Dette spillet byr på imperiebygging i Civilization-stil, satt til oldtidens Kina.
Oriental Empires er et 4X-spill hvor målet er å bli akseptert som keiser av Kina. Dette kan nås militært eller diplomatisk – det siste krever selvsagt en viss grad av det første. Du velger et av flere dynastier som konkurrerer om å samle Kina under dem, med mekanikker som minner mye om Civilization-serien. Spillet er utviklet av Shining Pixel Studios og utgis av Iceberg Interactive. Som en Civilization-fan, gledet jeg meg veldig til å prøve denne tittelen. Her er mine tanker om spillet:
Inspirasjonskilder
Spillet minner mye om Civilization-serien, særlig Civilization V, både grafisk og i spillinnhold. Det er likevel ikke tvil om at spillet står på egne ben også. Du bygger byer, bygninger, militærenheter, og – når økonomien og samfunnsautoriteten din tillater det (det siste er en spillmekanikk som er ganske annerledes enn hva man finner i Civilization-serien).
Det virker som om utviklerne også har spilt Activisions Call to Power-serie, som kom på slutten av nittitallet da Civilization-lisensen for en stund gikk ut av serieskaper Sid Meiers kontroll. Spesifikt gjelder det kampmekanikkene og hvordan man bygger terrengforbedringer som åkrer. I Call to Power skjedde alt av kamper på et eget kart der enhetene dine og fiendene kjempet mot hverandre utenfor spillerens direkte kontroll. I Oriental Empires skjer alt av kamper på kartet, men mellom turene, og zoomet inn på lignende vis som Call to Power; utenfor spillerens direkte kontroll.
Oriental Empires tar det hele til neste nivå, hvor du ikke bare ser enhetene gå mot hverandre, men også omringe hverandre. Man kan overta kontroll over byene via angrep på byportene, som forsvares av eierens tropper; en enhet per byport. Det hele er pent å se på, men om du blir lei kan du enkelt sette opp farten på kampen slik at det hele er over i løpet av sekunder.
I Civilization-serien utføres forbedringer av terrenger direkte, ved hjelp av arbeidere som sendes ut på kartet. Disse arbeider deretter i et visst antall omganger før oppgaven er utført. I Call to Power-serien hadde man i stedet en ordning som kaltes «public works», eller offentlig arbeid på norsk. Du sparte deg opp poeng og bygget gårder og annet ved å bruke disse direkte på kartet. Oriental Empires går for en mellomting. Vekk med arbeidere, og vekk med offentlig arbeidspoeng. I stedet kan alle byer sette i gang bygging av flere ting samtidig. Man kan rekruttere militære enheter, samtidig som man bygger ulike bygninger, og samtidig som man bygger gårder. Gårdene bygges gjennom et system som minner om Call to Powers’ offentlige arbeidspoeng. Gårder og bygninger konstrueres over flere omganger, mens enheter rekrutteres umiddelbart.
Slik har Oriental Empires også tatt inspirasjon fra noe som fans av Civilization-serien har bedt om i årevis, nemlig muligheten til å ha flere byggekøer i hver by.
Kunstig intelligens
Den kunstige intelligensen i Oriental Empires er i noen tilfeller ganske god, mens den i andre aspekter er heller håpløs. Et eksempel på god kunstig intelligens er i økonomistyringen. Alle bygninger og militærenheter koster penger å opprettholde. Da jeg spilte min første kampanje var jeg snart i den situasjon at jeg var i praksis bankerott, og datamotstanderne rykket fra. Jeg valgte da å slå på muligheten til å la datamaskinen styre mesteparten av økonomien, slik som bygging av bygninger og gårder. I løpet av få omganger hadde den kunstige intelligensen klart å fullstendig revitalisere økonomien min, og jeg nærmest badet i penger. Dermed kunne min magre hærstyrke økes veldig, og vendes mot naboene i raskt tempo!
Men i møte med naborikenes hærstyrker ble det raskt klart at mens den kunstige intelligensen var dyktig med økonomi, var det verre med militær strategi. Den første krigen erobret jeg by etter by, mens hæren til fienden flyttet seg rundt om, uten å by på kamp. Selv om vi lå nesten likt i hærstyrker, med en liten fordel for meg. Motstanderen min hadde et par mindre hærer som jeg oppdaget senere, og hadde den slått disse sammen med hovedstyrken, hadde det svekket meg nok til at den sørlige naboen kunne ha gått etter meg uten problemer. Og de hadde jeg dårlige relasjoner med.
