Inntrykk: Spintires: Mudrunner

Ikke se så rart på meg, dette spillet er gøy!

Har du noensinne drømt om å sette deg bak rattet på en svær terrenglastebil fra Sovjet-tiden og frakte tømmer rundt i skogen? Okay, nei, jeg tenkte meg vel egentlig det. Men om du har spilt det originale Spintires, så er sjansene store for at du vet at denne aktiviteten er opp til flere hakk artigere enn den kanskje høres ut.

I Spintires: Mudrunner frakter du tømmer.
I Spintires: Mudrunner frakter du tømmer.

Om du har spilt det originale Spintires, så vet du kanskje også at spillet har en trøblete historie. Altså; den versjonen som ble lansert i 2014 var ferdig, og i mine øyne et knallgodt spill. Men den hadde også sine svakheter, og områder med mye forbedringspotensiale. Dessverre gikk ting helt skeis mellom den russiske enmannsutvikleren Pavel Zagrebelnyj og den britiske utgiveren Oovee etter lansering, og selv om spillet faktisk fikk flere solide oppdateringer, stanset utviklingen til slutt helt. Hva som egentlig skjedde bak kulissene kan vi fortsatt bare spekulere i, men det som kom frem i lyset var definitivt ikke pent.

Nå har serien byttet utgiver, og spillskaperen har blitt ansatt i et større studio som har tatt ansvar for utviklingen. Resultatet er forhåpentligvis litt stabilitet, og at spillet etter hvert kan nå det potensialet konseptet faktisk har. Nylanserte Spintires: Mudrunner representerer dermed en ny start for spillet, og er en forbedret versjon av originalen med nytt innhold og nye funksjoner, men ingen svære endringer.

Enkelt konsept

Spintires-spillene finner sted i åpne villmarksmiljøer i Sibir. Hvert område har veier som går på kryss og tvers. Veinettet, i den grad det fortjener den betegnelsen, består av alt fra gjørmehull du bare bør kjøre utenom til relativt solide asfaltveier. Spillkartet har også ett eller flere hogstområder, og en eller flere sager. Poenget er å frakte en viss mengde tømmer til hver av sagene på brettet. For å gjøre dette må du altså bruke svære, østeuropeiske lastebiler og anleggsmaskiner fra den kalde krigens dager. Du starter med et par-tre biler (dette velger du litt selv), samt en garasje der du kan utstyre bilene dine med ulike tilhengere og andre greier. I starten er også mye av spillkartet skjult, så du må gjerne begynne med å utforske. Er du heldig, finner du flere biler rundt omkring, som kan låses opp og brukes.

Dette kunne vært fra en Stephen King-skrekkfilm.
Dette kunne vært fra en Stephen King-skrekkfilm.

Vanligvis finner du også andre garasjer som må låses opp ved å frakte «garasjepoeng» dit. Du trenger ikke, men de vil typisk befinne seg i litt bedre og mer sentrale posisjoner enn den første, og siden garasjene er nødvendige både for reparasjoner og utskiftning av tilhengere og så videre, er det lurt å låse dem opp. Drivstofftanker vil du også komme over, der du ikke bare kan fylle bilene dine, men også hente drivstoff med tankbiler slik at du kan frakte det dit det trengs. Kjøretøyene i Spintires er ikke spesielt gjerrige på drivstoffet, og det går fort litt mer enn forventet.

Konseptet kombineres med en avansert fysikkmotor og deformerbart terreng, der spesielt gjørme simuleres på en langt mer avansert og troverdig måte enn i noe annet spill jeg har sett til nå. Det å sette seg fast, og måtte bruke vinsj eller en annen bil til å taue deg ut av gjørma er ikke noe som kan skje, det er noe som vil skje.

Men hvorfor er dette moro, da?

Den beste måten å forklare spillets appell på er å sammenligne det med barndommens lek med lekebiler og små anleggsmaskiner i sandkasser og jordhauger. Jeg husker med glede hvordan jeg forvandlet en del av hagen til et svært gruveområde med dype tunneler der jorden fra utgravningene naturligvis ble brukt til å lage lekebilveier utover plenen. Til mammas store ergrelse, selvsagt. Heldigvis for henne, mistet jeg mye av interessen etter at minientrepenørens største fiende – katten – fant ut at jordhullene mine fungerte perfekt som do.

– Hva gjør du der nede?
Hva gjør du der nede?

