Inntrykk: Dirt Rally 2.0

Ikke alt fungerer like godt i dette rallyspillet, men selve bilkjøringen er himmelsk.

Jeg tror aldri det har tatt kortere tid fra jeg ble klar over et spills eksistens til jeg hadde kjøpt det enn da det første Dirt Rally ble lansert i «early access» uten noen form for annonsering på forhånd. Det var et spill jeg hadde ønsket meg i mange år, men som ingen virket interessert i å lage – et fullblods rallyspill med ekte fartsetapper og fokus på realisme. At det i tillegg ble laget av Codemasters, utvikleren som i sin tid sto bak sjangerbautaen Colin McRae Rally 2.0, kom som en ekstra overraskelse. De hadde tross alt gått jevnt og trutt bort fra de tingene som gjorde at vi falt for den gamle klassikeren i utgangspunktet, med sine stadig mer amerikaniserte og «ekstreme» utgivelser.

Men her var de altså tilbake i sjangeren, med det beste rallyspillet siden Richard Burns Rally. Det var nesten for utrolig til å være sant. Som om det var en glipp at sjefene i selskapet hadde gitt grønt lys til spillet, og at grunnen til at det ble sniksluppet i «early access» var et sjakktrekk fra utviklerteamet for å unngå at markedsføringsavdelingen skulle rekke å bli involvert, og begynne å stille krav. Spillet hadde jo verken offroad, gymkhana eller bråkete ekstremsportmusikk, og hvem ville vel kjøpe noe slikt?

Okay, dette er sikkert bare kynikeren i meg som tar av. Men da Codemasters fulgte opp med Dirt 4, var de tilsynelatende tilbake på gamle veibaner, og det ble ikke den oppfølgeren Dirt Rally-fansen hadde håpet på.

En ekte oppfølger

Den oppfølgeren har vi imidlertid fått nå. Dirt Rally 2.0 kan nok anklages for å være litt mer tilpasset det moderne markedet enn den puristiske originalen var, og Codemasters har tatt et par veldig irriterende valg her og der, men det er samtidig et herlig, intenst og bunnsolid rallyspill med de samme kvalitetene som originalen hadde. Jeg har storkost meg med spillet i tiden som har gått siden lanseringen, og jeg forventer å bruke mange, mange timer til bak rattet på spillets mange bråkete fartsmonstre.

I likhet med originalen, er Dirt Rally 2.0 et spill som først og fremst handler om selve bilkjøringen. Det sier seg kanskje selv, men poenget er at du ikke må forvente en intrikat karrieremodus eller enorme mengder innhold. Her er poenget å komme seg bak rattet, og mestre spillets utvalg av biler og baner.

Det er ikke det at spillet ikke har en karrieremodus – den er der, men den er til syvende og sist ikke så fryktelig interessant. Kort sagt må du kjempe deg gjennom et ligasystem der du starter med relativt korte løp (kun fire etapper, med et depotstopp midt i løpet) og «enkle» motstandere. Om du får nok poeng etter sesongens seks mesterskap går du så videre til neste nivå, med lengre løp og vanskelige motstandere. Slik fortsetter det. Samtidig tjener du penger, som du kan investere i nye biler, diverse oppgraderinger for de du har, og et større og bedre team med mekanikere.

Ved siden av rallykarrieren har du en tilsvarende rallycrosskarriere, og du kan også delta i nettbaserte utfordringer for å skaffe ekstra penger. Alt i alt veldig enkelt, men det fungerer. Stort sett, i alle fall.

Natt og regn

Codemasters trenger nemlig å fikse litt på karrieremodusen. For eksempel er vanskelighetsgraden til de datastyrte motstanderne merkelig nok låst til hvilken bil du velger å bruke, så hvis du velger «feil» bil i starten vil du oppleve å bli ydmyket igjen og igjen. I tillegg preges motstanderne tilsynelatende langt mindre av vær- og veiforhold enn du gjør. Lykke til om du skal kjøre en nattetappe med pøsregn, for mens du knapt kan se fem meter foran deg kjører de like hissig som om det skulle vært sol og blå himmel.

