Får du vondt i sjelen når spill hakker? Her er litt skikkelig tortur.
Commodore 64 var en fabelaktig spillplattform, og en av de viktigste grunnene til dette var at den hadde alt. Arkadespill, eventyrspill, strategispill, rollespill, plattformspill, simulatorspill – ja, til og med et og annet spill som med litt godvilje kan beskrives som et førstepersons skytespill.
Det er ikke dermed sagt at den gjorde alt like bra. Spesielt spill med tredimensjonal grafikk var vanskelige, på grunn av det høye kravet til prosessorkraft de avanserte kalkulasjonene for tredimensjonal grafikk krever.
Det kom likevel noen gode flysimulatorer for plattformen – Microprose skapte noen skikkelig solide spill, og jeg hører også stadig lovord om for eksempel Accolade-spillet Ace of Aces.
Spitfire ’40
I den andre enden av skalaen har vi flysimulatoren Spitfire ’40 fra Mirrorsoft. Jeg spilte det her om dagen, og syntes det var litt artig med tanke på debatten om bildeoppdateringshastighet versus oppløsning som går på nettet for tiden. Du får ikke seksti bilder i sekundet i dette spillet, for å si det slik. Du er heldig om du får ett.
Ta en titt på denne videoen, som jeg tok opp fra spillet. På forhånd må jeg beklage mine elendige pilotegenskaper – jeg klarte imidlertid å få has på et par-tre tyskere før jeg ble lei (den første fienden dukker opp cirka 3:30 inn i videoen):
Så, eh, neste gang du klager over at moderne spill har lav bildeoppdateringsfrekvens, så tenk litt på hva som faktisk ble ansett som rimelig akseptabelt på åttitallet!
Når det er sagt, var det ikke alle som var like imponert. Da det ble anmeldt av Zzap!64 fikk det ikke mer enn 33%, med den lave bildeoppdateringsfrekvensen som en av hovedgrunnene til den lave karakteren. De likte imidlertid instrumentpanelet, som jeg er enig i at er ganske forseggjort (det er faktisk lettere å fly med instrumentene).
Her er forøvrig en video av Ace of Aces, slik at du kan sammenligne:
Ok, mye bedre. Men når sant skal sies, så er det ikke akkurat superglatt grafikk her heller. Og dette spillet regnes som en skikkelig klassiker. Det som imidlertid er viktig å legge merke til, er at selv om skyene hakker som fy, så beveger flyene seg temmelig glatt på skjermen. Dermed funker det ganske greit å spille (Spitfire ’40 gjør forøvrig samme prioritering, men ikke like vellykket).
Hva så med en ekte simulator? Her er Sublogics Flight Simulator II:
Yikes! Men 3D-grafikken er i alle fall ganske avansert. Dette var faktisk «state of the art» da spillet kom ut for Commodore 64 i juni 1984, selv om seriens PC-utgaver (som ble lansert under navnet Microsoft Flight Simulator) etter hvert dro fra. PC-en var ikke noen spesielt imponerende spillplattform på midten av åttitallet, men 3D-grafikk gjorde den rimelig godt.
Uansett. Denne artikkelen er ikke ment som noe argument i diskusjonen om bildeoppdateringsfrekvens. Personlig bryr jeg meg ikke så voldsomt, og mange av favorittspillene mine har en bildeoppdateringsfrekvens som ville fått folk til å gå amok på Twitter om de ble lansert i dag. Wing Commander og Stunt Car Racer er gode eksempler.
Spitfire ’40 er ikke en slik favoritt, men siden jeg ikke fant noen videoer av Commodore 64-versjonen på YouTube, tenkte jeg å laste opp min egen. Og dermed måtte jeg jo skrive litt, også.
Spillet ser forøvrig mye bedre ut på ZX Spectrum, irriterende nok for alle som fortsatt krangler om hvilken plattform som var best: