Tilbakeblikk: Ports of Call

Skip ohoy! Om Fred Olsen er din store helt, er kanskje Ports of Call spillet for deg.

Det å vende tilbake til gamle klassikere er aldri helt risikofritt. Overraskende ofte viser de seg fortsatt som underholdende og gode spill, men slett ikke alltid. Ikke alle spill har tålt aldringsprosessen like godt, og noen ganger er det til og med vanskelig å skjønne hva man egentlig så i disse spillene i utgangspunktet.

Dette bringer meg til Ports of Call, som ofte regnes som en av åttitallets store klassikere, og er et spill svært mange – inkludert meg selv – har gode minner fra. Dessverre er det langt bedre i disse minnene enn det viste seg å være i virkeligheten. Men før jeg begynner å snakke om hvorfor spillet ikke fungerer så godt i dag, bør vi se på hvorfor jeg og andre likte det da det kom for 30 år siden.

Strategi Light

Ports of Call er et økonomisk strategispill der du leder ditt eget rederi. Du starter med noen millioner dollar på bok, som du av en eller annen grunn har tenkt å brenne av på et frakteskip eller flere. Det finnes flere skip i flere prisklasser, og du kan velge mellom alt fra gamle rustholker til det som for 30 år siden var noe av det mest moderne som fantes på de syv hav.

For å tjene penger, må du ta ulike oppdrag. Når et av skipene dine legger til kai ved en av spillets cirka 30 havner, får du opp en liste over mulige fraktoppdrag, akkompagnert av informasjon om betaling, destinasjon og eventuelle tidsfrister. Poenget er selvsagt å prøve å ta oppdrag der betalingen er høyere enn utgiftene du får på turen.

Utvalget oppdrag i de forskjellige havnene varierer over tid, og det samme gjør prisene du får for jobben. Noen havner gir deg mange muligheter, andre gir deg få. Ofte er det slik at du kan tjene rikelig med penger på turen til en spesifikk havn, men må ta til takke med dårligere oppdrag når du skal reise derfra igjen. Samtidig må du sørge for at skipene dine har nok drivstoff, og at de er i såpass god stand at de ikke finner på å synke på veien.

Dårlig vær er en annen faktor. Å seile rundt en storm kan koste deg dyrt, spesielt om du har lite drivstoff på tanken eller oppdraget har en tidsfrist. Men å seile gjennom dem resulterer gjerne i at skipet blir skadet, og kanskje til og med synker. Det er i så fall litt dumt.

I tillegg til drivstoff og jevnlige reparasjoner, har skipene løpende kostnader som representerer lønn og så videre. Bare det å legge dem til kai en stund for å vente på bedre avtaler, koster altså penger. Ah, og så må du jo regne med utgifter i forbindelse med Panama- eller Suez-kanalen, og potensielle problemer om skipet ditt skulle havne i en krigssone (spillet ble gitt ut under Iran-Irak-krigen), eller treffe virkelighetens versjoner av Kaptein Sabeltann.

Som strategispill er Ports of Call uansett en ganske enkel affære. Du sender skipene dine hit og dit på jakt etter de beste oppdragene, og etter hvert vil du antakeligvis finne noen ruter som fungerer godt omtrent hver gang. Frem til det skjer, må du regne med å se konkurs-skjermen noen ganger. Markedet styres i stor grad av tilfeldigheter, men er samtidig såpass forutsigbart at det er moro å utforske verden på jakt etter lukrative ruter. Å tjene virtuelle penger i spill er nesten alltid vanedannende, og selv om Ports of Call er enkelt, er det som oftest fristende å holde på bare litt til slik at du kan få råd til enda et skip eller å betale ned noe gjeld.

Ai ai, kaptein!

Men Ports of Call har også et annet element, som er like viktig som selve strategidelen. Du kan nemlig styre skipene dine selv – ikke på storhavet, selvsagt, men når de legger til og fra kai. Da ser du den aktuelle havnen fra fugleperspektiv, og ved hjelp av et simpelt, musebasert grensesnitt styrer du skipets motor og ror. Noen havner er åpne og enkle, andre er smale og kronglete. Hvis du syntes lukeparkering er vrient, så skal du sannsynligvis holde deg unna havna i Lagos.

