Minecraft er ti år gammelt, og det er tid for litt mimring.
På nasjonaldagen er det nøyaktig ti år siden Minecraft-skaperen Marcus Persson postet den første, enkle versjonen av Minecraft på indie-utviklerforumet TIGSource. Den versjonen var langt unna det spillet skulle utvikle seg til. I stedet var det et rent byggespill uten verken ressursinnsanking eller overlevelseselementer. Men selv om vi allerede hadde fått Infiniminer – en viktig inspirasjonskilde for Minecraft – var byggekonseptet såpass nytt og friskt at det enkle spillet raskt ble svært populært i indie-miljøet. Persson kunne dermed fortsette å utvide prosjektet, trygg på at han hadde truffet blink, og i tiden som fulgte fikk det gradvis mer og mer funksjonalitet.
Mitt drømmespill
Jeg oppdaget Minecraft i juli året etter. Da var det blitt et kommersielt produkt, og selv om den versjonen jeg spilte da var langt, langt unna dagens utgave hva innhold og muligheter angår, var de grunnleggende mekanismene på plass. Ikke bare det, men spillet var en mildt sagt fengslende opplevelse, og jeg falt fullstendig pladask for det. Blandingen av datagenererte miljøer, bygging og overlevelseselementer var faktisk noe jeg hadde drømt om lenge. En ellers så ung og dum versjon av meg selv beskrev en gang sitt drømmespill som «en kombinasjon av The Sims og [roguelike-spillet] ADOM» – og plutselig dukket drømmespillet faktisk opp.
Historien om mine første dager i Minecraft kan du lese på Gamer.no, i en artikkel der jeg starter med den kanskje eneste spådommen jeg i mine mange år som spillskribent har truffet helt rett på: Minecraft kom til å bli stort.
Det neste halvåret tok Minecraft fullstendig over spilltilværelsen min. Jeg spilte det nesten absurd mye. Og selv om jeg startet en og annen ny verden, og brukte flere uker i flerspiller etter at dette ble implementert, var det i stor grad den første verdenen jeg fortsatte å spille på. Den ble mer og mer fragmentert og rar ettersom nye versjoner av spillet introduserte nye landskapstyper og -algoritmer, som skapte skarpe overganger der nye omgivelser måtte genereres, men den fortsatte å fungere.
Jeg bygde og bygde, både over og under jorden, og jeg gjorde bruk av nye ressurser og andre spillelementer når de kom. I begynnelsen holdt jeg meg i stor grad i «kjente» miljøer, skjønt takket være rikelig med underjordiske hulesystemer som kunne ta dager å utforske og enda lenger å renske for ressurser, var det alltid noe nytt å se. Jeg husker for eksempel hvordan jeg brukte dagevis på å utforske én gigantisk hule, med en mer eller mindre konstant følelse av panikk. Når som helst kunne det jo dukke opp en creeper fra skyggene, og det var alltid ett eller annet område som lyset fra faklene ikke nådde slik at monstre kunne genereres der. Men belønningene, i form av diamanter, redstone og gull, gjorde det verdt det.
Ekspedisjon og utvidelse
Min første store ekspedisjon bort hjemtraktene mine kom etter at Marcus Persson introduserte The Nether, en underverden man kunne teleportere seg til ved å bygge portaler av obsidian. Nøkkelen her var at for hvert skritt man tok i denne verdenen, tok man åtte i «virkeligheten», så da jeg endelig hadde nok obsidian til å bygge to portaler (én for inngangen og én for utgangen) reiste jeg ned i den hårreisende underverdenen, og dro så langt jeg turte i én retning før jeg bygde en ny portal. Da jeg kom opp igjen var jeg i det som føltes som en helt ny verden, med landskap og trær jeg aldri hadde sett før, og helt nye ressurser jeg kunne utgrave.
Etter mange dager i mine nye omgivelser, brukte jeg et kompass for å finne veien hjem igjen, denne gangen på overflaten. Det føltes som en lang, lang reise gjennom ukjent land, men til slutt så jeg noe jeg kjente igjen. Underveis satte jeg ned varder med fakler på, for å vise vei tilbake. I tiden som fulgte brukte jeg lang tid på å koble den «gamle» og «nye» verdenen sammen, og til slutt var det mulig å gå i tunneler fra den første borgen min til mitt nyeste hovedkvarter.
