Tilbakeblikk: B.C.’s Quest for Tires

Sierra ga ikke bare ut eventyrspill – her er et sjarmerende arkadespill basert på tegneserien B.C.

Spillutgiveren Sierra ble grunnlagt av ekteparet Ken og Roberta Williams, som et resultat av at Roberta oppdaget teksteventyret Colossal Cave Adventure via teletype-terminalen som Ken brukte for å jobbe hjemmefra. Etter å ha brukt flere døgn på å fullføre spillet, bestemte hun seg for at hun ville lage et lignende spill selv, men hun ville gjøre noe ingen andre hadde gjort før – kombinere teksten med bilder. Hun sto for design og tegninger, mens Ken sto for programmeringen, og resultatet ble mordmysteriet Mystery House for Apple II. Spillet kom ut i 1980, og ble raskt en suksess.

En av mine tidlige Sierra-favoritter, Apple Cider Spider.
En av mine tidlige Sierra-favoritter, Apple Cider Spider.

Derfra gikk det slag i slag, og Roberta designet det ene nye eventyrspillet etter det andre. Men det vi kanskje har lett for å glemme i dag, er at Sierra raskt bestemte seg for å utvide virksomheten. Eventyrspill skulle bare være én del av det selskapet fokuserte på, og tidlig på åttitallet utviklet og utga de en bråte ulike spill, i alle tenkelige sjangere og til de aller fleste av datidens populære spillplattformer.

For meg er det spesielt tre av Sierras tidlige spill som har betydd mye i barndommen: Apple Cider Spider, Donald Duck’s Playground og B.C.’s Quest for Tires. Apple Cider Spider var et ultrasjarmerende plattformspill der vi spilte en liten edderkopp, som måtte navigere seg trygt gjennom en automatisert eplesiderfabrikk. Donald Duck’s Playground var et overraskende nytenkende «lek og lær»-spill, der Donald Duck måtte ta ulike jobber for å tjene penger til å bygge opp en heftig lekeplass. Det ble forøvrig utviklet av Al Lowe, som i dag huskes best for Leisure Suit Larry-serien.

Men spillet jeg vil konsentrere meg om i dag, er B.C.’s Quest for Tires. Det kom ut i 1983 for alt fra Apple II og Colecovision til MSX og ZX Spectrum, og var faktisk det eneste spillet Sierra noensinne lanserte for den britiske Spectrum-plattformen (overføringen var det Manic Miner-selskapet Software Projects som sto for). For min egen del var det selvsagt på Commodore 64 jeg ble kjent med spillet, og selv om det var rimelig gammelt allerede da jeg testet det for første gang, ble det raskt en favoritt.

Jeg skjønner ikke helt hvordan hjulet får fremdrift.
Jeg skjønner ikke helt hvordan hjulet får fremdrift.

Tidlig tegneserielisens

B.C.’s Quest for Tires er basert på Johnny Harts tegneserie, B.C. (og det er også han som har tegnet spillets coverbilde). For de uinnvidde foregår B.C. i en fantasifortid der hulemennesker, dinosaurer og en rekke mer eller mindre usannsynlige vesener eksisterer samtidig, og følger en gjeng forskrudde figurer som havner i de rareste situasjoner. B.C. er en typisk, amerikansk avis-tegneserie med korte striper fulle av ordspill og billige poeng. Den minner for så vidt mye om Billy, Rødøye, Hårek og så videre, og i Norge har den tradisjonelt blitt publisert i nettopp Billy-bladene.

Konseptet i B.C.’s Quest for Tires er omtrent så enkelt som det er mulig å få det. Du spiller Tor, oppfinneren av verdens første etthjulssykkel, som må redde vakre Søta («The Cute Chick») fra en dinosaur som har kidnappet henne. Handlingen sees fra siden, og skjermen skroller konstant mot høyre. Målet er å unngå å bli truffet av de mange hindringene du møter, enten ved å dukke eller hoppe. Spillet minner sånn sett litt om de mange «løpespillene» vi ser på mobilmarkedet i dag.

Tor møter Feita.
Tor møter Feita.

Det hele starter rimelig greit, på ei slette der de eneste hindringene er på bakken. Så kommer du inn i en skog, der du også må dukke for å unngå å treffe kjipe greiner. Men så begynner problemene, først i form av ei elv full av svømmende skilpadder. For å krysse elva må du hoppe på skilpaddene, men de dukker opp og ned av vannet, og hvis du er så uheldig å stå på ei skilpadde når hun dukker, dør du (i gamle spill har vann en tendens til å være livsfarlig). Det neste problemet er at den hardtslående Feita («The Fat Broad») står på den motsatte elvebredden med den store kølla si. Du må med andre ord time hoppingen slik at du ikke drukner på veien over elva, og samtidig ikke blir truffet av kølla når du skal i land.

Etter at denne småfrustrerende sekvensen er overstått, bærer det opp en bakke der du både må forholde deg til steiner som ligger fast på bakken, og steiner som kommer sprettende i full fart mot deg. På toppen økes hastigheten betraktelig, og det viser seg også at du har havnet på en vulkan. Heldigvis kan du få haik med en liten fugl, om du timer hoppet riktig, og på den måten unngå å havne i lavaen. Deretter må du ned igjen, og denne gangen må du ikke bare unngå hindringer, men også øke hastigheten din mens du ruller utfor. I bunnen er det nemlig et hopp som må forseres.

