Hva er dette? En ond tvilling? En magisk illusjon? Eller ser du rett og slett bare dobbelt?
Jeg jobber meg gjennom Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire, og har skrevet om det som har skjedd i en spilldagbok. Om du ikke har sjekket denne serien før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige. Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam.
Vi nærmer oss slutten
I forrige del ankom jeg endelig Shapeirs en gang så vakre søsterby, Raseir. Her fikk jeg en mildt sagt dårlig mottakelse, men jeg traff i det minste en fyr som kaller seg Signor Ferrari. Han har lovet meg en slags form for hjelp, og selv om han virker som en noe tvilsom type, er han den eneste ledetråden jeg har akkurat nå. Forrige del ble avsluttet like før jeg skulle treffe ham i det nedslitte vertshuset The Blue Parrot.
Når jeg setter meg ned ved bordet til Signor Ferrari, roper han på en annen fyr som har stått ved baren. Den nye karen introduserer seg som Ugarte, og sier at han er glad for å endelig treffe meg. Han har visst hørt mye om meg allerede. Så forklarer han at han har informasjon til meg. Men det vil koste – fem dinarer skal han ha. Fem dinarer! Er du klar over hvor mye man kan kjøpe for det? Jaja, jeg har massevis, og hvis hva han har å si kan korte ned oppholdet mitt i denne drittbyen, så er det sikkert verdt pengene. Jeg betaler.
Mye av det han har å si har jeg allerede gjettet meg til. For eksempel er det ingen overraskelse at den usympatiske lederen for byens vakter, Khaveen, har bedt dem om å konstant holde meg under oppsikt. Ugarte forteller også at Khaveen ikke har for vane å møte nyankomne ved inngangsporten, så det var ventet at jeg skulle komme. No shit, Sherlock, tenker jeg, før jeg kommer på at jeg ikke vet hva en Sherlock er.
Det blir imidlertid mer interessant når Ugarte forteller om en profeti, som Khaveen visstnok er veldig opptatt av. Ferrari bryter inn, og sier at dette bekrefter hans mistanke om at jeg er en farlig mann å omgås, men at han er spent på hvordan ting vil utspille seg. Ugarte forteller videre at han har hørt «noen» (antakeligvis den onde magikeren Ad Avis, som tilsynelatende står bak all elendigheten) er på jakt etter en person som kan åpne en slags dør, noe som høres veldig kryptisk ut. Han har ikke flere detaljer, men siden jeg er en god kunde, skal han holde øyne og ører åpne og komme tilbake til meg ved en senere anledning.
Jeg motstår fristelsen til å vise dem det hemmelige tyv-tegnet – det er mer åpenbart enn noensinne at Ferrari representerer Raseirs tjuvpakk, og det skulle ikke forundre meg om han har en eller annen jobb som en fyr med mine egenskaper kan utføre. Men det er best å ikke ta noen sjanser så lenge lovens lange øyne er klistret på meg, så jeg later som ingenting. Ferrari forteller meg så hvilket rom han har leid til meg, og avslutter samtalen for i dag.
Et kort vennskap
Jeg har litt tid å bruke før det er leggetid (rommet er tilsynelatende stengt av på dagen), så jeg drar ut en tur i ørkenen med min nye saurus. Men jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og finner heller ikke noe av interesse. Så når solen begynner å gå ned haster jeg tilbake til byen for å ikke ende opp med å bryte portforbudet. Jeg rekker akkurat å komme tilbake før det blir mørkt, og finner døren til rommet mitt ulåst. Der tilbringer jeg en mildt sagt elendig natt, med irriterende drømmer om rotteaktige monstre. Kaldt er det også!
Morgenen etter er Ferrari borte vekk, men den kjipe bartenderen videreformidler at han har bekymringsfulle nyheter, og vil snakke med meg i kveld.
Jeg bestemmer meg for å kikke litt mer rundt i byen, så jeg drar til fontenetorget. Det er ikke like tomt som det var i går – faktisk er det fullt av vakter, inkludert Khaveen. Jeg blir raskt omringet, og bedt om å ikke blande meg inn. Det viser seg at det er min nye «venn», Ugarte, som er målet deres. Khaveen anklager ham for å drive med smugling, og før jeg får mulighet til å løfte en finger har han tatt frem sabelen og gitt Ugarte et stort kutt i magen. Den det er imidlertid ikke blod som fosser ut, men vann! Siden fontenen her er knusktørr, er vann åpenbart veldig verdifullt, og en av Ugartes mange gesjefter må være å smugle vann til de som er villige til å betale.
