Nikolai har sjekket ut den nye Virtual Console-erstatteren for Nintendo Switch.
Denne uken rullet Nintendo endelig ut sin nye online-tjeneste, med muligheten for å gjøre en hel del ting som man egentlig burde forventet mye tidligere enn halvannet år etter lansering av konsollen – for eksempel skylagring av lagringsfiler. En etterlengtet funksjon, tanken på å miste over 500 timer med progresjon i Breath of the Wild (se på kona, ikke meg! I det minste til en god grad…) er ikke lystig.
Den nye Virtual Console
Men en kanskje like etterlengtet funksjon er oppfølgeren til Wii og WiiUs Virtual Console. Der Wii hadde et mangfold av gamle konsoller på listen over støttede retro-plattformer, og WiiU hadde færre, har Switch likevel ennå ikke fått en helt verdig oppfølger her. «Nintendo Entertainment System – Nintendo Switch Online»-appen har nemlig som navnet indikerer kun NES-spill på menyen – i det minste i første omgang. Ryktet sa at vi også ville få SNES-spill her, men enn så lenge er det ikke spor av disse. Kanskje kommer de senere? Det er i hvert fall annonsert at det i første omgang skal komme tre nye NES-spill til tjenesten hver måned.
Et Online-abonnement gir deg, så lenge du betaler den månedlige, kvartalsmessige eller årlige avgiften (med et årsabonnement som er veldig, veldig prisgunstig for familier og venner som går sammen opp til åtte stykker om et familieabonnement) tilgang til 21 spill av ulik kvalitet og berømmelse. Her får du alt fra det første Zelda-spillet og Super Mario Bros. 3 til det noe mindre kjente Ice Hockey, fra kultklassikerne River City Ransom, Double Dragon og Balloon Fight til Tennis og Soccer.
Før året er omme får vi ytterligere ni spill altså, mens oppstillingen for 2019 ikke er annonsert ennå. De neste tre månedene er ikke så verst når det gjelder nye spill, i oktober får vi Solomon’s Key som et høydepunkt, sammen med NES Open Tournament Golf og Super Dodge Ball, mens november bringer både det originale Metroid og Mighty Bomb Jack, såvel som det for meg ukjente TwinBee. Året avsluttes med selveste Ninja Gaiden og Adventures of Lolo, sammen med Wario’s Woods. En ganske allright oppstilling med andre ord, selv om jeg synes kun tre spill i måneden er litt i underkant lite med tanke på det store NES-biblioteket og det faktum at vi godt kunne fått mer enn bare spill fra Nintendos gjennombruddskonsoll.
NES-tjenestens funksjoner
Så la oss da fyre opp appen og sjekke ut hva som møter oss! Det første vi ser når vi åpner appen, er oversikten over spillene som er inkludert i tjenesten. Det er som sagt mange klassikere her, og vi skal komme tilbake til dem senere. Men en ting jeg raskt la merke til var knappefunksjonene som vises i bunnen av skjermen. Vi kan her faktisk omarrangere rekkefølgen på spillene vi leier, en grei funksjon som jeg faktisk ikke hadde tenkt på at vi ville få engang! Med andre ord kan du enkelt legge dine favorittspill øverst, noe som jeg tror kan bli en kjærkommen funksjon senere, når tjenesten er blitt rikere på innhold.
Videre kan vi med et knappetrykk få bakgrunnshistorien til hvert enkelt spill og informasjon om antallet mulige spillere, i tillegg til lanseringsår og utgiver. Ikke en voldsomt nyttig funksjon i seg selv, men kanskje greit for de mer obskure spillene?
Flere innstillinger
Helt til venstre på skjermen finner vi fire valg. Innstillingene gir oss muligheten til å velge mellom tre ulike skjerminnstillinger; 4:3-format (som klassiske TV-apparater brukte), pixel perfect (nesten kvadratisk 8:7-format) og CRT-filter (4:3 pluss filter som skal imitere tradisjonelle TV-er).