Nå nærmer du deg slutten, og spillet begynner å bombardere deg med fallende steiner som kan være skikkelig vanskelige å unngå. Om du klarer det, venter nok en «kryss elva»-sekvens, denne gangen med dinosauren på den andre siden, og enda større krav til timingen. Så er det bare å reise gjennom ei kort hule med både stalagmitter og stalagtitter(*), før du finner Søta og får et lite slengkyss i belønning for alt det harde arbeidet. Det hele tar under fem minutter, med mindre du blir stående i evigheter på hoppesekvensene.

Når du har reddet den vakre jomfruen i nød, må du gjøre det på nytt.
Når du har reddet den vakre jomfruen i nød, må du gjøre det på nytt.

Søta klarer tydeligvis ikke å holde seg ute av trøbbel, for etter at hun har blitt reddet, begynner spillet umiddelbart på nytt – nå litt vanskeligere enn før.

Et svært sjarmerende lite spill

Jeg tror det er flere grunner til at spillet appellerte så mye til meg som barn. For det første er grafikken fargerik, klar og tydelig, og skaperne har klart å overføre tegneseriens stil til datamaskinen på en svært god måte. For det andre, er det ikke spesielt vanskelig. Det krever definitivt konsentrasjon, og du kan selv gjøre det mer utfordrende for deg selv ved å kjøre fortere (og dermed få høyere poengsum), men det er et spill som er laget for at selv normale spillere skal kunne fullføre det. I tillegg er det delt inn i separate og interessante sekvenser, så frem til du fullfører det første gangen, er det alltid spennende å prøve å finne ut hva som er bak neste hjørne.

B.C.’s Quest for Tires er rett og slett et veldig koselig og vennlig spill, og jeg merker at selv i dag er det komfortabelt å sette seg ned med det. Sierra lykkes dessuten å lage et spill med en skikkelig bred appell, i en tid der datamaskiner fortsatt primært var et leketøy for far i huset. James V. Trunzo, som anmeldte det for databladet Compute!, forklarte det ganske fint:

Jeg tror dette er lava.
Jeg tror dette er lava.

– Min tre år gamle datter, i all hennes uskyldighet, så på skjermen og spurte «hvilken tegnefilm ser du på, pappa?». Reaksjonen til min datter på seks, som akkurat har begynt i første klasse var «flott grafikk, ikke sant pappa?». Og min kone sa at «kanskje jeg også kan slå dette spillet». Subjektet for all denne beundringen er et nytt arkadespill utgitt av Sierra On-Line, ved navn Quest for Tires. Alt det familien min sa er sant.

Compute! var ikke de eneste som likte spillet, og det fikk blant annet den fabelaktige prisen Golden Floppy Award for Excellence av Computer Games Magazine i 1984. Det langt mer kjente Billboard Magazine kåret spillet til vinneren av prisen Best use of Graphics and Sound in a Video Game. Og det er egentlig ikke særlig rart – B.C.’s Quest for Tires ser fortsatt ganske pent ut, og tegneseriestilen gjør at det skiller seg tydelig fra mange av de andre spillene fra denne tiden, med sine sorte bakgrunner og små figurer.

Hvis du forresten lurer på hvorfor spillet heter akkurat «Quest for Tires», så har det altså ingenting med Sierras senere trang til å bruke ordet «Quest» i spillnavnene sine å gjøre. I stedet er det en referanse til Quest for Fire, en film fra 1981 der handlingen foregår i steinalderen. Quest for Fire har forøvrig Ron «War. War never changes» Perlman i en av rollene.

Hulesekvensen.
Hulesekvensen.

B.C.’s Quest for Tires ble utviklet av kanadiske Sydney Development Corp., og opprinnelig skapt av MaryLou O’Rourke og Rick Banks for Colecovision. Men ifølge et intervju med Sierra-ansatte Chuck Benton, som sto for flere av de andre versjonene av spillet, designet han selv en god porsjon av Quest for Tires siste del. Colecovision-versjonen tok nemlig mer tid enn planlagt å få ferdig.

Om du kan din eventyrspillhistorie, har du kanskje allerede hørt om Chuck Benton. Han skapte nemlig det smått lugubre Softporn Adventure, som også ble gitt ut av Sierra. Softporn Adventure var en av selskapets aller største, tidlige suksesser, selv om coverbildet (med tre toppløse Sierra-fruer – inkludert Roberta Williams selv – i en badestamp) nok var det mest pirrende ved hele spillet. Det tidligere nevnte Leisure Suit Larry var forøvrig ment som en nyversjon av Softporn Adventure.

Takket være den positive mottakelsen, fikk B.C.’s Quest for Tires en oppfølger ved navn Grog’s Revenge. Hva Grog hadde å hevne er uklart – han var jo tross alt ikke involvert i det første spillet. Oppfølgeren handlet fortsatt om å rulle bortover på hjulet til Thor, men denne gangen var det hele litt mer avansert, og spillet hadde også hulesekvenser der man så handlingen ovenfra. Det får vi ta en titt på en annen gang.

I denne videoen har jeg først litt uflaks, og så litt flaks, og ender opp med å fullføre B.C.’s Quest for Tires én gang:

(* det er fint at hula har begge deler, så slipper jeg å dobbeltsjekke hva som er hva)

Reklame for spillet. Lar du deg friste?
Reklame for spillet. Lar du deg friste?

Om bildebruk: Alle skjermbilder har jeg tatt selv. Har også knipset bildet av B.C.-stripa i toppbildet. Reklamen stammer fra et nummer av bladet Softline, scannet og lagt ut for nedlasting av CGW Museum.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.