Star Battle er et imponerende arkadespill for Commodores vesle datamaskin.
Det er neppe noen overdrivelse å si at Satoru Iwata var en av spillhistoriens mest populære toppsjefer. Han tok over ledelsen av Nintendo i 2002, som selskapets fjerde(!) sjef siden oppstarten i 1889, og som den første som ikke het Yamauchi til etternavn. Der sto han for satsningene på både DS og Wii, to av den japanske gigantens mest suksessrike produkter. Gjennom blant annet sine regelmessige opptredener i Nintendo Direct-konferansene ble spillere verden over godt kjent med den sympatiske og ydmyke væremåten hans. Da han døde den 11. juli 2015, bare 55 år gammel, kom det som et stort sjokk på spillverdenen.
Fra HAL til Nintendo
Satoru Iwata kom til Nintendo i 2000, etter en lang karriere hos utviklerselskapet HAL Laboratory. Der hadde han vært sjef siden 1993, og det var daværende Nintendo-sjef Hiroshi Yamauchi som spesifikt ba om at Iwata skulle få den stillingen. HAL og Nintendo hadde et svært nært forhold, og det virker i ettertid tydelig at Yamauchi allerede da så for seg Iwata som en sterk kandidat til jobben som sin etterfølger.
Men Iwata var mye mer enn en forretningsmann. Han startet sin karriere hos HAL Laboratory som spillutvikler, og på åttitallet var han involvert i utviklingen av noen av selskapets største klassikere – slik som Balloon Fight, EarthBound og Kirby-spillene. Selv etter at han ble sjef, fortsatte han å involvere seg direkte i utviklingen av ulike spill, og jobbet blant annet med flere Pokémon-spill på nittitallet. Alt dette er godt kjent, men om vi går helt tilbake til starten av Iwatas karriere, finner vi noen overraskelser.
Ifølge Iwata selv, var hans første spill et Baseball-spill han programmerte for en programmerbar kalkulator av typen HP-67 på syttitallet. Det hadde naturlig nok ikke grafikk, men han var stolt over å kunne konstatere at klassekameratene hans hadde det moro med spillet likevel. Han lagde også et større spill i Star Trek-sjangeren, som var så avansert at Hewlett Packard i Japan ble målløse da de så hva han hadde gjort. «Jeg så på meg selv som Japans fremste kalkulatorekspert,» har han i ettertid sagt med glimt i øyet.
Da datamaskinene endelig ble tilgjengelige for folk flest, var det ikke noen japansk plattform han først fikk klørne i, men en Commodore PET. Det eldste spillet Iwata er kreditert som utvikler av på nettstedet Mobygames er Car Race II for denne maskinen. Det ble utviklet på hobbybasis, og lansert gjennom brukergruppen PET Users Club i 1980. Om dette faktisk var Iwatas første utgitte spill er tvilsomt – det er fortsatt ganske store hull i databasene over spill for plattformer som Commodore PET, der kommersielle utgivelser kun utgjorde en brøkdel av de tilgjengelige spillene.
Car Race II er uansett et enkelt og fryktelig vanskelig arkadespill, som naturligvis lider under det faktum at Commodore PET absolutt ikke var egnet for slike spill i utgangspunktet. Særlig gøy er det ærlig talt ikke, men det er for så vidt et imponerende stykke arbeid, maskinens begrensninger tatt i betraktning.
Iwatas datainteresse gjorde at han kom i kontakt med en gjeng likesinnede på samme alder, og der de fleste jevnaldrende brukte kveldene på å studere, brukte gjengen hans dem på å lage spill. Slik ble HAL Laboratory født – og ja, «HAL» er en referanse til akkurat det du tror. I ettertid har Iwata fortalt at yrkesvalget hans ikke akkurat falt i smak hos familien – «faren min snakket ikke med meg på seks måneder etter at jeg ble ansatt av HAL. Familien min må ha trodd jeg ble med i en religiøs kult.»
Star Battle
I dag er HAL Laboratory kjent som en fast Nintendo-partner, men før Nintendo ble involvert hadde de et nært samarbeid med Commodore, som hadde rimelig suksess med sin VIC-20 i Japan. Det var i den forbindelse at Satoru Iwata lagde Star Battle, et spill han selv har beskrevet som en skamløs Galaxian-klone. Det er en god beskrivelse – Star Battle ligger omtrent så tett opp til Namcos klassiske romskytespill som det er mulig å komme på en VIC-20, og mange mener det er bedre enn den offisielle versjonen maskinen fikk.
