Er du ute etter et eventyrspill helt utenom det vanlige? Ta en titt på Cryptozookeeper.
Cryptozookeeper følger en kar ved navn William Vest, som lever av å levere mer eller mindre lugubre pakker til mer eller mindre lugubre folk. Det hele starter med en jobb der han skal frakte en pakke merket «beinmarg fra et romvesen» til en kjent forbryter. Leveringsjobben går rett vest, og før han vet ordet av det befinner han seg i ei celle sammen med liket av bestevennen sin. Dagen hans skal faktisk bli enda kjipere før de neste timene er over.
Som du utvilsomt allerede har fått med deg av skjermbildene, er Cryptozookeeper et teksteventyrspill. Det har både grafikk og lyd, men det er altså teksten som gjelder – du skriver inn tekstkommandoer for å gi Vest ordre, og leser resultatene på skjermen. Vil du at Vest skal plukke opp nøkkelen på bordet, så skriver du «get key», «pick up key» eller noe slikt – spillet godtar flere varianter – og så grabber han nøkkelen om han ikke har noen motforestillinger. Vil du undersøke nøkkelen, skriver du «examine key», og så får du opp en beskrivelse. Alternativt kan du skrive «x key», siden flere av de vanligste kommandoene kan forkortes.
Det hele er faktisk veldig enkelt, og samtidig langt mer fleksibelt enn hva tradisjonelle, pek-og-klikk-baserte grensesnitt ofte er.
Mye å lese
Å si at Cryptozookeeper inneholder mye tekst, er litt som å si at det har vært litt mas om Mannen i de siste årene. En heftig underdrivelse, altså. Du skal helst like å lese for å spille dette spillet, men teksten er til gjengjeld en ren parademarsj av vitser, referanser og herlige formuleringer. Hver eneste lille beskrivelse inneholder ett eller (helst) flere gullkorn, mens dialogene er som et slags språklig pokerspill der deltakerne bare høyner og høyner, og du står igjen som den store vinneren. Det er lenge siden et spill har fått meg til å le like ofte som Cryptozookeeper.
Handlingen tar oss med til mange rare steder underveis, og det er kanskje ikke alle som gir like mye mening i ettertid. Men det handler mer om opplevelsen der og da, ikke analysen i etterkant, og sånn sett fungerer spillet glimrende. Omtrent hele midtpartiet er strukturert som en serie rimelig uavhengige episoder, der du bryter deg inn i et mystisk laboratorium i den ene og foretar en eksorsisme i den andre. Variasjonen er det ingenting å si på.
Men spillet er nok ikke for alle. Humoren er ofte beksvart, og noen av vitsene er så langt over streken at streken ikke er synlig lenger. Dette er for all del ikke et ondsinnet spill, det har mer menneskelighet enn årets ti bestselgende AAA-utgivelser kombinert, men det er bare av den oppfatningen at det ikke finnes ting man ikke kan spøke med. En oppfatning jeg deler, forøvrig, men hvis du ikke gjør det … vel, da kan det tenkes at du og Cryptozookeeper ikke vil komme så godt overens.
Det kan uansett være lurt å spille Cryptozookeeper alene. Dermed unngår du kleine situasjoner der noen spør deg hvorfor du plutselig hikster av latter, og du vet at du virkelig ikke burde fortelle hvorfor du plutselig hikster av latter.
Ditt eget Loch Ness-monster
Navnet «cryptozookeeper» er ikke tatt helt ut av luften. Etter at du har overlevd den ganske prekære situasjonen nevnt i innledningen, får du tilgang på en maskin som lar deg kombinere ulike typer DNA, og umiddelbart skape sprell levende kryptider. Kombinér romvesen-DNA med skilpadde-DNA, og du har Loch Ness-monsteret, for eksempel. Det du gjør med disse kryptidene er, selvsagt, å sende dem inn i en slags form for hanekamp uten regler, for å gradvis trene dem opp slik at du får din egen mektige hær av fantasi(?)monstre.
Dermed ender mye av spillet opp som en jakt på nye typer DNA, som du kan bruke for å utvide den vesle hæren din med nye monstre. Det skal være 60 forskjellige typer kryptider i spillet, og mange er godt skjult eller befinner seg i valgfrie sekvenser. Du trenger ikke å støvsuge spillet for DNA, men sjansene er jo store for at samlemanien presser seg frem mens du spiller. Selv om du egentlig ikke har til hensikt å trene opp alle kryptidene du skaper, er det alltid tilfredsstillende å putte en ny DNA-prøve i maskinen for å se hva som kravler eller eventuelt åler seg ut.
Selve monstertreningen foregår altså via kamp. Du velger hvilken av kryptidene dine du vil sende ut til dyst, og så vil den møte en tilfeldig motstander og slåss så blodet (eller noe tilsvarende) spruter. Om kryptiden din vinner, kan du forbedre en av egenskapene dens, som i et rollespill. Vinner den mange nok ganger, går den opp i nivå, og får flere helsepoeng og gjerne en stor bonus til en av egenskapene. Samtidig vil den møte farligere fiender i arenaen. Det er totalt fem nivåer, men ingenting hindrer deg i å fortsette å slåss og forbedre figurene etter at det femte nivået er oppnådd, om du ønsker å lage din egen halvgud.
Kryptider kan ikke dø i disse kampene, men de kan bli satt ut av spill en stund om de blir skikkelig skadet. Dessuten er det ofte lurt å la dem få igjen tapt helse mellom hver kamp, ved å rullere litt på hvem som slåss.