Spintires gjenoppvekker denne følelsen, helt uten risiko for kattebæsj, og jeg storkoser meg der jeg bruker monsterbiler til å frakte tømmer på gjørmete stier i de sibirske skoger. Det som gjør spillet interessant, er ikke nødvendigvis det å kjøre tømmer fra A til B – selv om veivalg kan føre til mye grubling, og det stadig er utfordringer underveis. I stedet er det alt som skjer rundt. Biler som bryter sammen og må repareres, drivstoff som må fraktes hit og dit, biler som setter seg fast og må taues ut, og så videre. Det som i utgangspunktet virker som en rett-frem oppgave, blir en hel operasjon. Og alt dette skjer dynamisk, og under min ledelse. Det er selve definisjonen på et sandkassespill.

Spintires klarer også det mesterstykket at det er både avslappende og stressende samtidig. I utgangspunktet er det et perfekt podcast-spill, der man kan spise seg gjennom tidligere episoder av Retrotimen eller Retro Crew mens man frakter tømmer og koser seg med ei øl. Men når du setter deg fast, holder på å velte, eller bare ikke skjønner hvordan i huleste du skal få det fullastede stålmonsteret ditt opp tidenes bratteste bakke når hjulene bare spinner og det ikke er et eneste tre å feste vinsjen i, kan spillet være overraskende stressende. Og ja, det kan gå fra stressende til frustrerende. Temmelig frustrerende, faktisk. Jeg skal innrømme at jeg allerede har avinstallert det i sinne én gang, men det snek seg tilbake på harddisken dagen etterpå (avinstallering er den siviliserte versjonen av å kaste kontrolleren veggimellom).

Den nye versjonen

Spintires: Mudrunner kommer med seks store kart å spille på, hvert med sine egne, unike utfordringer. Et kart har en svær elv som krysser hele kartet (vann er også noe som simuleres svært godt i dette spillet), et annet består av en dyp dal med kraftige bakker på begge sider, mens et siste befinner seg på ei stor øy. Ofte har kartene bomstasjoner på de beste veiene, som tillater at du passerer så lenge bilen din ikke er lastet med tømmer. Dette betyr at du må finne alternative ruter når du frakter tømmer.

Med denne lasten kan jeg låse opp en ny garasje.
Med denne lasten kan jeg låse opp en ny garasje.

Gamle Spintires-spillere vil kjenne flesteparten av kartene igjen; de er stort sett videreutviklede versjoner av kart fra originalen. De fleste er såpass annerledes at de byr på en ny opplevelse, men med tanke på at det har gått flere år siden Spintires kom ut, føles det litt billig at spillet har så mye resirkulert innhold. De tidligere nevnte bomstasjonene påvirker måten du må spille på ganske kraftig, men ikke nødvendigvis til det bedre. En stor del av appellen er jo friheten man får, og bomstasjonene begrenser denne.

Spillet har også fått en hel haug frittstående oppdrag, satt til nye småmiljøer og med veldig spesifikke mål. Personlig syntes jeg ikke det er så voldsomt motiverende å spille disse småoppdragene, men de er der hvis du ønsker dem. I tillegg fungerer de første av dem som en grei innføring.

Spintires: Mudrunner har langt flere biler enn det første spillet, men utvalget skuffer likevel litt. I originalen hadde hver eneste bil sine egne tydelige styrker og svakheter, og dermed også ganske tydelige bruksområder. I Mudrunner, er det mye vanskeligere å skille de mange bilene fra hverandre, både med tanke på utseende og egenskaper. Med unntak av traktoren K-700, som ble lagt inn i originalen i en oppdatering etter lansering, tilfører ingen av de nye bilene noen genuint nye elementer. Det er for eksempel fortsatt ingen beltevogner her, selv om dette er noe utvikleren har hintet om siden det første spillet ble lansert.

I virkeligheten brukes dette beistet til å frakte missiler, men dette er et langt mer fornuftig bruksområde.
I virkeligheten brukes dette beistet til å frakte missiler, men dette er et langt mer fornuftig bruksområde.

Originalen fikk mye kritikk for kamerasystemet, og det er fortsatt temmelig kronglete. Det er egentlig bare noe du må akseptere, og selv om du neppe vil tro det når du først starter, blir du vant med det. I Mudrunner kan du også se handlingen fra selve førersetet, og det er i utgangspunktet kult. Helt til du husker at du kjører med en svær tilhenger, og ikke har fungerende speil eller muligheten til å se ut av vinduet (slik du kan i for eksempel SCS Softwares lastebilspill). I praksis er denne vinkelen altså ganske ubrukelig, men det er jo en begynnelse.

