Her er spillene vi spilte i februar

Februar ble en riktig så god spillmåned for oss i Spillhistorie.no.

Vi er forutsigbare her på berget, så når det kommer en ny Civilization-ekspansjon er vi der med en gang. Men vi er ikke nødvendigvis helt samstemte, verken om selve ekspansjonen eller temaene den tar opp.

Det er forøvrig ikke bare Civilization VI: Gathering Storm vi har spilt – noe som resulterer i en av de største artiklene i denne seriens historie. Så her er det bare å slutte å skrive intro! Vi lar Kristian starte denne gangen:

Kristian

Etter en lang tørke, fortsatt i et stort tomrom etter Red Dead Redemption 2, har det hjulpet litt med den siste utvidelsen til et visst strategispill.

Civilization VI: Gathering Storm

Sånn foruten å stjele selve tittelen til en Heroes of Might and Magic IV-utvidelse, så klinger navnet ganske bra i mine ører. Skjønt, spillet begynner for alvor å bli komplisert og uoversiktlig. Og dessverre har Firaxis bare forlenget den delen av spillet jeg liker minst: slutten.

For all del, spillet blir bedre på de fleste områder. Og for en gangs skyld virker det ikke som AI-en slekter på en viss nord-koreansk (eller amerikansk) leder. Den er mer forutsigbar med de nye systemene som er bakt inn. Men samtidig er det bare for mye. For mye å holde styr på. For mange måter å gjøre ting på. Det føles ikke lengre som Civilization, hvis jeg virkelig skal dra det langt. Men, det finnes ikke noe bedre likevel, så hundrevis av timer: Here I come.

Spillet blir likevel kjedelig når man vet at man har vunnet, og likevel må spille 150 turer til, bare fordi. Og når man nevner klimaendringene, så er det vel ikke slik at havet steg metervis bare fordi man under den industrielle revolusjonen fyrte opp litt kull? Her er det snakk om å tolke det verste av det verste som forskere kan forestille seg i sine verste mareritt, og slenge det inn i en så politisk korrekt emballasje at man nesten skulle tro Al Gore finansierte utvidelsen. Nuvel.

For ikke å snakke om den «nyskapende» måten å spille flerspiller på. Spill-via-skyen. Som rett og slett er en fantastisk dårlig implementering av «Spill-via-epost».  Her kunne de bare sett tilbake på Civilization IV og Civilization V, der de hadde såkalt «pitboss»-modus, som var en kjempefin løsning. Men neida, her skal vi finne opp hjulet på nytt, bare for å glemme hvorfor vi la inn eiker og gummidekk på sykkelen. Hjulet er som tatt rett ut av Carl Barks’ Gufseplassen.

Annet snacks

Det har ellers vært en ny runde i Red Dead Redemption 2, bare for å dekke abstinensene. Jeg har også plukket opp igjen Rimworld, som rett før jul kom ut i «endelig» versjon. Hva jeg gjør i mars måned, er jeg jammen ikke sikker på, men jeg har hørt at The Division 2 og et visst spill fra skaperen av Dark Souls er på vei. Så vi får se om jeg takler å spille to spill som gjør at sinnaslutteren i meg kommer fram. I samme måned. Huff.

Joachim

Februar var en god spillmåned for meg – jeg spilte kanskje ikke så veldig mange forskjellige spill, men jeg brukte mye tid på de spillene jeg faktisk spilte. Og selv om jeg syter litt under, så har jeg generelt hatt det veldig moro med det jeg har holdt på med.

Sid Meier’s Civilization VI: Gathering Storm

Det er alltid et høydepunkt når det dukker opp en ny Civilization-utvidelse, og Gathering Storm snappet jeg selvsagt opp så raskt jeg fikk muligheten. Det tok ikke lang tid før jeg var hektet, igjen, og spilte tur etter tur for å bygge mitt eget imperium. Gathering Storm har en hel rekke nye elementer som jeg liker – spesielt setter jeg pris på hvordan miljøene nå blir mer dynamiske, takket være vulkanutbrudd og oversvømmelser. De gjør det litt mer interessant å velge hvor man bygger, og hva.

Den globale oppvarmingen liker jeg også, i prinsippet i alle fall. I motsetning til Kristian syntes jeg ikke spillet går langt nok i å skildre de potensielle resultatene av global oppvarming. Min erfaring er nemlig at klimaendringene får ganske trivielle og i stor grad unngåelige konsekvenser i spillet – jeg er redd for at vi ikke blir like heldige i virkeligheten.