Apropos natt og pøsregn – spillet er veldig begeistret for slike etapper. I den grunnleggende ligaen med fire etapper per løp, kan du banne på at hvert løp har i alle fall én nattetappe, og nesten helt sikkert to. Regnvær vil du også se veldig mye til, og kombinasjonen av regn og natt tryller bort vinnersjansene dine i en fei. Nattløp og løp under vanskelige værforhold er en del av rallysporten, og det er flott at spillet har disse tingene, men det bør være krydderet som varierer opplevelsen, ikke standarden.

Dette er uansett ting som kan fikses. Antakeligvis er det fort gjort, også. Samtidig lider kampanjemodusen litt under en mangel på innhold, og det lar seg neppe fikses like lett.

Spillet har seks forskjellige rallylokasjoner, hver med to distinkte veistrekninger på typisk litt over ei mil hver, som kan kjøres begge veier og kuttes i to for kortere etapper. Kombinert blir det dermed tolv ulike etapper for hver lokasjon, basert på det som i praksis føles som fire unike veistrekninger (siden utfordringene og opplevelsen kommer helt an på kjøreretningen).

Dette er litt mer enn det høres ut, for veiene er svært detaljerte, og hver sving føles som en distinkt utfordring. Poenget er dessuten å lære disse veiene å kjenne – joda, Phil Mills sitter ved siden av deg og forteller at neste sving er en tre høyre over krøn, men det er når du husker den svingen, og husker hva som kommer etter den, at du virkelig kan sette gode tider. Men det blir samtidig litt repetitivt, spesielt når du kjører fulle rally og de samme veistrekningene tynes ut over åtte eller ni fartsetapper. Jeg tror at bare én lang veistrekning ekstra per sted ville hjulpet veldig mye her.

Verden rundt

Veiene i Dirt Rally 2.0 er satt til New England (USA), Australia, Polen, New Zealand, Spania og Argentina. Disse stedene er ikke like ikoniske som originalens utvalg, med for eksempel Wales, Finland, Sverige og Monte Carlo, men de er varierte, og de byr på skikkelig underholdende veistrekninger. Spania har brede asfaltveier, som føles helt annerledes de knotete stiene i de argentinske fjellene. Polen byr på nesten like raske grusveier som Finland gjorde i originalen, mens resten leverer klassiske (men varierte) grusveier av den typen som danner ryggraden for rallymesterskapet.

Veiene var det jeg var mest spent på før spillets lansering, fordi noe av det viktigste for meg i et rallyspill er at veiene føles autentiske – som virkelige veier, og ikke bare baner i et spill. Standarden her ble satt av Richard Burns Rally, som sto som den ubestridte kongen av sjangeren før Dirt Rally dukket opp. Dirt Rally 2.0 har også noen veldig troverdige veistrekninger, spesielt i Polen og New Zealand.

På den andre siden syntes jeg for eksempel Argentina-veiene ser litt kunstige ut, og jeg tror Codemasters kunne gjort en bedre jobb med å fange utseendet til virkelige etapper som El Condor. Noen av omgivelsene virker også litt mer pregløse enn i originalen, skjønt dette påvirker ikke hvor gøy det er å kjøre gjennom dem.

Det vi mangler, er snø. Originalen hadde både Sverige og Monte Carlo (som gradvis gikk fra ren asfalt til ren snø, jo høyere du kom). Jeg skal ikke påstå at det har vært et veldig savn enda, og nå skal både Sverige og Monte Carlo inn i spillet via den første sesongen med nedlastbart innhold, men dere snøfans må altså belage dere på å betale for snøen, og da for baner som allerede er i originalen.

