Inntrykk: The Pillars of the Earth

Ken Folletts kjente middelalderroman har blitt til et vakkert og spennende pek-og-klikk-eventyr.

Vi er vant med spillmatiseringer av filmer, bøker og TV-serier, men mange ble nok likevel overrasket da den tyske utgiveren Daedalic Entertainment annonserte at de ville filmatisere Ken Folletts roman The Pillars of the Earth (eller Stormenes tid, som den heter på norsk). Romanen fikk riktignok en godt mottatt TV-adapsjon i 2010 – med alltid like kule Ian McShane i en av de store rollene – men ellers virket den verken spesielt aktuell eller spesielt godt egnet for spillmediet. Daedalic har imidlertid rikelig erfaring med historiedrevne spill, og har med The Pillars of the Earth klart å lage en atypisk og solid spillmatisering.

Intriger i middelalderen

The Pillars of the Earth er en historisk fortelling satt til middelalderen. Nærmere bestemt, foregår handlingen i en periode som kalles «The Anarchy» på engelsk. Den fant sted på 1100-tallet, og var preget av kaotiske tilstander, maktkamp og borgerkrig. Sentralt i handlingen er den fiktive byen Kingsbridge, der en gammel katedral faller sammen, og skal erstattes av en ny. Det blir imidlertid ingen enkel oppgave – katedraler er monumentale byggverk, og de tok vanligvis flere tiår og store pengesummer å bygge. Dermed er det mye rom for at handlingen kan utfolde seg. Selve romanen foregår faktisk over cirka 50 år, og selv om man dropper prologen (slik spillet gjør), er det fortsatt snakk om nesten 40 år.

I likhet med romanen, har spillet flere hovedpersoner. Den første vi blir kjent med er en byggmester ved navn Tom Builder, som tvinges til å forlate byen han bor i på jakt etter en jobb. Det er midt på vinteren, og når hans høygravide kone får barn ute i skogen, begynner ting å gå galt.

Deretter treffer vi monken Philip, som møtes av et trist syn når han ankommer Kingsbridge. Klosterordenens gamle leder ser ut til å ha tatt selvmord, økonomien er helt forferdelig, og det virker lite trolig at monken som ser ut til å ta over blir noen god leder. I tillegg kommer Philip over bevis for at det eksisterer en konspirasjon mot den nye kongen, Stephan, og at landet er på vei mot borgerkrig.

Mer skal jeg ikke røpe, ikke bare fordi du sikkert helst vil oppdage ting på egenhånd, men også fordi du underveis kan ta ulike valg som påvirker historiens gang videre. Derfor er det ikke sikkert at ditt spill vil utvikle seg på samme måte som mitt spill gjorde, selv om hovedrammeverket utvilsomt er det samme. Siden spillet har flere hovedpersoner, er det ikke nødvendigvis åpenbart hva sammenhengen mellom dem er når man først begynner å spille. Men det blir tydeligere etter hvert.

Peking og klikking

The Pillars of the Earth fremstår ved første øyekast som et tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr, av den typen Daedalic har laget mange av allerede, og som vi også forbinder med utviklere som LucasArts, Revolution og for eksempel Wadjet Eye Games. Mekanismene er som forventet. Spillet er todimensjonalt, med håndtegnet grafikk, og styres av et rent, musebasert grensesnitt der venstre museknapp er en generell, kontekst-sensitiv «gjøre»-knapp, mens høyre gire deg spillfigurens tanker om det du klikker på. Noen ting i miljøene kan manipuleres, andre kan plukkes opp og brukes andre steder.

Der mekanismene er tradisjonelle, er spilldesignen langt mer inspirert av Telltales nyere spill, med et tydelig fokus på historiefortelling, valg og konsekvenser fremfor gåteløsning. Det er helt klart mulig å sette seg fast i dette spillet, men det skal godt gjøres – meningen er nok at du skal bruke tankekraften din på å finne ut hva som er best å gjøre, fremfor å hvordan du skal «komme videre».

