Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 14

Jeg reiser til mystiske Raseir, der jeg får en lite hyggelig mottakelse.

Jeg jobber meg gjennom Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire, og har skrevet om det som har skjedd i en spilldagbok. Om du ikke har sjekket denne serien før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige, i tilfelle du trenger å friske opp hukommelsen (eller ikke fikk den med deg).

Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam. Jeg spiller med samme helt som jeg brukte i originalspillet, men under importeringen skjedde det noe galt, slik at han ble klassifisert som en kampspesialist i stedet for en tyv. Det har gitt meg et lite problem, da tyven bruker kniver som våpen, og kampspesialisten bruker sverd. Det viser seg umulig å oppgradere fra kniver til sverd, ettersom den gretne smeden Issur krever det gamle sverdet i innbytte. Jeg har fortsatt alle egenskapene og mulighetene jeg hadde som tyv.

Ikke noe problem.
Ikke noe problem.

Den siste dagen i Shapeir

Jeg våkner som vanlig opp tidlig på morgenen i vertshuset til mine gode venner, kattaene Shameen og Shema. Men dette er ikke noen vanlig dag – det er nemlig den siste hele dagen jeg har i vakre Shapeir, før jeg skal dra avsted til søsterbyen Raseir. I morgen bærer det avgårde før solen står opp, og det er fristende å ligge litt ekstra lenge i sengen. Men snart kjenner jeg duften av Shemas matlaging, og den frister enda mer. Jeg hiver på meg tøyet, og går ned til hovedrommet i vertshuset, der jeg setter meg ned ved det som etter hvert har blitt mitt faste bord. Shema kommer ut fra kjøkkenet med frokost og te, som jeg nyter i et bedagelig tempo. I dag har jeg egentlig veldig lite å på plakaten – kun et møte med Aziza, så det er ikke noe hastverk.

I det jeg skal til å gå, reiser Shameen seg opp og forteller at poeten Omar vil lese dikt senere i dag, og at jeg bør komme. Omar har tidligere vært den som har delt ut belønninger for de ulike heltedådene mine, så det er nok en god idé. Utenfor vertshuset møtes jeg av blomsterhandleren Lisha, som takker meg for alt jeg har gjort for byen og dens innbyggere. Hyggelig.

Gnngh!
Gnngh!

Etter en labbetur gjennom Shapeirs labyrintaktige gater, befinner jeg meg nok en gang hos magikeren Aziza. Jeg banker på døren, som umiddelbart åpnes, og hun ønsker meg velkommen inn i det svale hjemmet sitt. I likhet med Lisha, takker hun meg for at jeg har reddet Shapeir fra elementalene. Så sier hun at hun vil snakke med meg om situasjonen i Raseir, og inviterer meg til å sette meg ned ved bordet hennes. Men før jeg rekker det, dyttes døren bak meg opp, og saurusen min buser inn i huset med et stort «grooonk!» Hva i alle dager har det uskikkelige beistet funnet på nå?!?

Aziza tar det hele med stor ro, og ønsker saurusen velkommen. Hun ber den til og med til bords! Når den får posisjonert seg ved bordet, sier hun at det åpenbart er forvandlingsmagi inne i bildet her, og tryller frem et magisk speil som skal vise saurusens virkelige ansikt … et menneskeansikt!?! For å gjøre en halvlang historie kort, viser det seg at jeg har ridd rundt på den forsvunne emiren av Raseir i alle disse dagene. Aziza finner ut at det er magikeren Ad Avis som har forvandlet ham til en saurus, men hvordan han har kommet seg til Shapeir vet ingen. Jeg er helt målløs.

Aziza ser ikke ut til å kunne omgjøre forvandlingen, i alle fall ikke akkurat nå, så jeg blir pent nødt til å forlate min gamle følgesvenn hos henne. Kanskje like greit. Nå som jeg vet at saurusen egentlig er en mann, er jeg plutselig litt skeptisk til å skulle sette meg på ryggen dens igjen.

Jeg lærer noen triks av en gammel mester.
Jeg lærer noen triks av en gammel mester.

Jeg sier farvel til begge to, og drar til eventyrerlauget for å ta dagens treningsøkt. Der finner jeg Rakeesh, som passer Uhuras vesle Simba. Både han og Uhura ønsker meg til lykke i Raseir, og Rakeesh spør om jeg kunne tenke meg å trene litt kamp med ham. Det sier jeg naturligvis ikke nei takk til, det er mye jeg kan lære av den gamle løvemannen. Vi får en god treningsøkt, og jeg føler meg beæret over å ha fått lov til å måle styrke mot ham.

Deretter drar jeg rundt i byen, og hvor enn jeg går får jeg lovord og lykkeønsker av kattaene som driver byens mange handelsboder. Det er godt for egoet, i alle fall! Utover ettermiddagen tar jeg turen tilbake til vertshuset, der Omar og «oversetteren» hans, Ja’afar, sitter klare. Jeg vinkes opp til dem, og mottar hele 100 dinarer som takk for å ha overvunnet de to siste elementalmonstrene. Så setter jeg meg ned, og Omar leser et nytt dikt. Han avslutter med å ønske meg hell og lykke når jeg nå skal dra til Raseir. Shema kommer ut med nok en herlig middag – jeg kommer virkelig til å savne disse – og så går jeg til sengs for kvelden.

Avsted til Raseir!