Men ellers er jeg enig i det han skriver over. Jeg har sagt det mange ganger før, men Civilization-spillene – spesielt de nyeste – er mye gøyere frem til og med renessansen enn senere. Og Gathering Storm fikser ikke dette, snarere tvert imot. Verdenskongressen, som kommer inn som et slags FN og gir deg mulighet til å vinne diplomatiseier, syntes jeg bare er slitsom. Kun flaks avgjør om jeg faktisk får mulighet til å bruke den på en genuint nyttig måte, og det føles rett og slett veldig kunstig. Og hva skal vi med en ny teknologisk era på toppen av den gamle, som allerede har litt for få skikkelig interessante teknologier? Det trekker jo bare den siste, kjedelige delen av spillet enda mer ut!

For all del, jeg liker flere av de nye mulighetene, men det er et ork å komme så langt at man kan bruke dem.

Dette kommer på toppen av andre irritasjonsmomenter i denne delen av spillet, slik som det utrolig kjipe spionsystemet som ikke er gøy å bruke, og ikke er mulig å unngå å engasjere seg med med mindre du har lyst til å miste alle inntektene dine og få barbarer på dørstokken hver femte tur. Og de uendelige religionskrigene – dette er fasen der religion slutter å være et nyttig verktøy, og bare blir et styr uten like.

Men uansett. Det har vært gøy, jeg liker de nye lederne (Eleanor er en favoritt, med by-flippingen som passer perfekt til min kulturtunge spillestil) og sivilisasjonene (endelig har vi noen som kan gjøre bruk av fjell!), datamotstanderne virker litt mer forutsigbare nå, den nye måten å telle opp strategiske ressurser på fungerer veldig godt, og … vel, Civilization er Civilization!

Two Point Hospital

Endelig har jeg fått spilt dette, og wow! Jeg ble hektet! Theme Hospitals åndelige oppfølger er et skikkelig vanedannende spill. Det er enkelt å komme i gang med, samtidig som det har nesten overraskende mange muligheter til å fordype seg. I tillegg skilter det med utrolig sjarmerende presentasjon, med herlige animasjoner og en genial og dynamisk radio i bakgrunnen.

Jeg tror riktignok at jeg ble litt mer hektet på dette spillet enn gjennomsnittspilleren. Siden Two Point Hospital har full Steam-integrering, la jeg merke til at mens svært mange av Steam-vennene mine har spilt de første brettene, falt majoriteten raskt av, og cirka én tredjedel inn i spillet var jeg alene igjen. Så det virker som spillet har et visst problem med å engasjere folk i starten – kanskje det rett og slett tar for lang tid før man virkelig får slå seg løs. De første oppdragene kan i praksis løses på autopilot hvis man har spilt noen spill av denne typen før.

I tillegg merket jo jeg også at det ikke er like gøy å starte opp sykehus nummer ti som det var å starte opp sykehus nummer tre. Naturlig nok, kanskje. Men generelt syntes jeg kampanjemodusen gjorde en god jobb med å by på varierte utfordringer og nye elementer underveis, og jeg fullførte faktisk hele greia (selv om jeg ikke orket å få tre stjerner overalt). Nå er jeg god og lei, men det er bare naturlig etter femti timer.

Uansett, definitivt en verdig arvtaker til Bullfrog-klassikerne, og jeg gleder meg virkelig til å se hva Two Point Studios kommer opp med i fremtiden.

Euro Truck Simulator 2: Beyond the Baltic Sea

Ah, Euro Truck Simulator 2. Jeg blir tydeligvis aldri lei av å kjøre lastebil. Utviklerne i SCS Software fortsetter nemlig å utvide dette spillet, og kvaliteten bare fortsetter å stige. Beyond the Baltic Sea er kanskje den beste utvidelsen for spillet til nå, med massevis av herlige veier i Baltikum, Russland og Finland. I skrivende stund er jeg en av 0,30% av alle Euro Truck Simulator 2-spillerne som har besøkt hver eneste by i ekspansjonen, et mål som hadde vært litt enklere å nå om utviklerne hadde implementert muligheten til å finne jobber basert på destinasjon.

Uansett knallgode saker, og jeg gleder meg virkelig over hva SCS Software har fått til med dette spillet. De har kommet langt siden 2008, da jeg ga originalspillet karakteren 4/10 på Gamer.no.

Dirt Rally 2.0

Jeg har bare fått skrapt overflaten her, men så langt virker dette som en glimrende oppfølger. Jeg var redd for at de nye veistrekningene ikke kom til å være like forseggjorte som de gamle, men den frykten var definitivt ubegrunnet, for jeg elsker disse veiene. Ellers er spillet like intenst og vanedannende som forgjengeren. Men, eh, hvorfor skal enspillerkampanjen koble seg til Race.net hele tiden, Codemasters? Der har dere noe å fikse!

Dirt Rally 2.0 skal jeg nok si mer om senere, kanskje i en egen artikkel. Men én ting er sikkert – dette spillet kommer til å legge beslag på en temmelig god porsjon av tiden min i ukene og månedene som kommer.

