Inntrykk fra Score – Orchestral Game Music

Spillkonserten Score kom til Kristiansand, og vi tok turen for å sjekke den ut.

Da det ble klart at spillkonserten Score skulle komme til Kristiansand, følte jeg at jeg måtte få det med meg, selv om jeg egentlig ikke har det helt store forholdet til flesteparten av stykkene på programmet. Det er tross alt ikke så ofte at det skjer kule, spillrelaterte ting her i sør. Sammen med Spillhistories Kristian Foshaug og broren min, David, tok jeg derfor turen til Kilden denne helgen. Resultatet var mye som forventet – en fin konsert med noen skikkelige høydepunkter, og mye som egentlig bare gled forbi uten å gjøre de helt store inntrykkene.

Skyrim og Age of Conan

Vi kan jo begynne med høydepunktene, som nesten alle involverte sopranen Sabina Zweiacker. Du har sikkert sett henne synge Skyrim-stykket The Dragonborn Comes på Youtube, og dette var også avslutningsnummeret i Kristiansand. Det var, ikke overraskende, gåsehud-materiale. Det samme gjaldt Bloodborne-suiten, som var så intens og heftig at jeg umiddelbart begynte å dagdrømme om hvor kult det hadde vært om Score hadde vært en ren Bloodborne-konsert. Zweiacker hadde heller ikke noen problemer med å fylle skoene til Helene Bøksle i låten Nighttime Journey through the Eiglophian Mountains(!) fra Age of Conan. Fabelaktige saker – så bra kan altså moderne spillmusikk være!

Jeg likte også konsertens lengste stykke, en kombinasjon av diverse låter fra Zelda-serien. Denne har jeg et veldig begrenset forhold til selv, men det var mye flott og episk musikk her, og spesielt kult var det da ei i orkesteret dro frem en leirgjøk for Ocarina of Time. Jeg er kanskje en enfoldig sjel, men etter å ha hørt den fremføringen tenkte jeg at det i grunnen er rart det instrumentet er så uvanlig! På samme måte satte jeg pris på Mega Man-samlingen, denne typen orkestrering av klassisk, åtte-bits spillmusikk skulle jeg gjerne hørt mye mer av.

Den obligatoriske Mario-suiten var … vel, den var egentlig ganske kjedelig. Den tok seg opp, artig nok først etter at publikum under en liten pause trodde den var ferdig og begynte å klappe, men den slo meg som materiale laget for å blidgjøre de mange Mario-fansene, og ikke så mye annet. Mange av de andre låtene var åpenbart godt komponert, uten at de ga meg det helt store. Jeg er generelt ikke noen fan av spillmusikk som høres ut som mer eller mindre standard filmmusikk, selv om det er godt utført. Av «filmmusikk»-stykkene var nok Black Sail-suiten det jeg likte best.

Men som helhet, var det altså en fin opplevelse. Konferansier Orvar Säfström skapte god stemning og hadde mange artige kommentarer og anekdoter, mens dirigent Charles Hazelwood var en spenstig kar som ved flere anledninger ga noen artige nikk til publikum. Og Sabina Zweiacker var nesten verdt inngangsprisen alene. Du kan som sagt se henne synge The Dragonborn Comes på Youtube, og så tenke at det var sånn cirka én million ganger bedre live.

Det er når jeg tenker på The Dragonborn Comes at jeg skjønner hvor heftig denne konserten må være for en person som har vokst opp med konsoll. For meg var det nemlig først med dette siste (ordinære) nummeret at jeg virkelig fikk den ordentlige godfølelsen i hjerterota – etter mye for all del god musikk, kom det endelig noe som betyr noe for meg. Noe jeg elsker. Jeg klarte å holde tilbake tårene, med nød og neppe.

Og der har vi også problemet mitt med konserten – til å være et svenskutviklet konsept, er den merkelig fokusert på USA og Japan. Age of Conans låt var faktisk den eneste fra et europeisk spill, og hvis du spilte spill i Norge (eller Sverige for den saks skyld) på åttitallet, er sjansene større for at du gjorde det på Commodore 64 og Amiga enn at du gjorde det på noe fra Nintendo eller Sega. «Våre» plattformer ble ikke enset engang – en tidligere utgaven av konserten hadde en Amiga-medley, men den var ikke med i Kristiansand. PC-plattformen fikk også det glatte lag, der den kun ble representert av nyere utgivelser som – igjen med unntak av Age of Conan – også kom til konsoll.

Og det er for dårlig av et konsept som visstnok skal ta oss med på en reise gjennom spillmusikkens historie.

Men for konsollfolket, og da aller helst de som vokste opp med Nintendo, må opplevelsen Score tilbyr være mye mer givende. Jeg kan bare fantasere meg til hvordan Zelda-stykket må ha vært for en person som har et like sterkt forhold til den serien som jeg har til The Elder Scrolls.

Alt i alt

Jeg trivdes godt med halvannen times spillmusikk i den tilsynelatende uferdige konserthallen i Kilden (antakeligvis har kommunen brukt så mye penger og tid på fasaden at selve konserthallen bare måtte spikres opp i hui og hast, med det man hadde for hånden). Kristiansand Symfoniorkester gjorde en god jobb med gjennomføringen, og det var tydelig å se at de stortrivdes med mange av de lettbeinte og actionfylte låtene. Det samme gjorde åpenbart dirigenten, som var langt mer livlig og sprelsk enn det jeg hadde sett for meg – åpenbart en showmann. Musikken ble akkompagnert av mye lun humor fra konferansier Orvar Säfström.

Jeg skulle ønsket meg at folkene bak Score hadde hentet musikk fra et mer balansert utvalg spill og plattformer, og gjort en bedre jobb med å representere norske og skandinaviske spilltradisjoner i stedet for å automatisk hoppe til USA og Japan. Vår egen tradisjonelle spillkultur trenger også å representeres, det holder ikke å bare fokusere på den amerikanske. Konserten hadde nok også gitt meg personlig mye mer om jeg hadde opplevd den samme nostalgien som Nintendo-fansen må ha opplevd under konserten.

Men alt i alt, var det likevel en flott opplevelse der de store høydepunktene tellet mye mer enn de mindre spennende stykkene. All ære til orkesteret, dirigenten og konferansieren, men showets stjerne var Sabina Zweiacker, og jeg får fortsatt gåsehud av å tenke på The Dragonborn Comes.