Det sistnevnte ser fryktelig ut, men er en ganske riktig representasjon av hvordan spill så ut før flatskjermene kom i hus. Brrr… Da syns jeg de andre to er bedre alternativer. Men folk er vel forskjellige tenker jeg, og noen synes kanskje at uklare bilder med skjønnhetsflekker er vakkert og nostalgisk?
De andre tre valgene er rettet mot antallet spillere og åsted for spillingen. Du kan spille alene, sammen med en venn i lokalt coop, eller over nett. Ja, du leste riktig. Alle spillene i det nye NES Nintendo Online kan faktisk spilles over nett med venner og ukjente fra hele verden.
Spillene er altså ikke helt som på originale NES, her får vi innbakt ny og moderne nettkode i emulatoren. Kanskje er dette grunnen til at vi får kun tre nye spill i måneden.
Til slutt, la oss åpne opp et av spillene og se på hva som møter oss der av funksjoner. Om du når du er inne i et spill trykker på ZL + ZR, får du opp menyen som vist til høyre. Her kan du i beste emulatorstil (og i stil med NES Classic så klart) lagre og laste inn opptil fire lagringsfiler per spill. Selv spill som i sin tid ikke hadde et lagringssystem, eller som hadde et tungvint passordsystem, kan du altså nå lagre når som helst og fortsette derfra på et senere tidspunkt. Skal du starte helt på nytt i spillet eller gå tilbake til oversiktsmenyen, er det også her du må gå først.
Interessant er også valget «user guide», som jeg først hadde et vagt håp om var en manual av den typen som ofte fulgte med spill før. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke lenger husker om NES-spill hadde slike, jeg var ung da jeg hadde NES i hine, hårde dager og dessuten arvet jeg både spill og konsoll fra pappas fettere, så hvem vet hva jeg gikk glipp av. Dette valget gir i alle fall ikke det, men en like fullt hendig skjerm som viser hva de ulike knappene er brukt til ved bruk av joycons løst og festet i skjermen (eller ved bruk av pro controller). Den kunne vært mer nyttig; at en knapp heter «B» er ganske generisk, men for nykommere kan det være nyttig å vite at minusknappen og plussknappen er henholdsvis «select» og «start».
Noen av spillene
Jeg har absolutt ikke spilt alle spillene NES Nintendo Online tilbyr ennå. Sannsynligvis vil jeg ikke spille en del av dem i det hele tatt – noensinne. Spill som Soccer, Baseball og Tennis fenger meg ikke. Men det er mange gode spill i stallen allerede, og noen av disse klassikerne har jeg prøvd meg på noen minutter.
Kort fortalt, det er veldig moro. Og veldig, veldig vanskelig. Jeg er ikke flink i spill. Særlig ikke gamle spill. Jeg liker å spille dem da, men selv etter snart 30 år med sporadisk spilling av Super Mario Bros. 3 klarer jeg ikke å være i nærheten av å runde spillet. Jeg klarer ikke engang regelmessig å komme forbi første verden! Selvsagt kan jeg bruke snarveiene, men da dør jeg raskt når jeg kommer til verdenen på andre siden…
Det samme gjelder det originale Zelda. Jeg skjønner fremdeles ikke etter så mange år hvordan folk kommer seg mye lenger enn et par-tre skjermer før de dør. Det er … vanskelig. Men det er jo litt kos de få minuttene før jeg legger rolig, fra meg kontrollen og tar en pause fra galskapen… Double Dragon kom jeg såvidt jeg husker lenger med da jeg var liten, nå dør jeg ganske tidlig i forhold til da jeg var ung og dynamisk. River City Ransom tror jeg aldri jeg spilte som barn, men det var jammen meg ikke lett det heller. Kom meg et stykke forbi første brett, tok lite skade, følte meg flink. Så traff jeg det jeg vil tro er første boss, en sinna, stor mann. Farvel liv. Vel, vel. Vi prøver igjen!