Nikolai

Overraskelse! Det har vært mye Switch på meg denne måneden! Fire spill på maskinen, og to av dem var gode. Ikke verst! Men mest spilling har likevel skjedd på PC-en, med Sid Meiers siste mesterverk.

Sid Meier’s Civilization VI: Gathering Storm

I motsetning til de to over, har jeg spilt Gathering Storm i månedsvis, i egenskap av å ha vært med på å teste spillet sammen med et utvalg fans. At jeg likevel, etter måneder og drøssevis av timer med Gathering Storm etter utgivelsen har sittet i timesvis og spilt spillet, sier noe om hvor bra Civilization VI er blitt med den siste ekspansjonen.

Jeg er enig i at den moderne alderen er den som går tregest i spillet, men jeg elsker å vinne vitenskapelig, ved å kolonisere verdensrommet, så jeg er godt vant med det. Om noe så synes jeg at sluttspillet i denne ekspansjonen er bedre enn i noe Civilization-spill tidligere. Global oppvarming går litt for fort, men selve mekanikken er interessant og godt implementert.

Og naturkatastrofer som vulkanutbrudd, som både straffer (ved at folk dør og landområder ødelegges) og belønner (ved at jorda er ekstra næringsrik etterpå), gjør at valget av hvor du bosetter deg er mer interessant enn før. Likens er det ikke hipp som happ hvor du bosetter deg langs kysten; velger du feil sted, for lavt ned i terrenget, vil du risikere å miste byen eller distrikter til global oppvarming og påfølgende økt havnivå. Om du ikke sørger for å oppfinne og implementere diker da. Det finnes som oftest en måte å hindre eller begrense farene!

En av de beste forbedringene er likevel i flerspiller. Civilization VI har manglet et modus for langvarige spill mot andre av typen Play By E-Mail (PBEM), og Play By Cloud (PBC) er en veldig, veldig god løsning for dette. Her er jeg svært uenig med min kollega lenger oppe; PBC funker, og det funker bra! Jeg har en lang rekke spill som jeg har spilt alt mellom noen dager og flere måneder, og det er perfekt å kunne sette av bare noen få minutter når jeg har tid til å ta en runde i de ulike kampanjene, i stedet for å måtte sette av halve dagen som man må med tradisjonell flerspiller. Og dette gjelder spesielt for slike som meg, som spiller med folk over hele verden. Det er ikke lett å få slikt til å klaffe!

Favorittsivilisasjonen min i den nye ekspansjonen er definitivt inkaene. Fjell er nå en glede å ha rundt seg! Ikke lenger en hindring, men en fordel å ha mye av. Produksjonen øker, mattilgangen øker ekspansivt. Fjell gir produksjon, og mat i tillegg om du bygger terrasse-gårdsbruk ved siden av. Terrasse-gårdsbruk på sin side får mer mat jo flere fjell du har i nærheten. Vinn-vinn! Du kan bygge store, flotte byer; raskt.

Hvem er for øvrig klar for å få achievementet for å bygge Machu Pichu på et fjell ved siden av byen Machu?

Trials Rising-demoen

Denne gikk jeg ganske blind inn i. Jeg husker vagt at venner av meg spilte noe a la Trials på skole-PCene, i nettleseren tror jeg, tidlig på totusentallet, og det så moro ut. Men selv har jeg ikke spilt et eneste Trials-spill. Så da det kom ut en demo på Switch fant jeg ut jeg skulle teste det.

Jeg startet på demoen dagen det kom ut, og jeg ble ikke overbevist. «Dødssekvensen» når sjåføren din faller av er kjempemorsom, og de første to-tre banene var det ganske moro, dog veldig vanskelig til å være såkalte lette baner.

Men det viste seg fort at spillet ikke var lett å styre, og opplæringsdelen ga lite hjelp. Jeg mistenker at Switch-versjonen er problemet her, for litt lesing på nettet viser at det muligens har å gjøre med at knappene på maskinen enten gir full gass eller ingen gass. Jeg fant i hvert fall ikke ut hvordan jeg skulle justere gassen, noe som viste seg å være veldig viktig!

Etter å ha «dødd» sikkert 80+ ganger på en kort øvingsbane og bare kommet meg gjennom nevnte bane på ren flaks og med for dårlig karakter til å komme videre, var jeg lei. Det blir ikke noe kjøp på meg, ikke denne gangen i hvert fall.

Zelda II: The Adventure of Link

Jeg digger Zelda-spillene, spesielt 2D-høydepunktene A Link to the Past og A Link Between Worlds, og sjelden har jeg hatt så mye moro med et moderne spill som Breath of the Wild. Men det første spillet har jeg aldri klart å få under huden. Jeg dør nesten før jeg starter.