Alt er så trist!

Grafikken har endret seg siden sist, og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det som har skjedd. Fargene er generelt mye kaldere, med grå tåke overalt, og helhetsinntrykket er rett og slett mye tristere enn før. Jeg koste meg i originalens villmark, med solfylte skoger og vakre solnedganger, men her føles det langt oftere som om jeg er i en død, postapokalyptisk verden. Dette understrekes av bygningene du kommer over, som kunne vært tatt rett ut av Pripyat i S.T.A.L.K.E.R. Men på samme måte som i det ukrainske mesterverket, kan spillets tragiske omgivelser unektelig være ganske stemningsfulle til tider.

Grafikken er uansett glimrende der det teller – jeg elsker de ulike kjøretøyene, og detaljer som hvordan dekkene blir fulle av gjørme og deler av kjøretøyene som kommer i kontakt med vann faktisk blir våte … hvis du er like sær som meg, så vil du syntes det er nydelig. Spillets fokus på detaljer går faktisk så langt at vannoverflater får en tynn, regnbuefarget oljehinne rundt bilen hvis du blir stående en stund, og neste gangen du skal kjøre gjennom samme vannhull vil du fortsatt kunne se oljen fra forrige gang. Med mindre det er snakk om ei elv, da, der strømmen umiddelbart fjerner alle bevis (og i noen tilfeller er så sterk at den kan finne på å ta bilen din med seg i samme slengen – broer er dessverre ganske uvanlige i Sibir).

Vi prøver igjen med litt mindre last denne gangen.
Vi prøver igjen med litt mindre last denne gangen.

En ting jeg ikke liker er hvordan vanskelighetsgraden fungerer. Spillet to vanskelighetsgrader; «hardcore» og «casual». Skrur du på «hardcore», ikke bruke automatgir, du må laste alt tømmeret manuelt, skader påvirker bilenes ytelse, styringen er vanskeligere ettersom hjulene tvinges til å følge underlaget, og så videre. Mange av elementene i «hardcore» er veldig kule, og jeg har lyst til å aktivere dem. Men jeg har samtidig lite lyst til å alltid måtte laste tømmer manuelt, for eksempel. Problemet er at det ikke er mulig å skru på eller av alle disse vidt forskjellige spillelementene hver for seg, det er enten alt eller ingenting. Synd.

Spintires: Mudrunner har også samarbeidsflerspiller. Jeg har ikke testet dette i Mudrunner, men det var overraskende gøy i originalen.

Konklusjon

Spintires: Mudrunner representerer ikke noe stort skritt fremover for serien. På kartfronten er de fleste miljøene videreutviklede versjoner av de gamle, og i enkelte tilfeller foretrekker jeg faktisk originalene. Jeg foretrekker også den gamle grafikkstilen, med sine varme farger, fremfor den nye, kalde og grå stilen. Bilparken har i det minste blitt kraftig utvidet – men få av de nye kjøretøyene påvirker spillet i nevneverdig grad, og det blir egentlig bare litt forvirrende med masse biler som ser og føles veldig like.

Jeg likte den varme grafikkstilen i originalen bedre, men det er jo unektelig mye stemning her.
Jeg likte den varme grafikkstilen i originalen bedre, men det er jo unektelig mye stemning her.

Men konseptet er fortsatt temmelig kult, og selv om det på mange måter føles som samme spill én gang til, har jeg stort sett kost meg i de 15-20 timene det har tatt meg å fullføre alle kartene. Mudrunner er uansett mer som en frittstående ekspansjon enn en skikkelig oppfølger, så forventningene bør nok stilles deretter. Det som i alle fall er sikkert, er at gamle Spintires er dødt og begravet. Så hvis du er en ny spiller, bør du nok heller hoppe på Mudrunner – og håpe at dette spillet får en bedre skjebne enn originalen.

Alt i alt, anbefaler jeg dette spillet. Jeg vet at det virker temmelig sært, men det er faktisk veldig gøy. Spesielt hvis du også likte å leke i sandkassen da du var liten.

Spintires: Mudrunner koster 269 kroner på Steam. En viktig detalj er at om du allerede eier originalspillet, får du 50% avslag på prisen. Det gjør spillet lettere å anbefale for eksisterende eiere, som dermed får spillet til ekspansjonspakke-pris. Toppbildet er fra Steam-siden, resten av bildene har jeg tatt selv.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.