Et helt univers fikk plass på én enkelt diskett i dette enorme spillet.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Tidligere har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II, Police Quest, Prince of Persia og Master of Magic. I dag skal vi ut i verdensrommet.
- Navn: Frontier: Elite II
- Utvikler: Frontier Developments
- Utgiver: GameTek/Konami
- Første utgivelsesår: 1993
- Originale plattformer: Amiga, Atari ST, MS-DOS
Et ekstremt spill
Det kan være farlig med for høye ambisjoner. Historien om Ikaros som prøvde å fly til Solen bare for å styrte i havet da han kom nærme nok til at voksvingene hans smeltet, har gjentatt seg, gang på gang, i spillindustrien. Men dette gjør samtidig de gangene der utviklere sikter skyhøyt, og lykkes, ekstra fantastiske. Et eksempel på dette er Frontier: Elite II, et spill der det å fly til Solen bare er begynnelsen.
Frontier: Elite II var den absurd ambisiøse oppfølgeren til det allerede absurd ambisiøse Elite, fra 1984. Spillet ble i stor grad utviklet av én mann, britiske David Braben, som kodet hele greia i maskinkode. Det er et romspill så avansert at du kan – for å sitere Wikipedia – ta en gravitasjonsslynge rundt en supermassiv sol, for senere å fly inn i atmosfæren til en planet, finne en by og la viserne på klokketårnet fortelle deg hva klokken er.
Spillet foregår i et univers med stjerner, planeter og måner i full størrelse, der alt beveger seg i henhold til fysikkens lover. Stort nok er det også, med over hundre milliarder kloder, alle unike og ofte med imponerende fjell, daler, innsjøer og hav. Samt byer og baser der du kan lande.
Utfordrende kontrollsystem
Frontier: Elite II tok fem år å utvikle, og krevde utvilsomt en hel del av David Braben. Men det krevde også sitt av spillerne. Blant annet fordi romskipene ikke er unntatt fysikkens lover, slik det kan virke som de er i mange tilsvarende spill. Hver lille bit med energi som brukes på å flytte deg i én retning, må besvares med tilsvarende mengde energi i motsatt retning for å bremse ned igjen. Resultatet er romkamper der skipene suser forbi hverandre litt som dystende riddere, og begge håper på å få inn noen fulltreffere i den korte men vitale tiden der man faktisk er nærme nok.
I likhet med sin forgjenger, er Frontier: Elite II et åpen verden-spill uten spesifikke mål. Du starter med et romskip og en viss pengesum, et sted i universet. Derfra kan du dra hvor du vil, og gjøre hva du vil. Du kan drive handel, utføre dynamisk genererte oppdrag, bli smugler, dusørjeger eller rompirat, eller prøve deg som asteroideminer. Alt for å tjene penger, som lar deg oppgradere utstyret ditt, kjøpe bedre romskip, og etter hvert opparbeide deg et rykte i spillets enorme univers.
For de spesielt interesserte?
Frontier: Elite II er ikke et spill for alle. Mange vil aldri klare å venne seg til kontrollsystemet (skjønt det finnes heldigvis en autopilot for bruk når du skal lande eller legge til kai ved romstasjoner). Andre vil savne konkrete mål som trekker dem videre. Men det er ikke for ingenting at dette spillet fikk skyhøye karakterer da det kom ut, og fortsatt figurerer høyt på listene over tidenes beste spill – for de som virkelig ble hektet, endte det nærmest opp som en livsstil.
Du kan ikke kjøpe Frontier: Elite II i dag, men du kan laste ned MS-DOS-versjonen gratis (for spilling i for eksempel DOSBox), og det finnes også diverse forsøk på å gjenskape magien fra originalspillet i mer moderne drakt, slik som romsimulatoren Pioneer. I tillegg har vi selvsagt Elite: Dangerous, fra David Brabens eget studio.
En «funfact» til slutt: Det var Chris Sawyer, en annen maskinkodefantast og soloutvikler, som sto for PC-konversjonen av spillet. Han var allerede da i gang med utviklingen av sin egen klassiker.
Flesteparten av bildene er fra Mobygames.