Ugarte prøver seg først med en unnskyldning, men når han innser at det ikke nytter begynner han å trygle meg om om hjelp. Jeg kjenner spissen av en sabel mot halsen, og kan bare stå og se på at vaktene drar ham bort til en uviss skjebne. Snart står alene igjen på torget. Her er det ikke mer å gjøre, så jeg går tilbake mot porten igjen. Jeg har behov for litt frisk ørkenluft etter dette. Men jeg kommer faktisk ikke så langt; på veien mot porten treffer jeg ei dame, som åpenbart er veldig ivrig etter å ikke bli sett av noen. Hun hvisker at jeg må følge etter henne, «hvis jeg virkelig er en helt». Den var litt billig, du ukjente dameperson!
Kle av meg, sier du?
Jeg følger naturlig nok etter, og ender opp i et lite rom med henne og ei ung, vakker og særdeles lettkledd jente – som umiddelbart ber meg om å kle av meg!
Siden felledetektoren min har gått av for lengst, venter jeg på en forklaring. Det viser seg at jenta heter Zayishah, og at hun er niesen til byens tidligere emir, Arus al-Din. Uheldigvis har hun nå havnet i haremet, og det har blitt bestemt at hun skal gifte seg med Khaveen. Hun trenger derfor umiddelbar hjelp til å forlate byen, og det er der klærne mine kommer inn i bildet – hun vil forkle seg som meg, og stikke av. Ah, og hun trenger identifikasjonspapirene mine også.
Dette høres ut som en oppskrift på katastrofe for min del, men er man en helt, så er man en helt. Jeg skal til å kle av meg, når jeg plutselig husker at Shema pakket et ekstra sett med klær til meg. Så jeg gir det til Zayishah, som går bak et forheng for å skifte. Jeg bruker definitivt ikke røntgenbrillene jeg kjøpte av Keapon Laffin i Shapeir for å se gjennom forhenget (hva tar du meg for?!). Vel forkledd – med blond parykk, til og med – kommer Zayishah tilbake, og ber om papirene. Hun får dem, takker meg, og gir meg speilet sitt. Hvis jeg noensinne befinner meg i palasset, vil jeg få hjelp av enhver kvinne jeg viser speilet til, sier hun. Vel, det er jo etter all sannsynlighet i palasset at Ad Avis holder til, så det kommer sikkert godt med.
Deretter stikker hun av, og jeg kan bare håpe hun kommer forbi vaktene. Forkledningen var overraskende god, men hun burde kanskje valgt å forkle seg som noen som vekker litt mindre oppsikt i utgangspunktet. Den andre kvinnen, som heter Mayzun, ber meg uansett om å vente litt, og gjentar at jeg vil få hjelp av kvinnene i palasset om jeg trenger det. De vil til og med henge et tøystykke på et synlig sted, som tegn til meg.
Etter å ha ventet noen minutter, for å gi Zayishah muligheten til å komme seg ut av byen før vaktene eventuelt ser at det er to av oss, drar jeg tilbake til vertshuset, der jeg kjøper et glass vann for femti centimer. Blodpris! Deretter kjøper jeg litt kaffe. Den er tykk som grøt, men smaker for så vidt greit. Jeg ser at Signor Ferrari er tilbake på den faste plassen sin, og at han er klar til å snakke.
Signor Ferrari har tydeligvis hørt om det som skjedde med Ugarte, og forteller at Khaveen har visst om vannsmuglingen lenge, uten å foreta seg noe. Så hans teori er at Ugarte ble arrestert for å ha stilt feil spørsmål. Med andre ord, for å ha involvert seg med meg. Med det i mente, er det ikke så rart at Ferrari ikke har noe mer å si til meg. Jeg venter bort resten av dagen, siden det ikke er så mye annet å gjøre, og går og legger meg. En ny natt passerer, med nye irriterende drømmer.
