Spilldagbok: Quest for Glory II – del 2

Jeg kjøper meg min egen saurus, og treffer en gigantisk skorpion. Det går ille – men for hvem av oss? Og hvor ble saurusen av?

For noen år siden lagde jeg en spilldagbok fra eventyr-/rollespillhybriden Quest for Glory. Den ble godt mottatt, og jeg lenge tenkt at det var på tide å lage en fortsettelse. Quest for Glory er det første av fem spill i samme serie, og på slutten av hvert spill kan man lagre figuren sin, slik at man kan fortsette i det neste. Nå har jeg altså hentet inn helten fra det første spillet, for å fortsette i Quest for Glory II: Trial by Fire. Dette er del to i dagboken – her er den første.

Ny dag, nye muligheter

Jeg våkner tidlig, og er klar for en ny dag med utforsking av Shapeir. I dag er ikke Abdulla på vertshuset, så jeg veksler noen ord med Shameen før jeg setter meg til bords. Vi snakker blant annet om Shapeirs søsterby, Raseir, der de nye makthaverne ser ut til å hate kattaer. De forfølges og jages, og Shameen sier at sultanen av Shapeir har tatt i mot mange flyktninger fra byen.

Når jeg setter meg, kommer Shema umiddelbart ut med frokosten min. Hun ber meg også om å komme for å se henne danse i kveld. Det er visst en tradisjonell dans som i tidligere tider ble danset for å gjøre folket hennes klar for krig og, eh, noe med fruktbarhet, men nå danses den kun for moro skyld. Jeg er ikke så fryktelig interessert, skal jeg være helt ærlig, men dansingen betyr tydeligvis mye for henne. Shameen maser også om dansen når jeg skal til å gå, så jeg må vel komme.

Utenfor kjøper jeg en blomsterbukett som jeg kan gi til Shema etter dansen, mest fordi jeg regner med at noe slikt er forventet av meg. Jeg gir også noen mynter til slangetemmeren, som sitter ved vertshuset i dag også. Han nikker til meg, uten at han slutter å spille. Slangen enser meg ikke.

Deretter drar jeg til fontenen, der jeg fyller begge vannskinnene mine (jeg kjøpte jo et ekstra et i går), og går inn på apoteket for å høre med Harik Attar om lappen han hadde hengt opp på notistavlen i eventyrerlauget. Han sier at han trenger kjempeskorpionhaler og ghoul-klør. Sukk, det hadde vel vært for mye å håpe på at han trengte magiske blomster eller noe slikt.

Han gir uansett 10 dinarer for en skorpionhale og 15 dinarer for klørne til en ghoul, så belønningene er det ikke noe å si på. Jeg føler plutselig et behov for å kjøpe motgift og helbredelsespiller, så jeg gjør det. Prisen for tre av hver blir totalt 22 dinarer, og jeg har 36 dinarer igjen. På vei ut husker jeg at jeg skulle ha med meg olje til Dinarzad, så jeg kjøper det også.

Trenger jeg et tau?

Gnomen Keapon Laffin i magibutikken hadde også behov for noe – «the swirling part of a dervish», som han hadde skrevet på notistavla i eventyrerlauget. Jeg får ham ikke til å spesifisere hva dette faktisk er for noe, men han sier at det bor en dervisj ved en oase i ørkenen sørøst for byen. En dervisj er visst en person som lever et asketisk liv i ensomhet. Mens jeg er hos Keapon, får jeg vite at han har et magisk tau i sortimentet sitt. Jeg er usikker på om jeg har behov for et slikt, siden jeg kjøpte et sveveformular i går, men det er sikkert smart å ha i ryggsekken. Prisen er imidlertid stiv; 125 dinarer. Det blir med andre ord ikke noe kjøp i dag.

Etter å ha kommet meg helskinnet ut av butikken til Keapon Laffin (jeg tror noen av ordspillene hans er så dårlige at man kan ta fysisk skade av å høre dem), drar jeg til sultanens palass. Her kommer jeg ikke inn – litt rart, i grunnen, siden jeg hører at sultanen er på jakt etter helter, og jeg faktisk har en offisiell tittel som «Hero of Spielburg». Men greit nok, jeg har jo ikke vist meg frem enda. Og jeg er jo uansett på ferie. Kremt.

I nærheten av palasset finner jeg en teppeselger og en smykkeselger. Sistnevnte prøver å prakke på meg en jakkenål med en blå edelstein, men den koster 500 dinarer, og det er vel rimelig tvilsomt at jeg får prutet den ned i 36. Teppeselgeren sier på sin side at Shema sannsynligvis ville blitt sint på ham om han solgte meg et teppe jeg neppe har bruk for (eller plass til i ryggsekken min). Greit nok.

Fra palassplassen tar jeg turen til byporten. På veien prøver Ali Chica å selge meg ei and.

En ny venn

Utenfor byporten blir jeg overfalt av det som ser ut til å være Ali Chicas bror, nemlig «Ærlige Ali T. Fakir» (T-en står for Edgar, sier han). Ærlige selger brukte sauruser. Du husker kanskje at jeg møtte – og drepte – rimelig mange slike i skogene rundt Spielburg. Denne ørkenvarianten virker heldigvis å ha langt roligere gemytt, og brukes som ridedyr. Siden jeg har fått flere hint om at det å utforske ørkenen til fots er en dårlig idé, kan et ridedyr være veldig greit å ha.

Jeg får prutet saurusen ned fra 50 til 10 dinarer. Antakeligvis ville Ærlige bare bli kvitt den, ettersom de andre saurusene er røde og tøffe, og denne er grønn og ser litt pinglete ut. Men vi skal nok bli gode venner! Saurusen slikker meg i trynet når jeg går bort til den, så følelsen er tydeligvis gjensidig. Jeg setter meg umiddelbart på saurusryggen, og rir ut i den store ørkenen.