Alt for tidlig neste morgen vekkes jeg av Shema og Shameen, som forteller at karavanen jeg skal være med allerede er i ferd med å dra. Shema har pakket sakene mine, og etter å ha fått skyflet ned litt frokost nærmest dyttes jeg ut av døra. Utenfor porten venter en ny saurus, og jeg rir ut i ørkenen for å møte karavanen.

Turen til Raseir tar omtrent én uke, og foregår uten nevneverdige komplikasjoner:

Karavanen vil ikke innom Raseir, så jeg rir inn mot byen alene. På avstand ser den ut som en tristere versjon av Shapeir. De er søsterbyer, tross alt. Det er ikke mye liv utenfor byen, men like innenfor portene venter en gjeng vakter, anført av en svært usympatisk fyr som introduserer seg som Khaveen. Han gjør det klart at de allerede vet hvem jeg er, og at de ikke trenger noen «helter» i Raseir. Jeg blir litt satt ut av mottakelsen, og nøler tydeligvis litt for lenge med å svare når han spør om dette er forstått, for han klapser til meg og gjentar spørsmålet. «Ja», svarer jeg.

Øh.
Øh.

Khaveen fortsetter, og sier at jeg må huske reglene hvis jeg vil unngå å havne i byens fengsel. Den første og viktigste regelen er at jeg må aldri gå noen steder uten identifikasjonspapirene mine. Så spør han om å få se nevnte identifikasjonspapirer. Øh. Nok et hardt klaps – «du bryter reglene allerede, ser jeg?»

Den utrivelige seansen ender heldigvis med at han gir meg korrekte papirer, så det er jo i alle fall positivt. Deretter tar han et par av vaktene med seg, og stikker avsted for å plage noen andre. Jeg blir stående på det som ligner veldig på området innenfor Shapeirs byport, og jeg legger merke til at det også her er et vertshus. Jeg trenger noe å drikke etter møtet med Khaveen, så jeg går inn der.

The Blue Parrot

Endelig noen som er litt hyggelige.
Endelig noen som er litt hyggelige.

Vertshuset heter The Blue Parrot, og er tilsynelatende oppkalt etter en blå papegøye i det ene hjørnet. Den er død. Bak baren står en overvektig fyr, som kommer med en smårasistisk kommentar om håret mitt og gjør det klart at jeg ikke er spesielt velkommen. Men en eldre mann ved et av bordene tar meg i forsvar, og ber meg komme bort.

Han introduserer seg selv som Signor Ferrari, og ved nærmere øyesyn ser han like utrivelig ut som alle de andre her. Han gjør imidlertid sitt beste for å virke vennlig, og advarer meg mot å prøve å «forandre ting» i byen. Så spør han om jeg vil ha noe å drikke, og jeg får velge mellom kaffe og noe som kalles «djinn sling». Jeg velger sistnevnte, noe han åpenbart liker. Han stoler nemlig ikke på folk som ikke drikker. Jeg tenker at hvis han ville forgifte meg, så ville kaffe vært like risikabelt. Så da kan jeg jo like godt ha noe med litt futt i.

Jeg prøver å matche Signor Ferraris farlige utseende.
Jeg prøver å matche Signor Ferraris farlige utseende.

Det viser seg at brennevinen jeg får servert har mer enn nok futt, og en bitter og kjemisk ettersmak. Jeg blir raskt påvirket av alkoholen, og Signor Ferrari benytter anledningen til å stille meg en rekke gravende spørsmål – åpenbart i håp om at jeg skal forsnakke meg. Det gjør jeg ikke, og han bemerker at jeg tåler alkohol godt. Etter en stund sier han at han trenger tid på å tenke, og ber meg om å komme tilbake senere. Han er hyggelig nok til å reservere et rom for meg, og advarer meg samtidig om at det er portforbud i byen, så jeg må være tilbake innen det blir mørkt.

Signor Ferrari virker forøvrig akkurat som den typen person jeg ville ha vist det hemmelige tyv-tegnet til i mitt tidligere liv, men jeg tror jeg skal prøve å holde meg på matta enn så lenge. Det er jo ikke slik at jeg sliter med økonomien, og det virker ikke som det skal så voldsomt mye til for å bli arrestert her i byen.

Banditter eller vakter?
Banditter eller vakter?

Jeg forlater vertshuset, og går ut i bygatene for å utforske Raseir. Hele byen virker forlatt og forfallen, og jeg treffer ikke et eneste menneske. Ikke noen kattaer heller, for den saks skyld. De fleste dørene er stengt, og mange av gatene har også blitt barrikadert slik at det ikke går an å gå inn i dem. Det er først når jeg ankommer palasset at jeg støter på litt liv, i form av patruljerende vakter som virker mer som banditter enn beskyttere av byens uheldige innbyggere. Jeg drar tilbake til vertshuset uten å ha kommet noe lenger i etterforskningen. Det er ingen matservering her, men heldigvis har Shema pakket massevis av rasjoner i bagasjen min. Jeg tviler på at det ville vært trygt å spise noe laget her, uansett.

Det ser i alle fall ut som Signor Ferrari har ventet på meg, så jeg går bort til ham igjen. Vi får se hva han har å si.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 14

  1. Hurra! Nå er det ikke lenge igjen før du har reddet shapeir! Hold ut! Jeg håper det er flere enn meg som synes dette er gøy å lese!

    • Jeg regner med å fullføre serien innen rimelig kort tid, har fullført selve spillet nå, og har notater nok til to deler til. :)

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.