Dette minispillet er ikke spesielt avansert, men har et snev av realisme over seg, og er interessant nok til at det er moro en stund. Et skip er ikke en bil, og du må hele tiden passe på at hastigheten din ikke er så høy at du ikke klarer å bremse ned i tide når du nærmer deg noe som kan gjøre vondt å treffe – land, for eksempel. Enkelte havner krever svært høy grad av presisjon, og setter selv de mest erfarne kapteinene på prøve. Og husk at du alltid må klare det før tidsfristen går ut.

Spillet har også flere andre slike minispill. Skjær og isfjell kan skape krøll på havet, og av og til treffer du også på en skipbrudden som må rennes i senk. Eller reddes – men du kommer til å renne ham i senk, så det er like greit å bare innfinne seg med det og kjøre på for å få lidelsen overstått så raskt som mulig. Både for han og deg.

Takket være arkadesekvensene, blir Ports of Call noe mer enn et enkelt strategispill. Det får kanskje ikke ekstra dybde, men det blir mer omfattende, mer variert og mer interessant å holde på med. Det er alltid litt spennende å besøke nye havner, og tilfredsstillelsen er stor når man kommer seg helskinnet ut av en vanskelig og kronglete posisjon.

Noen av spillets mange havner:

Strategispill for alle

I dag høres det kanskje litt merkelig ut å kombinere strategi- og arkadespill i en pakke, men Ports of Call var langt fra alene om å gjøre det. Sent på åttitallet og tidlig på nittitallet fantes det overraskende mange slike spill. Cinemawares Defender of the Crown er nok det mest kjente eksempelet, men vi har også spill som Oil Imperium, Steel Empires og North & South, der strategi- og arkadespill gikk hånd i hånd. I tillegg kommer sjangerblandinger som Sid Meier’s Pirates!

Det disse spillene gjorde, var å ta strategisjangeren og gjøre den tilgjengelig for massene. Som strategispill er Ports of Call tross alt kun opptatt av «kjedelige» tall, og det hadde vært fullt spillbart som et rent tekstspill. Men det var altså også et spill der man fikk innta rollen som kaptein ombord på et svært skip, og styre det selv. Det er unektelig litt appellerende, spesielt hvis man er skrudd sammen slik at man fascineres av store maskiner og denslags. Resultatet var at det som ellers hadde vært et nisjespill om et rimelig tørt tema, faktisk fikk rimelig bred appell.

Ports of Call har også flerspiller for opp til fire spillere, og akkurat det er veldig viktig for å forstå hvorfor folk likte det så godt. Det er kanskje en klisjé, men spill blir ofte bedre når man deler moroa med andre, og Ports of Call er intet unntak. Mine beste minner fra spillet stammer alle fra flerspiller, og det aldri spesielt gøy å sette seg ned med det alene.

I starten kan du velge om du vil spille i én time, to timer, tre timer eller i det uendelige. Siden spillet foregår i en slags «turbasert sanntidsmodus», der handlingen settes på pause hver gang en av spillerne trenger å gjøre noe, fungerer det godt i flerspiller. Det tar stort sett ikke spesielt lang tid å ta turen sin, med mindre man må navigere seg ut av en kronglete havn. Og det kan jo være underholdende for de andre spillerne å se på når du krasjer i kaia (spesielt når man kan komme med «hjelpsomme» tips underveis).

