Inntrykk: The Settlers: History Edition

Det klassiske strategispillet The Settlers har blitt relansert i en ny utgave med flere endringer.

Årets Gamescom-messe foregikk kanskje uten de helt største nyhetene, men for meg var det i alle fall duket for én overraskelse av rimelig massive proporsjoner. Den kom fra Ubisoft og Blue Byte, som ikke bare annonserte et nytt The Settlers-spill og en kommende samling med relanseringer av de eldre spillene i serien, men også relanserte det originale The Settlers fra 1993, i en oppgradert utgave.

Siden The Settlers er et av favorittspillene mine noensinne, og kanskje det enkeltspillet jeg har brukt mest tid på i årenes løp, var dette en nyhet som fikk den gamle blodpumpa til å tikke raskere enn noen spillannonsering strengt tatt burde. Nå har jeg testet The Settlers: History Edition, og jeg er stort sett fornøyd.

Uplay-eksklusivt

La oss bare få det som for mange er ulempen med stor U unna først: Uplay. The Settlers: History Edition er eksklusivt for Ubisofts egne digitale distribusjonstjeneste. Jeg vet ikke om dette også kommer til å være tilfelle for den kommende samlepakken, som spillet blir en del av, men det skulle ikke forundre meg. Nå må man visst ha Uplay for å kjøre Ubisofts storspill selv om disse kjøpes på Steam i disse dager, så de fleste som spiller mye på PC har nok installert programmet fra før.

For meg er ikke Uplay så mye mer enn en irritasjon – det føles unødvendig, men jeg hadde det liggende, og etter en oppdatering og den vanlige letingen etter passordet var det klart for bruk.

Om du ikke har testet originale The Settlers før, følger en kjapp beskrivelse som veteraner fint kan hoppe over. Kort sagt, er dette en hybrid av et sanntidsstrategispill og bybyggerspill, fra før disse sjangerne egentlig ble «låst» inn i faste sjangerkonvensjoner. Målet er å bygge opp et mektig, middelaldersk kongedømme, og overvinne eventuelle fiender på veien. Du trenger riktignok ikke å knuse all motstand – det holder å bli såpass overlegen at spillet kårer deg som vinner.

Du starter med et slott, som i praksis er en gigantisk lagerbygning full av ressurser og mennesker – hvor full den faktisk er når du starter avhenger av brettet, eller innstillingene om du spiller i sandkassemodus. For å utvide riket ditt må du konstruere militære bygninger og fylle disse med riddere. Men for å få dette til trenger du ressurser, og det er denne jakten på ressurser som er spillets hovedfokus.

En ordinær ridderbygning trenger for eksempel én last med planker og én last med stein for å kunne bygges. Planker kommer fra sagen, som igjen får tømmeret sitt fra en tømmerhugger som henter det i skogen (og husk å få inn en skogvokter for å plante nye trær, hvis ikke går det galt i lengden). Stein kommer enten fra steinbrudd eller gruver, avhengig av hvor mye du trenger.

Men en tom bygning hjelper ingen. For å utstyre en soldat, må du ha et skjold og et sverd. Begge disse lages av smeden, som bruker kull og jernbarrer i prosessen. Jernbarrene er i seg selv et produkt fra et smelteverk, som trenger råmalm og kull for å fungere. Råmalm og kull kommer også fra gruver. Alle som jobber i gruvene trenger mat. Og så videre.

Mye å holde styr på

I starten har du helt sikkert det du trenger for å bygge bygninger og fylle dem med soldater og andre spesialister (nesten alle yrker trenger egne verktøy, som også må produseres), og heldigvis bruker det ikke å være nødvendig å hive seg i gang med gruvedrift og alt det der med én gang – noe som er greit, siden du tross alt må sende ut geologer for å finne mineralene før du kan hente dem opp.

Men etter at du har spilt noen timer, vil du sannsynligvis ha et svært produksjonsnettverk med flere titalls bygninger som alle er mer eller mindre avhengige av hverandre, og et effektivt veinett mellom dem slik at ikke smeden blir sittende og vente på kullet mens kullmineren venter på maten og nye ridderbygninger står tomme fordi du ikke har sverdene du trenger for å utstyre nye riddere.

Dette er gøyere enn det høres ut. Ikke minst fordi alt sammen gjengis i detalj på skjermen foran deg, der du for eksempel kan velge å følge et tre fra det blir hugd ned til det ender opp som kledning på et bakeri eller som årene til en robåt. Alt skiltes med detaljerte animasjoner og flotte lydeffekter (selv om PC-versjonen dessverre virker litt stillere enn Amiga-utgaven), som gjør spillet til en fryd for sansene.

Et langsomt spill

Men det er ikke til å komme unna at The Settlers fungerer radikalt annerledes de fleste nye spill i sjangeren, og dermed kan være vrient å komme inn i om man er helt fersk. Her er det ingen «tooltips» som kan hjelpe deg til å forstå hva de mange menyene og knappene skal forestille, og du må rett og slett frem med manualen (som heldigvis er inkludert i spillmappen – og forøvrig helt nødvendig om du vil prøve deg på øvingsoppdragene).

I tillegg er The Settlers et langsomt spill, på mer enn én måte. Vil du utvide riket ditt må du først beordre byggingen av en ridderbygning, så koble denne sammen til resten av veinettet ditt, og så vente til det kommer en tømmermann for bygningen (eller eventuelt noen som kan flate ut fundamentet først), og en bærer til veien. Så må du vente på at ressursene skal sendes til byggeplassen, manuelt gjennom veinettet, før byggingen kan ta til. Etter at bygningen er ferdig sendes ridderne ut, og først når de har kommet frem til bygningen skjer grenseutvidelsen du beordret tidligere.