Kampene foregår helt uten innblanding fra deg, og jeg skal ikke akkurat påstå at de er superengasjerende. Snarere tvert imot – det tok meg ikke så veldig lang tid før jeg syntes de ble småkjedelige. Men det er noe vanedannende over det hele likevel. På samme måte som det kan være tilfredsstillende å grinde i et rollespill, er det gøy å gradvis forbedre kryptidene og se dem banke motstandere som tidligere knuste alle beina i de unaturlige kroppene deres og feide dem av banen. Jeg endte opp med å bruke mye mer tid på denne biten av spillet enn jeg hadde forventet, og langt mer enn det som egentlig viste seg å være nødvendig. Avslutningen stiller nemlig ikke så voldsomt høye krav til hæren din.
Implementasjonen henger ikke alltid med
Cryptozookeeper scorer svært sterkt på tekst, handling og konsept, men et sted der det ikke alltid er like solid er den tekniske implementasjonen. Spillet har for eksempel en tendens til å glemme å opplyse deg om hvor du kan gå fra de ulike «rommene», i alle fall frem til du prøver å gå feil og får beskjed om hvilke steder det er mulig å navigere. Noen ganger snus retningene rundt slik at du for eksempel må gå «nord» for å komme et sted og «øst» for å gå tilbake. Forvirrende. I tillegg virker det litt tilfeldig hvilke ting i beskrivelsene som kan undersøkes videre, og eksperimentering resulterer ofte i standardiserte feilmeldinger som gjør det usikkert om du er på villspor eller bare bruker feil kommando.
Dette er til gjengjeld et massivt spill, så det er sånn sett forståelig at ikke hver stein kan undersøkes og hver kommando har et skreddersydd svar. Men i de individuelle situasjonene kan det være irriterende.
Det er også litt forskjell i kvaliteten på gåtene, og noen, som den nevnte eksorsismen, krever nærmest tankelesing for å knekkes. Andre er til gjengjeld svært gode og tilfredsstillende å løse. Jeg kom meg gjennom mye av spillet på egenhånd, selv om jeg satt grundig fast noen ganger. Et par gåter ble løst gjennom ren eksperimentering, skjønt da gikk jeg tilbake til dem etterpå og innså at, jo, løsningene var egentlig veldig logiske. En annen gang satt jeg fast i en times tid, før jeg la spillet fra meg og postet en bønn om hjelp på Steam-forumet. Dagen etterpå hadde jeg ikke fått noen svar, så jeg brettet opp ermene igjen, og noe av det første og (da) mest åpenbare jeg prøvde viste seg å være løsningen. Deretter snek jeg meg inn på Steam-forumet igjen, og slettet tråden min.
Cryptozookeeper er ikke et rent teksteventyr, ettersom det har grafikk i form av fotografier. Bildene er ærlig talt ikke så mye å rope hurra for, og stort sett vil du sannsynligvis bare ignorere dem. Skjønt på ett tidspunkt er du faktisk helt avhengig av å følge med på skjermbildet for å lykkes med en gåte. Spillet har også bakgrunnsmusikk, og siden det sannsynligvis krever et tosifret antall timer å fullføre, har det også mange låter. Jeg tror «eklektisk» er et ord som passer låtutvalget godt – det er mye kult her, men også mye som ville gitt deg noen ganske rare blikk om det dukket opp i spillelisten din på en fest. Artig nok kan du når som helst skrive «np» for å få opp info om navn og artist, i tilfelle du liker en låt så godt at du kunne tenke deg å høre den utenfor spillet.
Konklusjon
Cryptozookeeper er et spill jeg har kost meg skikkelig med. Jeg holdt på med det i nesten 20 timer, og det har faktisk engasjert meg mer enn noe annet eventyrspill jeg har spilt i år. Jeg tok sikkert bare halvparten av referansene eller vitsene, men jeg lo likevel langt oftere enn jeg tør å innrømme (spesielt siden noen av vitsene var av av det høyst tvilsomme slaget). I tillegg falt jeg litt for William Vest og kompisgjengen hans, selv om de strengt tatt ikke er den typen mennesker det er lettest å like.
Når det er sagt, har spillet noen elementer som gjør at jeg ikke tør å uforbeholdent anbefale det til alle. Har du lite teksteventyrerfaring, kan nok noen av særegenhetene og de tekniske merkverdighetene være problematiske. Vanskelighetsgraden kan også være rimelig høy til tider, selv om de aller fleste gåtene har logiske løsninger. Men spillet har i det minste en ganske solid hjelpekomponent, som forklarer det meste man trenger å vite.
Er du ute etter et eventyrspill utenom det vanlige, og ikke lar deg skremme av tekstgrensesnittet, bør du nok uansett ta en titt på Cryptozookeeper. Spillet er til salgs for 37 kroner på Steam, men kan også lastes ned gratis fra det offisielle nettstedet.
- Les også: Tilbakeblikk: Anchorhead
- Les også: Tilbakeblikk: Wishbringer
- Les også: Inntrykk: Thaumistry: In Charm’s Way
Merk: Jeg kjøpte dette spillet som en normal kunde, men jeg har tidligere hatt en del kontakt med forfatteren Robb Sherwin. Blant annet var jeg betatester for Necrotic Drift, som han ga ut i 2004. Jeg tror ikke dette har påvirket mitt syn på Cryptozookeeper, utover at jeg neppe hadde lagt merke til Steam-lanseringen hvis jeg ikke hadde kjent til forfatteren fra før. Men nå vet du det, i alle fall.