Fengslet!
Når jeg kommer ut i hovedsalen morgenen etter, blir det først helt stille. Så sier Ferrari at det var hyggelig å ha jobbet sammen med meg. Ooh-kay. Jeg skjønner hvor dette bærer. Like utenfor venter en hel bøling med vakter, og jeg blir arrestert. De sier ikke hvorfor, bare at jeg har brutt loven. Det kan jo tenkes Khaveen er litt sur for det med Zayishah … hvor mye han vet aner jeg ikke, men man trenger vel ikke være fyrverkeriforsker for å skjønne at jeg hadde noe med forsvinningen hennes å gjøre. Jeg lar vaktene føre meg til fengselet, for de gjør jo tross alt bare jobben sin. De takker meg for at jeg lar dem leve ved å ta alle eiendelene mine, og banke meg opp.
Jeg slenges så i ei celle, og blir fortalt at Khaveen snart kommer for å forhøre meg personlig. Det kommer jeg ikke til å like, flirer de, før jeg blir forlatt. Men jeg er ikke helt alene i cella; en utmagret katta sitter langs den ene veggen, og kikker mistenksomt på meg. Kan dette være fetteren til Shema? Hva var det nå han het … Sharaf? Jeg spør. Han lyser først opp, men så hardner han til igjen. Han mistenker at dette er ei felle, og ber meg om bevis for at jeg er den jeg sier. Hm.
Vaktene har tatt alle greiene mine, men de har oversett brosjen min, som er festet til jakken. Den fikk jeg av kattaene i Shapeir, som takk for hjelpen jeg ga dem, og jeg fikk inntrykk av at det var en svært eksklusiv gave. Jeg viser brosjen til Sharaf, og dette er tydeligvis bevis nok for at jeg er på riktig side.
Sharaf forteller at han er lederen for kattaenes motstandsbevegelse, og at de er midt i et opprør. Han vet om en hemmelig gang ut av fengselet, men først må vi komme ut av cellen. Null problem, nå som jeg husker at jeg har brosjen. Jeg bruker nålen til å dirke opp låsen; jeg har kanskje sluttet å drive med innbrudd, men jeg kan fortsatt bryte meg ut. Sharaf går umiddelbart bort til veggen, der han begynner å lete etter noe i muren. I mellomtiden plukker jeg opp alle sakene mine, som utvilsomt ble lagt igjen for at Khaveen skulle grave gjennom dem på jakt etter bevis mot meg.
Det tar ikke lang tid før Sharaf har funnet det han leter etter, og en hemmelig gang åpenbarer seg – sammen med en ventende katta på den andre siden av veggen. Vi sniker oss gjennom et labyrintaktig nettverk av ganger, mens Sharaf og den andre kattaen forklarer at de planlegger et stort angrep på palasset i morgen kveld. Aha. Det skal jeg være med på, og etter dagens møte med vaktene har jeg en høne å plukke med dem. Når vi kommer ut i gatene, peker min nye venn meg i retning vertshuset, mens han og kompanjongen forsvinner i en annen retning.
Et møte i natten (ooh!)
Jeg er usikker på om vertshuset er det tryggeste stedet å være, men jeg har ikke så mange andre alternativer, så jeg begynner å snike meg gjennom gatene. Men så skjer det noe uventet – musklene mine slutter plutselig å lystre ordre! Mens jeg står forvirret og handlingslammet, ser jeg at jeg ikke er alene. En uhyggelig mann med et ondsinnet blikk kommer mot meg. Det er noe med det blikket … han stirrer så rart på meg, og jeg klarer ikke ta øynene bort fra hans. Så begynner han å snakke, og stemmen hans er overraskende behagelig. Han hevder at han er en venn, noe han gjentar gang på gang, og at det var han som hjalp meg å rømme fra fengselet.
Selvsagt var det det. Jeg kjenner jo igjen gode, gamle Ad Avis. Han har hjulpet meg hele tiden. Nå trenger han hjelp av meg, og jeg kan ikke nekte. Vi er jo gode venner, og jeg vet han er klok og snill. Sammen skal vi dra til den forbudte byen, og finne det han trenger for å avsette onde Khaveen. Så skal vi redde Raseir, og kanskje hele verden.