Lagrede verdener: The Elder Scrolls III: Morrowind

Jeg vender tilbake til en snart 15 år gammel lagrefil for å besøke mitt første ekte rollespillhjem.

Jeg syntes vanligvis det er vanskelig å gå tilbake til gamle lagrede spillfiler. Spesielt om det er snakk om rollespill – det skal ikke mange månedene til før jeg glemmer hvor jeg er, hva jeg holder på med, og hvorfor jeg har spart på en ryggsekk full av de rareste ting. Jeg tror jeg kan telle antallet ganger jeg faktisk har klart å fullføre et rollespill etter å ha tatt en lang pause på én hånd.

Men noen ganger er det likevel fristende å besøke gamle verdener, selv etter mange år. Det merket jeg da jeg plutselig oppdaget mine gamle Morrowind-lagrefiler – jeg ble faktisk så glad at jeg umiddelbart gikk inn på Steam for å kjøpe spillet på nytt.

Ønsket mitt var riktignok ikke å fortsette på selve spillet – jeg har fullført hovedkampanjen og spilt både Tribunal og Bloodmoon, men jeg husker ærlig talt ikke om jeg kom gjennom dem eller ikke. Jeg tror ikke det; Tribunal-ekspansjonen var litt kjedelig, var den ikke? Å sette seg inn i situasjonen til den gamle figuren min må være tilnærmet umulig, jeg liker veldig godt hvordan spillets journal er skrevet som en dagbok, men særlig nyttig er den ikke.

Folk i vannet og mystiske datafiler

I tillegg er det tekniske omstendigheter som gjør det til en dum idé å fortsette å spille fra den gamle lagrefilen. Morrowind hadde noen småfeil her og der da det først ble lansert. Okay, ganske mange, om vi skal være helt ærlige. Og i løpet av de hundrevis av timene jeg spilte spillet, ballet det på seg – overraskende mange av innbyggerne i byen Balmora befinner seg for eksempel nå i kanalen som deler byen i to, uten noen mulighet til å komme opp igjen. Og så har vi det som på en måte er et av spillets sterkeste kort, nemlig hvor enkelt det var å modifisere. Resultatet var jo at jeg hadde en haug av modifikasjoner aktive i spillet mitt, inkludert noen jeg hadde laget selv, som kanskje funker med den nyeste versjonen av Morrowind. Eller kanskje ikke gjør det. Jeg fikk i alle fall nok av advarsler da jeg startet spillet.

Så hvis det jeg var ute etter kun var å reise litt rundt i Morrowinds en gang så vakre verden, og mimre over hvor kult det var å ankomme Seyda Neen, surre rundt i Balmora og besøke Ald Ruhn for første gang, så hadde det lureste vært å starte spillet på nytt. Hvem vet, kanskje jeg til og med hadde endt opp med å fullføre Morrowind igjen – eller i det minste kose meg noen timer med en ny karakter? Riktignok måtte jeg i så fall ha funnet en «no cliff racers»-modifikasjon, for de flygende irritasjonsbombene der har jeg kastet bort nok tid på i livet mitt.

Så hva var så poenget med å laste inn den snart femten år gamle lagrefilen min? Jo, jeg ville besøke mitt gamle hjem.

Morrowind var et av de første rollespillene som lot deg gjøre spillverdenen til din egen. Vi snakker ikke Minecraft-aktig frihet her, men det hadde noen veldig enkle muligheter som man kunne gjøre overraskende mye med. Man kunne nemlig plukke opp en hel bråte forskjellige slags småting, og så plassere dem ned igjen andre steder med rimelig stor presisjon. Ting som stearinlys og lamper, for eksempel, eller bøker, tallerkener, kniver og gafler. Og ikke bare det; disse tingene ville forbli der du la dem til evig tid.

Adanumuran

Som alle andre som har prøvd spillet, var det landsbyen Seyda Neen jeg først stiftet bekjentskap med da jeg gikk i land på øya Vvardenfell. Her fikk jeg beskjed om å dra til et sted ved navn Balmora, og møte en mystisk fyr ved navn Caius Cosades. Så ble jeg bare sluppet løs, uten noen andre instruksjoner eller føringer, og som en fremmed i en verden der alle andre hadde eksisterende liv og roller. Verden virket massiv, og bare det å komme seg til Balmora skulle vise seg å bli et stort eventyr.

Et sted ikke så langt unna den vesle byen Pelagiad, som ligger langs den mest åpenbare veien mellom Seyda Neen og Balmora, fant jeg ei hule. Den het Adanumuran, og var bebodd av en håndfull banditter og «hundene» deres. Jeg husker ikke om jeg hadde noen grunn til å gå inn dit, men antakeligvis var eventyrlysten det eneste som lokket meg; Morrowinds verden var usedvanlig fristende å utforske, og jeg kunne ikke gå forbi en eneste hule eller krypt uten å utforske den. Hver hule var unik, og et eget lite eventyr som ventet på meg.

