Monaco-skaperen har relansert sine første spill på Steam

Nyutgivelsen av et par gamle indie-strategispill fikk meg til å mimre litt om tiden før «indie» ble kult.

I dag er Pocketwatch Games mest kjent for indie-yndlingen Monaco, men de startet faktisk med noe helt annet. Deres første spill var Wildlife Tycoon: Venture Africa, som i motsetning til hva navnet gir inntrykk av ikke har noe med å tjene penger å gjøre. I stedet er det et gudespill der poenget er å skape balanserte økosystemer i afrikanske miljøer. Spillet ble fulgt opp av Venture Artic, som bytter Afrika ut med Arktis.

Nå har Pocketwatch Games gjort noe jeg skulle ønske flere spillutviklere gjorde – de har relansert begge de første spillene deres på Steam. Hvert spill koster 15,50 kroner hvis du kjøper det på egenhånd, men du kan også kjøpe dem i en samlepakke for herlig spesifikke 23,24 kroner (direktelenker: Venture Africa og Venture Arctic).

Jeg husker at jeg var veldig begeistret for Wildlife Tycoon da det først dukket opp i 2005, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke aner om det har tålt tidens tann. Jeg opplevde det da som et avslappende og herlig annerledes strategispill, det det var skikkelig tilfredsstillende å se hvordan økosystemene jeg skapte fungerte i praksis.

En annerledes tid

Å se Wildlife Tycoon på Steam vekket ikke bare minner om et hyggelig spill, men også om en tid der spilldekningen var veldig ulik hvordan den er i dag. Wildlife Tycoon var det vi i dag vil kalle for et «indie-spill», ettersom det ble utviklet og utgitt av et enmannstudio og primært distribuert på nettet. Men da det opprinnelig kom ut i 2005 var ikke dette en betegnelse som ble bruk, og det vi i dag kaller indie-spill hadde det mye vanskeligere på denne tiden.

Dette var før digital distribusjon ble en greie for folk flest. Steam var noe man brukte for Valve-spill, og de som satset på å selge nedlastbare spill gjorde det som oftest fra eget nettsted, da de eneste relativt etablerte portalene fokuserte på enkle «casual»-spill. Frem til Xbox 360 ble lansert på slutten av året, var det heller ingen Xbox Live Arcade i Europa – og det skulle dessuten ta noen år før denne tjenesten virkelig tok av (ikke minst fordi Microsoft i starten la mange begrensninger på hva som kunne lanseres, hvordan det kunne lanseres og hvem som kunne lansere).

At et overveldende flertall av de nedlastbare spillene dukket opp på PC var heller ikke et pluss, da PC-plattformen hadde en lav stjerne hos store deler av den internasjonale spillpressen. For å si det enkelt: Et spill som garantert hadde fått en god anmeldelse hos et større britisk eller amerikansk spillnettsted om det hadde kommet ut på Nintendo DS, fikk neppe så mye som en nyhetspost hvis det var et PC-spill i stedet. Det forøvrig som en reaksjon på denne nedprioriteringen av PC-plattformen at nettstedet Rock, Paper, Shotgun ble startet et par år senere.

Karakterer til besvær

I tillegg slet spillpressen generelt litt med hvordan den skulle forholde seg til spill utviklet under andre forutsetninger enn de fra store utgivere. På Gamer.no hadde vi frem til november dette året karakterer for grafikk, lyd, spillbarhet og varighet, og en egen totalkarakter. Disse kunne være en kilde for endeløse diskusjoner, siden vidt forskjellige spill måtte bedømmes gjennom det samme rigide systemet.

Mange lesere dessuten veldig vanskelig for å godta at totalkarakteren ikke nødvendigvis reflekterte delkarakterene – så hvis et spill fikk lav karakter for grafikk og lyd, og høy totalkarakter var ikke responsen at «hei, dette spillet må være skikkelig moro siden det får så god karakter på tross av den enkle presentasjonen!», men «hei, her må anmelderen være på jordet, hvordan kan et spill som får så dårlig grafikk-karakter få så god karakter?»

Å skvise det vi i dag kaller indie-spill inn i det gjeldende formatet for anmeldelser var derfor rett og slett litt vrient. Og det fortsatte det å være selv etter at delkarakterene forsvant, siden det fortsatt var en vanlig oppfatning – ikke bare hos leserne – at enkel grafikk måtte telle som et minus på totalkarakteren eller at lav «varighet» måtte trekke ned uansett hvor gøy spillet var i de timene det varte.

Jeg endte derfor opp med å skrive om Wildlife Tycoon: Venture Africa i en samleartikkel med en håndfull andre nedlastbare strategispill, der jeg ikke ga karakter på noen av dem (men gjorde det klart at jeg anbefalte dem alle). Dermed slapp jeg å forholde meg til karakterer og eventuelle reaksjoner på disse. Det var kanskje å feige litt ut, men til mitt forsvar må jeg understreke at dette var spill jeg hadde kjøpt selv, og uten denne artikkelen hadde de neppe blitt nevnt på Gamer.no i det hele tatt.

Forresten, om du skulle finne på å lese artikkelen … jeg tror nok jeg hadde ordlagt meg på en litt mer diplomatisk måte i dag. Men dette var en tid der flere av de store utgiverne hadde egne billigspill-avdelinger, som pumpet ut mer eller mindre søplete spill i lange baner, og det var frustrerende å se hvordan disse presset legitimt gode lavbudsjettspill ut av markedet. Skjønt, jeg burde nok ha fokusert det lille angrepet mitt på dem, og ikke spillkjøperne.

Ah, og hvorfor har ingen relansert Oasis? Jebus, det spillet har jeg lyst til å spille igjen!