Imponerende grafikk

En annen viktig grunn til at Ports of Call oppnådde stor suksess, var presentasjonen – spillet var faktisk temmelig imponerende da det først ble lansert i 1987. La oss huske på at vanlige PC-spill på dette tidspunktet brukte enten fire eller seksten fastsatte farger og tastaturbaserte grensesnitt, at Commodore 64 var den vanligste hjemmedatamaskinen i Europa, at Macintosh ikke hadde farger engang, og at Nintendo Entertainment System hersket på konsollmarkedet. Og så kom Ports of Call på Amiga, og introduserte seg selv på denne måten:

Det er selvsagt ikke vanskelig å finne Amiga-spill fra samme tid med heftigere grafikk, men Ports of Call skilter med massevis av grafiske elementer og store fargebilder. Spesielt imponerende var animasjonseffektene skapt ved hjelp av «colour cycling», der man ved å dynamisk veksle på fargepaletten klarte å skape en illusjon av at havoveflaten virkelig «levde». Mye av grafikken er laget av den legendariske spillgrafikkskaperen Jim Sachs, som er mer kjent for Cinemaware-klassikeren Defender of the Crown. Han var en tidlig spesialist på denne teknikken, og sto blant annet for den animerte 32-fargers tittelskjermen, der hele tolv av fargene er dedikert til havoverflaten.

• En annen spesialist på «colour cycling» var LucasArts’ Mark Ferrari, som kan forklare hvordan teknikken fungerer

I tillegg er det overraskende mange detaljer her. Hver spiller får for eksempel sitt unike kontor, med egen innredning og det hele. Og skal du kjøpe skip, får du en liten heis-animasjon først. Spillet har til og med en svær, tredimensjonal globus der du kan se hvor skipene er – totalt unyttig, men dette var en tid der det å kunne se en representasjon av kloden vår fra forskjellige vinkler i seg selv var ganske imponerende. Slikt er lett å glemme når vi sitter i 2017 og ser oss tilbake.

– The tugs are on strike today

Så langt, så godt. Men sjangerblandingen som på den ene siden gjorde Ports of Call til en frisk og unik opplevelse, er på den andre siden med på å ødelegge for spillet i det lange løp. Det er gøy å styre skipet ditt – til et visst punkt. Så blir det gradvis mindre og mindre interessant, spesielt når du etter hvert skjønner at det ikke er noen særlig vits i å besøke det store flertallet av havner i spillet, og heller konsentrerer deg om en håndfull ruter som nesten alltid fungerer veldig godt. Det var gøy å legge til kai i Karachi én gang, og artig noen ganger til, men den tiende gangen er det bare kjedelig rutinearbeid.

Du kan betale slepebåter for å gjøre jobben, men alt for ofte finner havnearbeiderne på at de skal streike, og du må gjøre det selv. Når du etter hvert får en stor flåte med skip, skjer dette så godt som hele tiden. Hvis det er snakk om å legge til kai, kan du bare rygge ut fra havna igjen, og få en bot på 100 000 dollar. Det er ganske mye mer enn de 5000-10 000 dollarne slepebåtene ville tatt, men du slipper i det minste unna den manuelle prosessen. Når du skal legge fra kai, kan du kun komme unna ved å krasje. Og det er strengt tatt ikke å anbefale.

Det hjelper ikke at det er svært lite variasjon i de øvrige minispillene. Du vil treffe på de samme isfjellene og de samme revene om og om igjen, og når du har løst dem én gang, så har du knekt koden. Det er ikke interessant å gjøre det på nytt, men det må du. Gang etter gang etter gang.

I tillegg har spillet noen andre, åpenbare svakheter. Favoritteksempelet mitt er hvordan du blir nødt til å pause spillet for å besøke kontoret ditt ved jevne mellomrom. Ikke fordi du har noe å gjøre der, men fordi jo lengre tid det går mellom hvert kontorbesøk, jo større er sjansene for at noen stikker innom og stjeler penger fra deg. Jo mer penger du har, jo mer blir stjålet. Selv om du faktisk har pengene dine i banken, som alle normale folk.

Det er så irriterende at jeg knapt har ord. Når du endelig begynner å få ting til å gli godt, og kan spare opp penger til et nytt skip, så popper det opp en beskjed om at noen har stjålet to millioner dollar som et rent ballespark. Bare fordi du ikke har klikket på kontorknappen i løpet av de siste fem minuttene. Grr!