Shapeir ligger inne i en dal, men det tar ikke lang tid før ørkenen åpner seg opp, og det er sand i alle retninger. Jeg rir bare rett sydover, i håp om å finne dervisjen som Keapon Laffin snakket om, men jeg ser aldri snurten av noen oase. I stedet dukker det plutselig opp en mann. Før jeg får sjansen til å spørre ham om retningen, legger jeg merke til at han har et sverd. Og mord i blikket. Uh-oh!

Saurusen min kaster meg av, og stikker umiddelbart bort, i en retning jeg ikke helt får med meg. Ubrukelig! Jeg klarer ikke å rømme, men kampen viser seg å være antiklimatisk. Banditten får nemlig aldri inn så mye som ett eneste slag på meg, og før jeg vet ordet av det ligger han død i sanden foran meg. Kanskje lokalbefolkningen her ikke er så sterk som jeg fikk inntrykk av da jeg øvde med Uhura i går? Under kampen la jeg imidlertid merke til noe frustrerende – skjoldet jeg på mystisk vis har plukket med meg siden Spielburg hindret meg i å kaste magiske formularer. Hm!

Siden saurusen min er borte vekk, går jeg tilbake mot byen mens jeg har våte drømmer om innsjøen ved Spielburg. Det er virkelig varmt her! På veien blir jeg overfalt av en annen banditt, som lider samme skjebne som den første. Deretter dukker det opp en kjempeskorpion. Jeg tenkte at en kjempeskorpion kanskje var på størrelse med en katt eller noe slikt, men neida – beistet er større enn meg!

Kampene mot bandittene har imidlertid gitt meg massevis av mot i brystet, og jeg trenger jo penger, så jeg tar sjansen på å slåss. Før kampen starter og jeg må ta opp skjoldet, kaster jeg noen flammekuler for å myke det hissige monstrumet opp litt. Jeg tror ikke det spiller så mye rolle, for kampen mot skorpionen varer heller ikke direkte lenge. Flaks at jeg ikke ble stukket av den giftige halen – som jeg naturligvis kutter av, og tar med meg.

Dermed ble dette en lukrativ liten tur. Skorpionhalen får jeg altså ti dinarer for, og de to bandittene hadde kombinert litt over åtte dinarer på seg. Kanskje ikke det er så ille å være helt i Shapeir?

Ved byporten legger vakten merke til at saurusen min er borte, og forsikrer meg om at sauruser vanligvis finner veien hjem av seg selv. Jeg får bare sjekke om den har kommet tilbake når jeg vil ut i ørkenen igjen. Jeg orker i alle fall ikke å løpe rundt i solsteiken for å lete.

Ny økt med Uhura

De tre kampene har kanskje ikke tatt særlig mye av helsen min, men jeg er ganske utslitt. Så jeg bestemmer meg for å spise en av energipillene jeg kjøpte i går, og dra til eventyrerlauget for å ta en ny økt med Uhura. Jeg passerer Ali Chica igjen, og han prøver å selge meg et par bokstøtter.

Utenfor eventyrerlauget har en fyr bindt opp et tau, hengende mellom to påler, som han imponerer en folkemengde med å labbe over. Han ber om frivillige fra publikum, og siden jeg stikker meg litt ut, ender jeg på mystisk vis opp med å melde meg. Hvis jeg klarer å balansere over linen, skal jeg vinne noen dinarer. Det koster imidlertid én dinar å prøve. Siden jeg har sagt A, så må jeg si B, og prøver. Og faller. Jeg smetter inn døra til eventyrerlauget, uten å se noen av de fremmøtte i øynene. Mumle, mumle.

Inne i lauget finner jeg ikke bare Uhura, men også Rakeesh. Vi snakker mer om den forsvunne emiren av Raseir, og han forteller meg at lover nå har blitt viktigere enn mennesker i Shapeirs søsterby. Etter en liten samtale tar jeg en ny treningsøkt med Uhura, som faktisk gir meg det som virker som et kompliment denne gangen. Hm, kanskje ikke det står så ille til med den gamle heltekroppen min som jeg hadde trodd!

Siden det nå er ettermiddag, drar jeg til Dinarzad, og kommer frem der akkurat i det mørket er i ferd med å falle på (hun spesifiserte nemlig «i morgen kveld» da jeg snakket med henne i går). Hun forteller meg om et hus der mesteparten av beboerne skal være ute sent i kveld, og der det tilfeldigvis er et teservice av sølv som hun har veldig lyst på. Videre forklarer hun hvor huset er, og advarer meg om at det antakeligvis vil være noen som sover i naborommet. Om jeg lykkes, blir det penger å tjene for oss begge, forsikrer hun med et lurt smil.

Hm.

Jeg har egentlig ikke bestemt meg for om jeg vil gjøre dette, eller ikke. Skal jeg la meg friste tilbake til livet som tyv – som jeg faktisk ikke var helt komfortabel med i utgangspunktet? Eller skal jeg holde meg på rett side av loven, siden det strengt tatt er vanskelig å tenke på seg selv som en ekte helt når man bryter seg inn i et hus for å stjele folks arvesølv? Spørsmålet har ligget og murret i bakhodet helt siden jeg traff Dinarzad i går, og jeg har ikke klart å bestemme meg. Jeg kan utsette valget litt til, for klokka er mye, og Shemas dans er i ferd med å begynne.

Hva kommer jeg til å velge? Det finner vi ut … neste gang!