Jeg skjønner at dette kan være et kontroversielt punkt for enkelte, og jeg håper ikke alle Daedalics kommende eventyr vil følge denne forenklede modellen. Nå skal det sies at jeg aldri har vært spesielt begeistret for utviklerens mer gåtefokuserte serier, og jeg kan ærlig talt ikke fordra Deponia-serien, for eksempel. Men de traff i mine øyne en god balanse med de herlige spillene satt til The Dark Eye-universet – Chains of Satinav og Memoria – og jeg håper de vil lage mer i samme stil i fremtiden.

Episodebasert

Et annet Telltale-aktig punkt er at spillet er episodebasert. Kjøper du det nå, får du tilgang på den første av tre episoder. Resten låses opp etter hvert som de slippes – del to skal etter planen komme i desember, mens del tre følger i første kvartal 2018. Jeg har faktisk klokket hele åtte timer på denne første delen, men det har å gjøre med at jeg spilte deler av den om igjen for å se om jeg kunne gjøre ting annerledes. Jeg tipper at cirka fem timer er mer der flesteparten vil ligge, og om de to følgende episodene er sånn omtrent like lange, er det klart man får mer enn nok eventyr for pengene her. Men dette vet vi jo ikke før de har dukket opp.

Jeg vil i alle fall si med godt fornøyd med den første delen av spillet, og den lover svært godt for resten. Jeg har verken lest romanen eller sett TV-serien, og siden romanen er kjent som en ganske komplisert affære (på over 1000 sider), var jeg redd for at jeg ikke kom til å klare å holde helt følge. Det gikk imidlertid greit, selv om det noen ganger er åpenbart at det skjer til dels viktige ting utenfor de sekvensene som utviklerne har valgt å legge inn i spillet. Selv om handlingen utvilsomt er forenklet, har den klart å hekte meg – jeg har fått mine egne favorittfigurer, og figurer som jeg misliker eller, i ett tilfelle, har lagt for hat. Og jeg gleder meg til å se hvordan det går med dem, og hvordan valgene mine spiller seg ut i fremtiden.

Presentasjonen holder generelt en svært høy standard, med lekker, håndmalt grafikk. Stilen minner litt om klassiske, europeiske tegneserier med ofte sirlige og detaljerte bakgrunner, og litt mer karikerte figurer. Animasjonene er gode, selv om grafikken noen ganger føles litt statisk. Skuespillet er også solid, men noen ganger er det unaturlig lange pauser mellom ordvekslingene – det skjer typisk når spillet legger inn animasjoner i samtalene. Det virker ikke som folk i Kingsbridge og omegn er så flinke til å snakke og bevege kroppen samtidig. Handlingen akkompagneres av flott bakgrunnsmusikk, og til og med litt sang her og der (som alltid er godt utført).

Konklusjon

Jeg liker den første delen av The Pillars of the Earth godt. Daedalic har tatt en sjanse ved å gå fra deres tradisjonelle stil til noe litt mer i Telltales gate, men jeg syntes det fungerer godt. Spillet byr på en voksen og komplisert handling som konstant drar meg videre, og jeg er redd for at et større fokus på gåter ville ødelagt flyten.

The Pillars of the Earth er uansett ikke helt sammenlignbart med Telltales spill, siden det med unntak av noen få, enkle sekvenser som ikke tilfører spillet noe som helst, er helt fritt for action. Telltale satser på en langt mer filmatisk presentasjon, men deres konstante bruk av knappetrykkingssekvenser («quick time events») betyr ofte at jeg ikke klarer å følge med på noe annet enn hva jeg må trykke på, så de påkostede filmsekvensene i bakgrunnen er helt bortkastede. Sånn sett foretrekker jeg Daedalics mye roligere tilnærming. Når det er sagt, er det faktisk flere år siden jeg har latt meg friste av et Telltale-spill, så jeg vet ikke helt hva statusen er der i gården i dag.

Den første tredjedelen av The Pillars of the Earth er uansett et underholdende historiedrevet eventyr, og jeg gleder meg til resten. Jeg liker hvordan historien som presenteres er både intelligent og temmelig atypisk for spillmediet, og så langt har jeg ingen problemer med å følge med, på tross av at jeg ikke har lest boken.

Du kan kjøpe The Pillars of the Earth på Steam, der det koster 279 kroner. Teksten er basert på en anmelderkopi som vi fikk gratis av utgiveren.