jet-powered caterpillar». Det blir ikke bedre enn dette, folkens!

Selve spillet er en enkel Snake-klone med en artig liten vri. Du styrer altså larven, som får to minutter på seg til å spise så mange blader som mulig. Vrien er at det også befinner seg en fugl på spillbrettet, og selv om den er mye mindre enn deg, vil den drepe og spise deg om dere krasjer. I tillegg kan den spise bladene før du rekker bort til dem, og dermed robbe deg for poeng.

Egentlig er dette nok et spill som funker greit nok. Det er ikke så artig at jeg blir fristet til å spille det mer, men det gjør hva det skal på en okay måte, og det har altså til og med en egen idé som faktisk ikke er helt dum (for noen måneder siden vurderte jeg omtrent samme ting for mitt eget Snake-spill, artig nok).

Navnet Jetmobile er imidlertid skikkelig misvisende. Dette er nemlig et veldig treigt spill, og dermed ikke så gøy som det kunne ha vært om ting gikk litt kjappere og glattere. Men okay. Dette er nok et «bedre enn gjennomsnittet»-spill for Cassette 50, selv om jeg denne gangen tror mini-meg ville ha droppet piratkopien.

Spill 48: High Rise or Three Card Brag

Hm, dette er en slags poker-variant med bare tre kort per spiller, der du ikke kan bytte kort underveis. Du ser hvilke tre kort du har, og så kan du bare vedde, se eller kaste kortene. Spillet er for så vidt kompetent nok satt sammen, men jeg skjønner ikke helt poenget, her. Hvis man ikke kan bytte kort underveis faller jo veldig mye av taktikken bort.

Så … jeg vet ikke helt hvor mye mer det er å si. Det forrige kortspillet i denne pakken hadde jo ikke tegngrafikk en gang, så dette er jo åpenbart hakket bedre. Det har til og med muligheten til å fullføre spillet hvis du klarer å vinne nok penger. Men igjen, hvor er taktikken når jeg ikke kan prøve å forbedre kortene?

En liten sjekk på Wikipedia forteller meg at dette faktisk er et kortspill fra femtenhundretallet, og at det regnes som en av forgjengerne til poker. Sånn sett er det jo ikke helt uinteressant, som en historisk artefakt. Men jeg ser at i virkeligheten er det meningen man skal være mer enn to spillere. Så virkelighetens versjon er nok litt mer interessant enn denne, siden det på samme måte som i poker er visse regler for veddingen.

Jaja, jeg lærte i alle fall noe nytt i dag.

Spill 49: The Force

Her har vi et enkelt teksteventyrspill med noen små … særegenheter. Rombeskrivelsene, for eksempel:

You are in a dark, smelly room with a wolf eating in the corner.
In the
dark smelly room with a wolf eating in the corner.
is
a wolf!
Also there is
a chair.

Jeg prøvde først «get chair», men det forsto ikke spillet, og med feilmeldingen ble også skjermen blanket. Så prøvde jeg å gå nordover, og kom til et nytt rom som ble beskrevet som «a dark, smelly room with a wolf eating in the corner», bare at her var jeg sammen med en «skull master» og et bur.

Det viste seg etter hvert at jeg måtte skrive verbkommandoene først, og så skrive hva jeg skulle gjøre «verbet» på. Så: «attack», fulgt av return-tasten, og så «skull master». Det resulterte selvsagt i at «skull masteren» drepte meg.

Uheldigvis fant jeg ikke ut hvordan jeg skulle kansellere en kommando, og hvis jeg først har skrevet noe, virker det som jeg er låst til akkurat den kommandoen. Da jeg skrev «open» for å åpne et bur, ble jeg fortalt at «you cannot open that». Greit nok, tenkte jeg, så jeg ville prøve å dytte det i stedet (med kommandoen «push»). Svaret? «you cannot open that». Nå trodde altså spillet at jeg mente «open push».

Den første gangen jeg havnet i en slik situasjon løste jeg den med å gå til et annet rom, men det funket ikke den neste gangen.

Så: Jeg gir opp.

Spill 50: Exchange

Dette spillet begynner bra, ved å si «touch the Q-key to start the game» på tittelskjermen, og så ignorere eventuelle tastetrykk helt til det er ferdig med å spille noen noter. Hvis du trykker flere ganger fordi du tror at spillet ikke registrerte tastetrykket den første gangen, så hopper du over neste skjerm fordi når det endelig får summet seg til å gjøre noe, registreres to tastetrykk på rad. Yay.

Selve spillet er basert på «det populære TV-programmet Countdown». Du får utdelt en viss mengde bokstaver (8 er visst vanligst), som du trekker en etter en ved å si om du vil ha en konsonant eller vokal. Når du har fått alle åtte, må du lage et fullstendig ord ved hjelp av de tilgjengelige bokstavene innen 30 sekunder.

Så langt, så greit. Bortsett fra at a) spillet tror at Y er en konsonant, og b) det ikke er noen måte å skrive inn ordet du kommer frem til på. Og hvis det hadde vært det, så hadde det vel uansett vært umulig å putte en hel ordliste i den begrensede spillkoden, noe som ville vært nødvendig for å sjekke om ordene man skrev inn var ekte eller ikke.

Er det med andre ord meningen man skal skrive ordet på papir, og bare bruke datamaskinen som et hjelpemiddel for å gjenskape spillet, gjerne i lystig lag med venner på besøk og litt mørk øl i glasset? Jeg aner ikke.

Når tiden er ute, og du må være ferdig med ordet ditt, kommer du plutselig inn i noe som kalles The Numbers Game. Her får du i stedet tildelt en gjeng tilfeldige tall, og så er målet å bruke disse tallene til å kalkulere seg frem til et tall som er så nærme som mulig et annet tall du får oppgitt. Det virker nok en gang umulig å faktisk skrive inn noe svar.

Jeg skjønner ingenting. Men dette var i alle fall det siste spillet i pakken, så woho!

Det blir ingen neste del, men her er altså hele serien.