Adanumuran var ikke spesielt stor eller spennende i seg selv, men den var i det minste ikke like guffen som de uhyggelige kryptene der luften fylles av hvisking og nakkehårene reiser seg bare man setter foten innenfor døra. Dessuten hadde den et veldig lett tilgjengelig sovested i det første kammeret man kommer inn i, noe som var ganske nyttig. Derfor endte jeg opp med å gå tilbake til hula ved jevne mellomrom, når jeg hadde behov for å hvile. Den ble et slags hjem.

Jeg hadde også en annen grunn til å ha en slags hjemmebase i Morrowind; jeg trengte et lager. For det første, var det begrenset hvor mye jeg kunne bære, og spesielt tidlig i spillet var noen av de mest verdifulle greiene jeg visste om – maskindeler fra gamle dvergruiner – også noen av de tyngste. For det andre, hadde spillets kjøpmenn og -kvinner begrensede mengder med penger, men de fikk alltid mer dagen etter. Derfor var det greit å ha et sted der man kunne legge fra seg det man hadde funnet, og så dra avsted på nye eventyr. Så kunne man hente det når kjøpemennene hadde fått penger igjen, og selge det da.

Så Adanumuran endte opp som et sted jeg kom tilbake til igjen og igjen, og på et eller annet tidspunkt fant jeg ut at jeg ville gjøre den litt hyggeligere. Jeg begynte med soveområdet i det første kammeret – ved å sette opp noen stearinlys her og der, gjorde jeg det lysere og mer hjemmekoselig. Og i tillegg hadde jeg noen bøker som jeg hadde lyst til å lese, men ikke fått tid til – så jeg stablet dem opp ved siden av den vesle soveplassen. Og så ballet det på seg. Før jeg visste ordet av det, grabbet jeg alt jeg kom over av stearinlys, slik at jeg kunne lyse opp stadig nye deler av hula, og rom for rom ble «møblert» av hundrevis av bøker og småting jeg hadde plukket opp. Et av dem ble lagerrom for kule våpen og rustninger, et av dem ble en slags stue, og så videre.

Jeg kom alltid tilbake

Jeg hadde neppe noen idé om dette da jeg først begynte å pynte opp, men Adanumuran skulle forbli hjemmet mitt i hele resten av spillet. Selv etter at jeg fikk en svær herregård i nærheten av Ald Ruhn, var det Adanumuran jeg vendte tilbake til. Etter hvert ble det selvsagt litt av en omvei å komme dit, men da moddet jeg inn et par amuletter for magiformularene «mark» og «recall», som lot meg teleportere meg tilbake til Adanumuran når jeg ville. Og veien derfra til Balmora og nærmeste muligheter for «fast travel» var uansett kort – det som i begynnelsen av spillet føltes som en episk reise ble etter hvert en kjapp løpetur, takket være forbedrede figuregenskaper og kjennskap til terrenget.

I senere tid har mange rollespill gitt spillerne muligheten til å «slå seg ned», men jeg tror aldri at jeg har blitt like knyttet til et sted i et rollespill som jeg i sin tid ble til hula Adanumuran. Det har kanskje noe å gjøre med at Adanumuran aldri var ment som en bolig i utgangspunktet, og at det var jeg selv som, innenfor spillets rammer, skapte meg et hjem der. Den var «min», på en måte som ingen forhåndsdefinerte spiller-eiendommer med dyre, forhåndsdesignede rom kunne bli.

Å vende tilbake til Adanumuran var en bittersøt opplevelse. Morrowind er ikke like imponerende som det en gang var, og de en gang så stemningsfulle spillmiljøene virker tomme og livløse i dag. I årene som har gått siden jeg sist besøkte hjemmet mitt, har minnet om Adanumuran på en måte fulgt den grafiske utviklingen til spillmediet forøvrig – jeg husket layouten på hula og hva som var der, men hjernen min malte inn detaljene med dagens grafikkteknologi. Men selv om innredningen ikke var like flott som jeg husket, så var det likevel fortsatt hjemmet mitt. Og det var koselig å se det igjen.

Jeg brukte anledningen til å lage en liten video. Først bryter jeg meg inn i hula med en relativt fersk karakter, for å vise hvordan den tok seg ut originalt, og så laster jeg inn versjonen fra min gamle lagrefil.

Morrowind fylte forøvrig 15 år i mai. Det er … litt skummelt å tenke på.