Konseptet er enkelt. Du styrer et romskip som kan bevege seg fra side til side i bunnen av skjermen, og må skyte alle romskipene som befinner seg i formasjon over deg. Noen ganger velger enkelte av romskipene å bryte ut av formasjonen og stupe ned mot deg, gjerne mens de slipper tonnevis av bomber. Når du har klart å kverke alle romskipene på skjermen, hopper du til neste brett og du får en ny formasjon å bryne deg på. Jo lenger ut i spillet du kommer, jo mer aggressive blir fiendene. Utover det å overleve så lenge som mulig, og skaffe seg så mange poeng du kan, er det ikke noe mål i spillet.
Men det fungerer, altså. Selv i dag er det i stand til å underholde, og da det ble lansert i 1981 var det etter alt å dømme en av de mest solide Galaxian-klonene tilgjengelig på hjemmemarkedet.
Vanskelig maskinvare
Det som er litt viktig å huske på med arkadespill som Star Battle på VIC-20, er at måten maskinen viser grafikk på er langt, langt enklere enn for eksempel hvordan for eksempel en Commodore 64 gjør det. På en VIC-20 har man i utgangspunktet ingen detaljkontroll over pikslene på skjermen, og man har heller ingen mulighet til å lage «sprites» – altså (potensielt animerte) bilder som kan flyttes fritt rundt på skjermen. I stedet bruker maskinen tekstmodus, der skjermen er delt inn i et rutenett på 22 kolonner og 23 rader. Det betyr altså at skjermen har plass til totalt 506 tegn. Det er faktisk mindre enn det for eksempel PET-skjermen har plass til, men til gjengjeld kan hvert tegn på VIC-20 ha en egen farge om man ønsker det (vanligvis fra et utvalg på åtte).
Det som likevel gjør at VIC-20 kan vise grafikk, er at man kan omdefinere hver av tegnsettets 256 forskjellige karakterer. Altså, slik at i stedet for at maskinen viser bokstaven A, kan man for eksempel få den til å vise en liten tegning av en strekmann. Hvert tegn fyller 8×8 piksler på skjermen i standardmodus, så i utgangspunktet blir strekmannen ganske liten. Men om man for eksempel omdefinerer flere tegn til hvert å vise en del av strekmannen, så kan man pusle disse sammen på skjermen og dermed tegne en større mann.
I Star Battle består fiendens romskip av to omdefinerte tegn satt ved siden av hverandre, mens spillerens skip består av hele fire tegn i én stor bolk. Men det er litt mer komplisert enn som så. Skulle Iwata lage en god versjon av Galaxian var han jo avhengig av glatte animasjoner og bevegelser når romskipene flytter seg over skjermen, og med kun 22 kolonner og 23 rader å putte tegnene i, blir det hele raskt temmelig hakkete. Og dette er før vi kommer inn på skipene som skal stupe ned mot spilleren, samt bomber, kuler og så videre.
Løsningen ble å omdefinere flere tegn, der hvert tegn representerer én fase av de ulike animasjonene, og der datamaskinen automatisk veksler mellom tegnene basert på hvilken posisjon de ulike objektene skal ha. Dette fungerer, og selv om Star Battle ikke er i nærheten av like glatt som inspirasjonskilden i arkadehallene, er det uhyre vanskelig å se at spillet kun bruker tekstmodus om man ikke allerede er klar over dette. Jeg har spilt det litt, så du kan jo ta en titt:
Skjult beskjed i koden
Du legger kanskje merke til at Satoru Iwata ikke er kreditert som utvikler av spillet. Det var ikke direkte uvanlig på den tiden, faktisk hører det til sjeldenhetene at kommersielle, japanske spill hadde særlig mye mer enn navnet på selskapet som eide rettighetene. Men han har lagt inn signaturen sin i koden, og når man ser hva som ligger i minnet like etter (C) 1981 COMMODORE JAPAN, som skrives på skjermen, får man opp følgende:
THIS PROGRAM WAS WRITTEN BY – SATORU IWATA – APR.19.1981 HAL LABORATORY AKIHABARA TOKYO JAPAN
Det ryktes at Star Battle etter hvert ble trukket fra markedet på grunn av sine likheter med Galaxian, men det ble lansert i det meste av verden, og dukker fortsatt opp på nettet fra tid til annen. Spillet er heller ikke vanskelig å finne i digital form, og om du allerede har skaffet deg Commodore 64-emulatoren VICE, så vil du også ha en versjon av denne som emulerer VIC-20.