Nittitallsklassikeren SimCity 2000 står fortsatt som en bauta i bybyggersjangeren.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Tidligere har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II, Police Quest, Prince of Persia, Master of Magic, Frontier: Elite II og Space Invaders. Denne gangen skal vi se på en strategiklassiker fra nittitallet.
- Navn: SimCity 2000
- Utvikler: Maxis
- Utgiver: Maxis
- Første utgivelsesår: 1993
- Originale plattformer: Mac, PC og Amiga (spillet fikk senere flere andre versjoner)
En ny sjanger
Du har kanskje hørt historien om SimCity før, men her er kortversjonen. Mens den unge spillutvikleren Will Wright jobbet med det ambisiøst helikopterspillet Raid on Bungeling Bay, skapte han et verktøy for å lage spillkartet. Å designe spillets intrikate, urbane miljøer viste seg å være veldig moro, og da han samtidig begynte å interessere seg for teorier om byutvikling, tenkte han at det var en idé for et spill her. Dermed ble bybyggerspillet SimCity født.
Det skulle riktignok gå flere år fra den første prototypen ble laget på Commodore 64 til det endelige spillet ble lansert, ettersom det viste seg å være skikkelig vrient å få noen utgivere med på laget. Men da spillet først ble lansert, via Brøderbund i 1989, ble det en kjempesuksess. Og i motsetning til typiske spill, fortsatte det bare å selge, i år etter år etter år.
Hadde dette vært litt senere i spillindustriens utvikling, ville Wright og resten av gjengen i spillstudioet Maxis umiddelbart startet å lage en oppfølger, men i stedet prøvde de seg på en rekke andre Sim-produkter som ikke ble i nærheten av like populære. Til slutt måtte de gå tilbake til det de viste funket, og i 1993 kom SimCity 2000.
Et stort steg fremover
Den lange tiden mellom SimCity og SimCity 2000 betydde til gjengjeld at oppfølgeren representerte et enormt skritt fremover for serien. Borte var den nærmest abstrakte 2D-grafikken og de paddeflate miljøene, erstattet av sirlig detaljert isometrisk grafikk og landskap med fjell og daler. Borgermesterspirer fikk dessuten tilgang på en rekke nye verktøy for å skreddersy byene sine, som skoler, sykehus, biblioteker og fenglser. De kunne dessuten bygge undergrunnsbaner og motorveier, samt sette opp bussdepoter og -stopp for å få ned trafikken.
Spillerne måtte også forholde seg til nye krav – nå trengte bygningene ikke bare strøm, men også vann. Og forrurensning var en større faktor enn noensinne.
Det var i det hele tatt enorme mengder muligheter i SimCity 2000, og de simulerte byene kjørte på avanserte modeller for byutvikling. Disse kom til sin rett i de mange scenariene spillet inkluderte, slik som et der du måtte få orden på byen Flint i Michigan etter lang tid med økonomisk nedgang – noe myndighetene fortsatt ikke har klart å gjøre i virkeligheten.
Fortsatt sjarmerende
I dag har vi selvsagt langt mer avanserte bybyggerspill å velge mellom, inkludert noen fra Maxis selv. Som med mange andre strategispill fra tidlig på nittitallet, har SimCity 2000 dessuten et grensesnitt som krever litt tilvenning nå som år 2000 er fjern historie (det å ikke kunne bruke musehjulet for å zoome oppleves for eksempel overraskende plagsomt). Men spillet har fortsatt en viss sjarm, og selv om jeg nok heller tar en ny runde med Cities: Skylines, vil det neppe noensinne forlate harddisken min.
Funfact til slutt: Noen versjoner av spillet inneholder et påskeegg i form av et essay skrevet av den britiske forfatteren Neil Gaiman (nå mest kjent for American Gods), om byer og deres personlighet. Det er, selvfølgelig, en herlig liten tekst.
MS-DOS-versjonen av SimCity 2000 er til salgs flere steder, slik som på GOG og Origin.
