Retromusikk og litt til: Crossfire fra Sierra

Det tidlige Sierra-spillet Crossfire hadde enkel, men kul musikk både for Commodore 64 og IBM PCjr.

Hvis du eide Commodore 64 på åtti- og nittitallet, tipper jeg musikken er et av de aspektene av maskinen du husker best. Synthesizer-brikken SID viste seg å være svært godt egnet for å lage elektronisk musikk, og Commodore 64-spill endte ofte opp med skikkelig heftige låter. Musikkskapere som Rob Hubbard, Martin Galway, Ben Dagliesh og Fred Gray herjet plattformen på midten av åttitallet, og låtene deres tåler fortsatt å høres igjen og igjen.

Tok en stund før SID-mesterverkene dukket opp

Men det var ikke alltid slik. Det tok nemlig en liten stund før spillutviklerne egentlig skjønte hvilke musikalske egenskaper SID-brikken hadde, og tidlige Commodore 64-spill hadde derfor langt enklere musikk enn de senere spillene. Dessuten tok det noen år før det ble vanlig at spillselskaper hadde eller hentet inn dedikerte musikkskapere – i begynnelsen var det stort sett programmereren som lagde det meste selv, inkludert musikk.

Dette betyr at når jeg nå henter frem en skikkelig tidlig Commodore 64-låt, så har den fint lite til felles med de avanserte, senere mesterverkene. Men den er fortsatt veldig kul, og det er jo noe ekstra sjarmerende over spillmusikk fra før spillmusikk egentlig ble en greie.

Låten jeg vil presentere er en enkel men spretten og vanedannende blues-aktig sak fra Sierra-spillet Crossfire. Du husker antakeligvis Sierra best fra alle eventyrspillene deres, men tidlig på åttitallet lagde de alle typer spill for de fleste plattformene på markedet. Faktisk var de vidt kjent for sine glatte action- og arkadespill for de første hjemmedatamaskinene, ettersom de gjorde et poeng i å ansette de mest talentfulle spillutviklerne.

Arkadespill fra Sierra

Crossfire er en ganske klar kloning av et arkadespill ved navn Targ, og er et actionspill som foregår i en slags rutenettaktig arena. Dette er en type spill som er mye lettere å vise enn å forklare, så du får se videoen under. Originalt ble det skapt av Jay Sullivan, og kom ut til en rekke plattformer (Apple IIe, VIC-20, Atari 8-bit, MS-DOS, PCjr) i tillegg til Commodore 64-versjonen. Det debuterte i 1981, og Commodore 64-utgaven kom i 1983.

Versjonen for Commodore 64 ble laget av Charles («Chuck») Benton, som nok er mest kjent for å ha skapt Leisure Suit Larry-forgjengeren Softporn Adventure. Han utviklet også en rekke andre spill for Sierra, og ble tydeligvis en spesialist på Commodore 64-overføringer etter hvert. For eksempel skapte han den kritikerroste Commodore 64-versjonen av B.C.’s Quest for Tires.

Så vidt jeg kan se, er det kun to av spillets versjoner som har musikk – den for Commodore 64, og den for det nå ganske obskure IBM-formatet PCjr. Begge er blues-inspirerte låter, men de er vidt forskjellige. Det ser ut som Sullivan skapte PCjr-låten, mens Benton skapte Commodore 64-låten.

Her er en video av Commodore 64-versjonen, med musikken i bakgrunnen. Siden spillet uansett aktiverer en demonstrasjonsmodus med lydeffekter, spiller jeg like godt spillet litt selv. Jeg er ikke veldig god, men jeg syntes spillet er rimelig vanedannende likevel (husk at dette ikke er noen «twin stick shooter» – jeg må bruke samme stikke til å peke hvor jeg skal skyte, og hvor jeg skal bevege meg).

Vanligvis klipper jeg bort piratintroer og slikt i denne typen videoer, men jeg syntes beskjeden fra The Snake og Captain Glitch var så sjarmerende at den fikk bli med.

Jeg liker forresten hvordan spillet veksler på å være rolig og nesten litt avslappende, og skikkelig hektisk. Spesielt blir det hektisk mot slutten, når du har drept nesten alle fiendene, og de gjenlevende går fullstendig amok på deg – veldig moro. Og vanskelig.

Her er noen andres video fra PCjr-versjonen. Musikken i denne versjonen er også ganske kul. Hvorfor er det så lite blues i moderne dataspill?

Og her er litt flere versjoner, i tilfelle du er interessert. Merk at hastigheten er litt annerledes i de ulike versjonene – Commodore 64-utgaven er definitivt kjappere enn flere av de andre, og dermed antakeligvis også litt mer utfordrende (sier jeg delvis for å prøve å forklare hvorfor jeg spilte så dårlig).

VIC-20:

Atari 8-bit:

Apple IIe:

IBM-kompatibel PC:

Det er litt fascinerende å se hvor forskjellige alle disse versjonene er fra hverandre, er det ikke?

Toppbildet er fra Mobygames.