Nikolai har gjenreist Sveriges ære i Kaiserreich-modden for Hearts of Iron IV i dette sjette kapittelet i spilldagboken. Hva bringer framtiden?
Før jul skrev jeg om den fabelaktige Kaiserreich-modden til Hearts of Iron IV, Paradox Development Studios storstrategispill om Andre Verdenskrig. Modden er nå kommet i sin tredje alpha-utgave; versjon 0.3.4, som ironisk nok heter «Eternal Peace». I denne spilldagbokserien spiller jeg som Sverige, ledet i starten av de konservative. Hvert kapittel vil følge kampanjen i ett år, så vil vi se hvor langt vi kommer før jeg enten taper eller andre grunner stopper det hele. Siden modden er i en tidlig utviklingsfase, kan det godt hende noe gjør videre spilling på lagringsfilen umulig. Første kapittel i dagboken finner du her, og du kan se resten av artiklene her. Vi er nå kommet til det sjette året i fortellingen, vi teller 1941 og Sveriges ære er allerede gjenreist! Hva bringer framtiden, mon tro?
Aller først, vi kan prøve å ta Danmark. Men det er et sund mellom oss og jeg har en liten marine og ingen flere menn å bemanne den – eller andre militære utvidelser for den saks skyld – med. Men det er krig i verden, og jeg kommer til å fortsette dagboken til verdenskrigen er over. Hvis vi får noen muligheter til å utvide, eller gå under, så vil det bli tatt med. Historiens ende er dog i sikte!
Det første vi gjør i 1941 er en forbedring av infrastruktur. Sundet mellom Danmark og oss blir befestet med sjøfort og grensene mot nabolandene får installert radarsystemer. Syndikalistene er i frammarsj nesten overalt nå, og vi stoler ikke særlig på det russiske imperiet i øst. Uansett, vi har fått kontroll over den skandinaviske halvøy. Nå er tiden for å befeste imperiet vi har skaffet oss, i tilfelle stormaktene fester blikket på oss.
Sjette februar skjer det vi lenge har fryktet; Tyskland klarer ikke lenger å motstå presset og hele landet er under kontroll av syndikalistene i Frankrike! Kun små lommer av motstand gjenstår, og regjeringen flykter til koloniene i Afrika.
Men så skjer det utrolige. Disse små lommene med motstand klarer å slå tilbake de franske inntrengerne og en måned senere er franskmennene i full rettrett. Men er det for lite, for sent?
Med det tyske imperiet og Frankrike i en stillingskrig på kontinentet, og redd for at et seirende Frankrike skal vende øynene nordover etter å ha slått Tyskland, vurderer regjeringen å gå inn i krigen på tysk side. Vi begynner å gjøre oss klar for dette, og om Tyskland ikke er slått innen høsten, er planen å gripe inn. Vi kan ikke bli alliert med Tyskland uten via nasjonale fokus i denne modden, så vidt jeg forstår. Derfor tar dette lenger tid enn jeg hadde ønsket. Faktisk hele 210 dager. Dette er lettere sagt frustrerende.
I slutten av april signerer Egypt og Osmanene en fredsavtale. Krigen i øst mellom Persia og Osmanene herjer fortsatt.
I løpet av sommeren kollapser tyskernes linjer igjen, og franskmennene fosser fram. Det ser ut til at vi ikke kan klare å få en allianse med Tyskland raskt nok til å redde dem. Vi får håpe syndikalistene lar oss være i fred, i så fall…
Tjueførste august får det mongolske imperiet, som har truet de svakere naboene sine flere ganger de forgående årene, et stort problem i fanget: Både Russland og Japan erklærer dem krig. I det minste betyr dette at den russiske bjørnen ikke vil vende snuten mot Finland med det første.
I midten av oktober har frontlinjene mellom Frankrike og Tyskland stabilisert seg, dog med en klar fordel for franskmennene. Mange i Sverige argumenterer at det er nå eller aldri. Om Tyskland faller, vil vi være nestemann. Mot involvering taler det faktum at selv om vi har en sterk hær, så har vi ikke flere menn tilgjengelig for å erstatte tap, og vi klarer heller ikke å bemanne de mange skip og fly vi har produsert det siste året. Men har vi noe valg? Er det ikke nå eller aldri? Vil syndikalistene la et konservativt kongedømme i Skandinavia bestå, etter at de har slaktet aristokratiet på kontinentet? Nølende gir parlamentet regjeringen lov til å tilby Tyskland en allianse.
Den 26. oktober signeres alliansen mellom Sverige og Tyskland!
I og med vår inntreden i alliansen ser det diplomatiske bildet slik ut:
Vår første handling er å sende 34 divisjoner, ut av 53, til kontinentet. De siste 19 beholder vi i moderlandet for å forsvare grensene.
Valget her sto mellom å delta direkte med egne enheter eller å la Tyskland styre enhetene. Siden jeg uansett lar datamaskinen styre kampene, regner jeg med at det ikke er store forskjeller. Kampen mellom ondt og godt er i gang for fullt for vår del nå! Det skal vise seg at det nok var for sent. Ved utgangen av året er vi i full rettrett i østlige Tyskland. Det ser skikkelig blekt ut for monarkismen i nord – for friheten til vårt folk!
Nyttårsaften undertegnes fredsavtalen mellom Persia og det Osmanske imperiet, med full annektering av Persia. I det minste går det rette veien for ett monarki i verden.
Men nyttårsaften signeres også fredsavtalen mellom syndikalistene i det tidligere USA og halvfascistene, med syndikalistenes totale seier. Nå er det tidligere USA delt mellom syndikalismen og Amerikas Stillehavsstater. Heldigvis er den sterkeste staten sistnevnte, og de er alliert med Ententen!
Og her ender vår reise. Sveriges ære er gjenreist, men sannsynligvis faller det nyreiste imperiet under syndikalistenes jernneve. Vi vil aldri få vite. For da jeg lastet inn lagringsfilen for å fortsette med det neste året, ble alle – absolutt alle – såkalte events (triggede spillhendelser som jeg må ta en avgjørelse på) fra spillstarten i 1936 startet på nytt. Valget, opprør, borgerkriger rundt om i verden. Alt. Noe som selvsagt gjorde videre spilling vanskelig. Sånn er det med alfaer i spillverdenen. Det var i det minste moro så lenge det varte, og jeg håper dere har kost dere like mye som meg! Alt för Sverige!