Jeg vil egentlig ikke kritisere Codemasters for DLC-politikken. Det føles litt «billig», men utenom at det kunne vært en rabatt for Dirt Rally-eiere syntes jeg det er greit at originalens baner dukker opp som betalt innhold i det som tross alt er et nytt spill, gitt at de faktisk har blitt forbedret og at prisen er rimelig. Og gitt at det subsidierer skikkelig, nytt innhold.

Dynamiske veier

En ting Codemasters har skrytt veldig av på forhånd er veienes dynamiske underlag. Jo flere biler som har kjørt en strekning før deg, jo verre er generelt forholdene – skjønt noen ganger kan det faktisk gjøre enkelte deler av banene lettere, for eksempel i svinger der idealsporet har blitt såpass oppkjørt at bilen nærmest automatisk hiver seg rundt. Men i regnvær blir det verre, for dype spor resulterer i mye vann og gjørme i veibanen.

Dette er uansett et tillegg som føles som et steg fremover for serien, selv om det selvsagt varierer litt hvor mye man setter pris på det i praksis.

Apropos startposisjon, en annen ny ting er at tiden din kun måles mot biler som allerede har kjørt, så du kan fulføre en etappe i den tro at du har gjort det kjempebra, bare for å bli gruset av noen som starter senere.

Klassiske fartsmonstre

Bilutvalget inkluderer mer enn 50 bilmodeller fra og med sekstitallet til i dag. Personlig har jeg mest erfaring med de eldre modellene; bakhjulsdrevne klassikere som Lancia Stratos, Opel Kadett og Ford Escort. Jeg vil heller møte Ornstein og Smough til kamp med bare nevene enn å sette meg bak rattet på en firehjulsdreven Audi Quattro (sjansene for å overleve er i alle fall betraktelig større), mens bilene fra denne siden av årtusenskiftet er litt tamme og sterile.

Jeg foretrekker altså biler som på den ene siden ikke går så fryktelig fort, men på den andre siden fortsatt føles utemmet. I motsetning til en Audi Quattro prøver ikke en Lancia Stratos konstant å drepe deg, men den er ikke nevneverdig interessert i å sikre at du overlever, heller.

Jeg er ikke misfornøyd med bilutvalget, men som vanlig: Mye vil ha mer. Og her er altså et rallyspill som ikke har en eneste Volvo, Saab eller folkevognboble. Jeg vet, det er ikke de mest fancy bilene, men de er i mine øyne helt essensielle å ha med om man skal prøve å dekke rallysportens historie. Ah, og rallycrossdelen har ingen gamle modeller overhodet, så her kan du bare glemme å gjenoppleve Martin Schanches glansdager.

Herlig intenst

Det bilene jeg har testet har til felles, er at de er skikkelig underholdende å kjøre. Og uhyggelig intense, spesielt når man skrur av hjelpemidlene. Jeg nevnte det sikkert da jeg skrev om originalen (jeg er gammel, og liker å gjenta meg selv), men det er en grunn til at Petter Solberg sitter med åpen munn og ser helt borte ut når han kjører rally: Han er så konsentrert at alt som eksisterer i hans verden er bilen og veien.

Jeg føler det litt slik når jeg kjører Dirt Rally 2.0. Når jeg kommer inn i den rette modusen, og alt annet bare forsvinner, føler jeg meg nesten uovervinnelig. For å sitere Richard Hammond, «I am a driving god!» Men så skjer det noe, jeg mister konsentrasjonen i noen øyeblikk (kanskje fordi jeg tenker «I am a driving god!»), og bilen min er plutselig fem meter over bakkenivå, på god vei ut i matfatet til noen intetanende kyr.

Kjørefysikken gir meg en følelse jeg at jeg har ekte kontroll over det som skjer med bilen min, og jeg kan nærmest kjenne banen under hjulene. Når jeg krasjer, er det min skyld. Når jeg kommer feil inn i en sving, og mister noen tideler, er det min skyld. Når jeg suser over et hopp, og likevel tar neste sving perfekt, er det også min skyld. For å sette de beste tidene må jeg balansere på en knivegg, og noen ganger, når jeg virkelig har presset hardt, må jeg rett og slett ta meg en pust i bakken etter endt etappe. Det tar på å spille Dirt Rally 2.0, men wow, så gøy det er.