Ikke så mye rom for strategi

Ports of Call er nok også generelt litt for grunt for sitt eget beste. Det er mye tilfeldigheter, og lite genuin strategi her. Dessuten er det ikke spesielt mange muligheter til å påvirke verden rundt seg, eller de andre spillerne i flerspiller. Akkurat dette var vel hovedgrunnen til at jeg og mine medspillere raskt falt for Ascarons klassiske handelsspill The Patrician da det kom ut, og aldri så oss tilbake til Ports of Call igjen etterpå.

Men Ports of Call kan fortsatt være vanedannende, og selv i dag er det mulig å ha det rimelig artig med spillet – spesielt i kortere perioder. Det faktum at det nå er tilgjengelig på mobile plattformer, er egentlig veldig passende. Ports of Call fungerer dårlig hvis du setter deg ned med for å spille det hele kvelden. Men det er mye bedre hvis du spiller det litt og litt. Det virker som utviklerne også skjønte dette, siden man tross alt kan velge å kun spille i en time eller to. Tanken var antakeligvis at spillerne skulle inn i et intenst kappløp for å få så mye penger som mulig på kort tid, og så begynne på nytt.

For min del, viste det seg uansett å være vanskelig å gå tilbake til Ports of Call. Jeg syntes det var artig en liten stund, og tilfredsstillelsen over å gjenoppdage lukrative handelsruter var stor. Men det ble snart for ensformig, og for irriterende med de stadige avbruddene på grunn av isfjell og streikende slepebåter. I tillegg ergret jeg meg grønn hver gang jeg fikk beskjed om at noen hadde rappet penger av meg på kontoret – det var bare så meningsløst. Jeg skjønner hvorfor jeg likte Ports of Call da jeg var yngre. Grafikken er faktisk fortsatt flott, det er gøy å oppdage nye havner, og det er jo noe unikt over det å kunne styre et stort skip (selv om det ser veldig lite ut på skjermen). Men i motsetning til mange andre klassikere fra åtti- og nittitallet, er ikke dette et spill jeg klarer å virkelig kose meg med i dag.

Det er samtidig feil å si at alle spillets problemer har med alderen å gjøre. Jeg har ikke klart å finne særlig mange anmeldelser av spillet fra tiden da det faktisk kom ut, men det fikk for eksempel kun 60% av spillbladet Amiga User International, og anmelder Tony Horgans innvendinger minner ganske mye om mine egne. Dette hindret ikke Ports of Call i å bli en stor suksess – blant annet fordi Commodore etter hvert fant ut at de ville inkludere det i en av Amiga-pakkene sine. I 1989 kom det også til PC, og takket være den nye VGA-grafikken så PC-versjonen minst like god ut som Amiga-versjonen.

Nye versjoner

Ports of Call-serien er faktisk fortsatt i live, med et merkelig sammensurium av forskjellige utgivelser og lisenser man kan kjøpe seg. En versjon heter Ports of Call XXL, og det er den mest trofaste mot originalen. Men i motsetning til det første spillet, gjør XXL veldig lite for å skjule at det hele nesten bare er et regneark. Spillet ser ut til å ha mye kul dybde som originalen ikke har, slik som muligheten til å drifte passasjerskip og tankskip, men grensesnittet gjør det lite fristende å sette seg ned med i dag.

Ports of Call Deluxe har jeg i boks, og den versjonen var som et dårlig «early access»-spill (riktignok før det fantes noe som het «early access»), så jeg er litt skeptisk til de nyere 3D-versjonene. Men hvis du er interessert, kan du jo alltids stikke innom den offisielle nettsiden og ta en titt.

Android-versjonen av originalspillet kan du finne på Google Play, mens iOS-versjonen er på App Store. Den mobile utgaven har fått ganske gode karakterer.

• Les også: Tilbakeblikk på Nuclear War

Jeg har tatt alle bildene og videoene i artikkelen. Unntatt XXL-bildet like over her, er alt fra Amiga-versjonen. Husk å reparere skipene dine ved jevne mellomrom, hvis ikke kan det gå slik:

• Likte du denne artikkelen? Følg med oss på Facebook for å se hva annet vi har å by på!