Toeren er som kjent kontroversiell, og mer Metroid-inspirert har jeg hørt, så da det kom ut til Switch Onlines NES Classics-app, bare måtte jeg prøve. Det ble et knall og fall. Fiendekampene er utrolig platte og skjer på en egen skjerm, noe som bryter opp spillflyten for mye. Byene er…kjedelige? Og forvirrende å lete gjennom – de virker ikke som et gjennomtenkt tillegg til spillet.

Videre er det ikke så vidt jeg kan se noen måte å se navn på stedene jeg skal oppsøke? Jeg ble i en by advart mot å dra uten å hente lys i et navngitt slott. Ingen slott med navn var å finne, men jeg visste jeg hadde sett et lys i startslottet, så jeg dro dit. Men fant ikke ut hvordan jeg eventuelt skulle hente det ned fra pidestallen det sto på. Leting i en tid rundt på kartet hjalp ikke heller, og de fortvilende fiendekampene ble bare mer og mer frustrerende.

Tror jeg går tilbake til de gode slagerne fra nyere tider – både på SNES og Switch. Snart kommer jo nyversjonen av den gamle GameBoy-favoritten min Link’s Awakening også! Gode greier.

Kirby’s Adventure

Denne gamle klassikeren har jeg ikke spilt siden tidlig i 3DS-tiden, da jeg fikk meg det på maskinens eShop. Nå er den endelig kommet til Switch Onlines NES Classic-app og jeg kastet meg inn i nostalgien!

Kirby sies å være enkel, men jeg har aldri klart å få ham inn i fingrene. Jeg trykker feil, glemmer å sluke de rette fiendene, spytter ut stjernene med fiendeegenskaper jeg trenger når jeg mister dem og klarer å sluke dem igjen. Det er en forbannelse jeg er under, tror jeg.

Men jeg har det veldig moro! Kirby’s Adventure hadde jeg på min gamle NES da jeg var liten og spillet har vært en favoritt jeg har kommet tilbake til stadig vekk. Kanskje en dag klarer jeg å faktisk fullføre det også?

The Way

Dette spillet har mye for seg. En liten indieklassiker på Switch, en av mange jeg har kommet over i løpet av de to årene maskinen har vært ute. Du spiller som en mann som graver opp dama si (som er død) og stjeler et romskip for å frakte henne Gud vet hvor (så langt har jeg ikke kommet ennå…). Så mannen du spiller er tydelig forstyrret.

Men atmosfæren er herlig, musikken deilig, grafikken flott – den minner om gamle klassikere som Another World synes jeg. Gåtene du skal løse er morsomme å finne ut av. Det eneste er at å styre pistolen du skaffer deg et lite stykke inn i spillet, er hårreisende vanskelig. Det er lett å treffe helt feil, særlig siden du har kort tid til å sikte. Heldigvis er ikke dette, så langt jeg har kommet i hvert fall, en oppgave du gjør mye av.

Alt i alt et spill jeg kan anbefale å sjekke ut!

Mats

Apex Legends

Utrolig nok var det fortsatt plass til en ny utfordrer i Battle Royale-sjangeren, og Apex Legends fra Respawn (Titanfall-serien) er etter all sannsynlighet det beste bidraget foreløpig. Alt er strømlinjeformet fra topp til tå, og selv om spillet definitivt er mest moro sammen med kjentfolk, så har utviklerene lagt såpass med innsats i samarbeidsfunksjonalitet at det også er morsomt å hoppe inn for et par runder sammen med helt tilfeldige mennesker på internett.

Spillet er gratis, så her er det bare å trykke på installeringsknappen og kose seg med et av de mest kompetente skytespillene i år!

Dead Cells

Et Rogue-lite i beste stil – som jeg også har nevnt i tidligere utgaver i denne artikkelserien. Utviklerene fortsetter å legge til oppdateringer og videreutvikle spillet, og det blir stadig en enda mer kompetent plattformer. Kanskje det beste spillet i sjangeren hittil, og om du likte Rogue Legacy er dette definitivt noe du allerede bør ha i samlingen.

holedown

Min foretrukne underholdningsmetode på mobiltelefonen er for øyeblikket dette ballbefengte spillet. Her skal du grave deg nedover i planeten ved å skyte bort hindringer med ballene du har til rådighet, og etter hvert som arsenalet vokser med flere baller og kraftigere skytes mellom rundene, kan du grave deg stadig lenger ned. Når ballene dine sniker seg på innsiden av strukturen og knuser blokkfiendene dine fra innsiden blir du nesten varm rundt hjertet, og de gamle Arkanoid- og Breakout-assosiasjonene som ligger latente våkner til liv igjen.

–

Det var (endelig!) det for vår del. Hva med dere? Hvilke spill preget deres februarmåned?

Gi lyd fra dere i kommentarfeltet under!