Og der har du det, egentlig. Dirt Rally 2.0 kunne godt hatt mer innhold og en bedre kampanjemodus, og hva banene angår syntes jeg den glimrende originalen var et bittelite hakk bedre. Men det er så utrolig herlig å spille. Liker du rallyspill, eller bilspill generelt og vil ha en ekstra utfordring, er dette et spill du virkelig bør skaffe deg.

Gjør deg i så fall en tjeneste; start med noen bakhjulsdrevne biler fra sytti- og åttitallet.

Alltid på nett? Dirt Rally 2.0 bruker en «mild» variant av «alltid online»-kopibeskyttelse. Du kan kjøre mot klokka, sette opp egne mesterskap, og generelt kjøre fritt uten å være koblet opp mot nettet. Men du kan ikke spille karrieremodus. Nå er dennes økonomi riktignok integrert med de daglige, nettbaserte utfordringene, så man kan til en viss grad forsvare dette valget – men det er vanskelig å tenke seg at det ikke hadde kunnet løses på en annen måte om Codemasters ville. Måten det hele fungerer på, gjør spillet avhengig av tre forskjellige ting. Før det første, må du åpenbart ha kontinuerlig tilgang på nettet. For det andre må Codemasters egne tjeneste, RaceNET, være oppe. Og for det tredje, må Steam være online, og det må ikke være noe problem med Steam-serverne. Om kun én av disse tingene feiler, mister du karrieremodus, samt all fremgang som ikke har blitt lagret sentralt. For min del, har det fungert nesten helt problemfritt. Jeg mistet tilgangen én gang, da Steam gikk ned (for vedlikehold?) i noen minutter, men det skjedde heldigvis mens jeg var i menyen. Så i praksis har ikke dette vært noe problem. Men det aller beste hadde selvsagt vært om spillet ikke hadde gjort seg avhengig av eksterne faktorer i utgangspunktet, for så lenge noe kan feile, vil det av og til gjøre det. Vi vet dessuten av erfaring at spilltjenester ikke varer evig, så én dag slutter karrieren å virke.

Noen ord om rallycross

Du har kanskje lagt merke til at jeg ikke har sagt så mye om rallycrossdelen. Det er ikke fordi jeg ikke har interesse av den, men fordi jeg ikke har så mye erfaring med den enda. Rally og rallycross er nært beslektet, men det er ikke bare bare å hoppe fra den ene disiplinen fra den andre, og jeg har per nå vært mest opptatt av å kjøre rally.

Min begrensede erfaring med rallycross indikerer at Codemasters har gjort en god jobb, slik de gjorde med eneren, og med ni baner (Barcelona, Montalegre, Mettet, Lohéac Bretagne, Trois-Rivieres, Hell, Holjes og rally-sløyfa på Silverstone) har de også løst innholdsproblemet originalen hadde.

Her har også spillet en offisiell lisens å skilte med, og de individuelle løpene er lagt opp akkurat som i virkeligheten. Personlig syntes jeg det blir litt vel mye kvalifisering her, men det må sikkert være slik. Og der jeg syntes datamotstanderne i standardrally er litt vel utfordrende, var det rett og slett trivielt å slå motstanderne i rallycross. I starten, i alle fall – jeg regner med det blir verre senere. Det er godt mulig jeg skriver mer om rallycross i en senere artikkel.

Jeg har tatt de fleste bildene selv, med litt varierende grafikkinnstillinger da systemet mitt begynner å bli noen år gammelt nå. Det går frem av bildeteksten hvilke bilder jeg ikke har tatt. Spillet er kjøpt og betalt som normalt.