Denne tregheten gjør det til gjengjeld ekstra viktig å planlegge, og være proaktiv. Du må til en viss grad forutse fremtiden, i stedet for å reagere på den når den kommer.

The Settlers er også et spill der ting har en tendens til å balle på seg – et problem med kødannelser på veinettet ett sted kan resultere i at produksjonen av våpen stopper opp et annet, som igjen kan føre til at malmen som egentlig skulle blitt smeltet lokalt må fraktes til et lager i stedet, og dermed skaper problemer et annet sted på veinettet ditt … slik at forsterkningene til en ridderbygning havner i kø, og ikke kommer frem i tide når du blir angrepet. I disse situasjonene er det ofte fint lite du kan gjøre for å rette på ting der og da.

Nyversjonen

Jeg velger å kalle The Settlers: History Edition for en nyversjon, fordi i motsetning til tradisjonelle relanseringer på GOG og så videre, er ikke dette en situasjon der originalspillet kjører i DOSBox. Nei, spillet er fullstendig overført til Windows, og det har til og med fått flere endringer.

Det første du nok vil legge merke til, om du har spilt The Settlers før, er at hele kopibeskyttelsesskjermen har blitt fjernet. Etter å ha startet selve spillet, legger du sikkert også merke til noen helt nye knapper nede i menydelen av skjermen – med disse kan du kontrollere tiden, og gjøre det slik at ting går i dobbel eller til og med trippel hastighet. Jeg har alltid likt «ventingen», fordi den har gitt meg anledning til å studere samfunnsmaskineriet mitt i detalj og gjøre små endringer og forbedringer på veinettet, men om du er utålmodig vil de nye fartskontrollene komme godt med.

Rent teknisk, fungerer spillet stort sett fint. Musikken høres for eksempel veldig bra ut nå, i forhold til hvordan den var med Adlib/Soundblaster-standarden. Spillets vindu kan også maksimeres, og da vil grafikken dynamisk oppskaleres til å dekke hele skjermen (litt irriterende er det dog at ekte fullskjerm ikke støttes). Grafikken er uansett skarp og fin når man maksimerer. Siden originalspillet er i 4:3-format, er det sorte rammer på skjermbildet. Ikke ideelt, men bedre enn å strekke grafikken.

Den eller de som har jobbet med nyutgivelsen har også lagt inn flere kontrollmuligheter, og man kan for eksempel velge å spille spillet med håndkontroller om man ønsker det. Skjønt, dette er nok bare aktuelt om man vil leke seg med muligheten til å spille to spillere på samme datamaskin, via delt skjerm. Å koble til to mus, slik man egentlig skulle, fungerer imidlertid ikke – jeg mistenker at det er Windows som er snubleblokken her, for det er ikke bare å plugge inn en ekstra mus og forvente at denne fungerer separat, slik man kunne på Amiga.

Men det er ett par store, tekniske problemer med spillet, som jeg håper at blir fikset. På ett eller annet tidspunkt har utvikleren nemlig ødelagt muligheten til å skrolle rundt på «minikartet». Det er temmelig nødvendig i større spillmiljøer, så dette må ordnes.

Et annet problem jeg til stadighet opplever, er at hvis jeg pauser spillet før jeg minimerer spillvinduet, blir skjermen sort når jeg åpner det igjen – heldigvis er det bare å trykke P for å fikse det, men dette kan man ikke forvente at spillere skal lukte seg til på egenhånd (spillet pauses forøvrig automatisk og uten problemer om du bare minimerer uten å manuelt sette det på pause først).

Konklusjon

The Settlers: History Edition er mer enn hva jeg strengt tatt hadde forventet. Jeg ville tippet at om dette spillet skulle relanseres, så ville det være originalversjonen i DOSBox-inpakning. I stedet har man rett og slett pusset det helt opp for nye Windows-systemer, og til og med lagt inn forbedringer slik som muligheten til å øke hastigheten på spillingen. Det er jo klart at «mye vil ha mer», så jeg skulle likt å for eksempel se muligheten til å velge Amiga-musikken fremfor MIDI-versjonen, men alt i alt syntes jeg Blue Byte har gjort en god jobb her.

Samtidig er det et par tekniske problemer, som må fikses. Man må forvente at kartet fungerer som i originalen, for eksempel.

Selve spillet er det samme som før, og det passer meg jo helt fint siden det faktisk er en av nittitallets største klassikere. Jeg tipper det vil være litt vrient for nye spillere å komme inn i, all den tid mekanismene er såpass unike og annerledes dagens spill i samme sjanger, men jeg anbefaler definitivt at du gir det et forsøk.

Nå kommer denne utgaven av The Settlers til å relanseres i samlepakken The Settlers History Collection i november, og det er godt mulig det lønner seg å vente til da i stedet for å kjøpe den separat for fem euro. Det kommer an på hvor interessert du er i resten av serien, og selvsagt også hvilken pris den endelige samlepakken ender opp på.

The Settlers: History Edition finnes altså på Uplay, og koster 4,99 euro. Alle unntatt de to siste bildene i artikkelen er fra butikksiden. Jeg har valgt å ta med rammene, siden de er en del av skjermbildet. Toppbildet er basert på coverbildet hos Mobygames.