Da denne fienden var slått helt ut, gikk jeg etter nevnte sørlige nabo. De var opprinnelig altfor sterke for meg, men var i en borgerkrig. Etter ett innledende stort slag, hvor jeg slo motstanderen ned i støvlene, men med store tap, lå det an til en lang krig. Jeg hadde både fienden og hans rebeller mot meg, på hver side av mine styrker. Jeg var svekket etter store tap. Begge fiendene kunne, om de samlet styrkene sine, true meg. I stedet skjedde følgende: Rebellene holdt seg unna, mens den andre fienden angrep med små styrker en etter en, slik at jeg lett kunne slå dem separat. Tiden var på deres side, for byene deres hadde gode forsvarsverker og de hadde nesten like mange byer som meg. Deres byer var også nærmere slagmarken.
Grensesnitt og tilgjengelighet
Oriental Empires er morsomt å spille. Men det var, særlig innledningsvis, til tider frustrerende. Du møtes tidlig av en rådgiver som gir hint om hva som må gjøres, og dette er veldig bra. Men det er mye som ikke forklares, som jeg hadde forventet skulle bli forklart, med tanke på hvor god oppfølging jeg fikk fra rådgiveren i starten.
Jeg opplevde gang på gang at ting stirret meg i ansiktet, men jeg så det ikke. Kanskje på grunn av at jeg ikke var oppmerksom nok, men mye av grunnen tror jeg ligger i at informasjonen, i mangel av en bedre beskrivelse, blir gjemt rett framfor øynene dine.
Ett eksempel: Alt som bygges, utforskes og så videre, vises i et lite vindu til venstre på skjermen. Men det er ikke bare de viktige beskjedene som kommer opp. Gårder bygd, nye karakterer, landområder plyndret, rapport fra slag som har skjedd mellom omgangene. Og teknologi som er utforsket. Det siste betyr at en ny teknologi må velges, og det er fire teknologitrær. Om dette ikke gjøres, og du prøver å avslutte runden, får du beskjed. Det er bra. Men det skjedde ofte at jeg gikk glipp av viktig informasjon på grunn av dette, og jeg følte meg litt for pepret med informasjon. Krig og teknologi hadde nok hatt godt av å være alene, eller sammenkoblet øverst, for oversiktens skyld.
Når det gjelder teknologitreet, så er det pent og ryddig framstilt på alle områder utenom ett. Du får enkelt se hvilke fordeler du får ved å utforske en teknologi, og hva du kan utforske etter. Men noen teknologier krever at du har utforsket en teknologi fra et av de tre andre teknologitreene, og dette vises ved at denne teknologien vises til høyre i bildet, med en strek til de relevante teknologiene. Problemet er at du kan ikke velge å utforske denne teknologien ved å klikke på den og starte utforskningen direkte, slik du kan med de andre teknologiene. Du må lete fram riktig teknologitre, deretter finne teknologien, og så kan du sette den i gang. Noe tungvindt med andre ord.
Konklusjon
Oriental Empires har mange gode ideer. Det skorter tidvis på finpussen, det er ikke en AAA-tittel på linje med Civilization VI. Men det er gøy å spille, så fort du kommer forbi den første forvirringen over hva du skal gjøre. Den første halvtimen satt jeg å irriterte meg grønn over dette og diverse andre småting. Men så innså jeg at jeg stadig ville bare spille én omgang til, for å få gjort den lille, siste tingen. Forberede meg til krig her, bygge den bygningen der, bare få på plass den siste teknolgien så jeg kan lettere ta byene i den kommende krigen. Og i det jeg tenker at det er på tide med en spillpause: «Oooh! Det er jo bare fem omganger til ikke-angrepspakten er over! Da kan jeg jo…»
Musikken får meg også til å ønske å bli værende. Den er stemningsfull, vakker og veldig, veldig kinesisk. Jeg koser meg med den på øret. Kartet er vakkert å se på. Lyssettningen er fin, og om du zoomer godt inn kan du se gårdbrukere som arbeider på jordene. Og du kan virkelig zoome langt inn. Bare se på bildet til høyre!
Om du liker 4X-spill som Civilization-serien, og har 200 kroner til overs, kan du gjøre verre valg enn å skaffe deg Oriental Empires på Steam-kontoen din.
Du kan kjøpe Oriental Empires på Steam, der det koster 200 kr. Teksten er basert på en anmelderkopi som vi fikk gratis av utgiveren. Med unntak av toppbildet, er alle bildene tatt selv.