Jeg brukte generelt mye tid på å grave tunneler i mine første år med Minecraft. Kanskje fordi jeg begynte å spille før Persson introduserte sengen man kunne sove seg gjennom natten i. Om natten kom zombiene, edderkoppene og de forhatte creeperne ut for å leke, og det tok ikke mange minuttene før det var så mange av dem at det å bevege seg selv relativt korte avstander på overflaten kunne være livsfarlig. Så jeg bygde tunneler mellom alle de viktige bygningene mine, de største hulesystemene (som jeg selvsagt hadde underjordiske baser i), og alle de andre stedene jeg brukte å være. På den måten var jeg relativt trygg, i alle fall så lenge jeg husket å plassere ut fakler såpass regelmessig at monstrene ikke dukket opp inni hulesystemet mitt.
Noen ganger gjorde de selvsagt det likevel, og jeg skvatt til himmels der jeg intetanende kom løpende rundt et hjørne bare for å bli møtt av det ublide ansiktet til en creeper. Men da var det bare å fikse skadene, og sette opp noen ekstra fakler.
Nye miljøer, nye ressurser
Etter et par år med videreutvikling av spillet dro jeg ut på en lignende ekspedisjon, bare enda lengre, for å finne nye typer miljøer å utforske. På dette tidspunktet hadde spillet fått mange nye landskapstyper, inkludert noen som var radikalt ulike de gamle, og dermed også en haug av nye ressurser. Tidligere hadde jeg for eksempel brukt timevis på å skaffe ull og blande sammen ulike fargestoffer for å kunne sette litt farge på miljøene mine, men nå fantes det leire i ulike farger, som jeg bare kunne grave rett ut av bakken. Det var nesten litt juks, følte jeg!
Jeg hadde også en litt romantisk idé om å «begynne på nytt», et helt annet sted i spillets verden, og tok derfor ikke med meg mer enn det aller nødvendigste for å overleve. Men jeg er en hjemmekjær person, og selv om de nye miljøene var tøffe følte jeg meg aldri helt hjemme der. Så jeg endte opp med å søke meg hjemover igjen, og gjenta prosessen med å koble de to «verdenene» sammen. Riktignok var turen langt mer omfattende enn sist, og jeg ga opp ideen om å bruke tunneler. Så det ble en slags hovedvei bestående av fakler, trapper og utgravde fjell i stedet.
Jeg fortsatte også å bygge slott, borger og andre monumenter, som for å spre sivilisasjonen i spillets villmark, ofte langs de nye veiene. Skjønt, på dette tidspunktet var jeg ikke helt alene, for et sted på veien mellom mitt nye hovedkvarter og det gamle var det faktisk en landsby bebodd av en merkelig gjeng folk med store neser – enda et nytt element som hadde sneket seg inn i spillet siden starten.
Da jeg gikk lei av spillet denne gangen – og jeg tror det må ha vært i 2014 eller 2015 – gikk jeg lei av det for godt. Sånn cirka, i alle fall. Jeg plukket det opp av og til, men jeg gjorde sjeldent særlig mye ut av det.
Mimring ble til mye mer
Lagrefilene tok jeg selvsagt vare på, og jeg har dem fortsatt. For noen dager siden gikk jeg inn i Minecraft igjen, flere år etter forrige gang, og etter en overraskende lang oppdateringsprosess (Minecraft var jo knøttlite da jeg først stiftet bekjentskap med det) kunne jeg laste inn min gamle verden igjen. Det ble en mildt sagt underlig opplevelse. På den ene siden, var det som å komme hjem. Jeg startet rett i min første base, så i starten visste jeg hvor alt var, og det meste var kjent. Jeg kunne nesten like gjerne ha vært der i går.
Men midt i alt det kjente, var det også mye ukjent. Jeg kunne gå inn en kjent tunnel, og plutselig se en sidegang jeg ikke husket, som tok meg inn i et svært rom fullt av detaljer jeg bare vagt kunne erindre å ha laget etter å ha snoket i de innerste, mest støvete hjørnene av hukommelsen min. På samme måte kunne jeg følge en ukjent men åpenbart forseggjort tunnel, og komme ut i de mest uventede omgivelser – litt som når man oppdager en snarvei i Dark Souls. «Er jeg her nå? Hvordan skjedde det?»
På den måten følte jeg meg litt som en arkeolog som utforsket en glemt verden, som jeg tilfeldigvis hadde laget selv. Det var en merkelig fascinerende opplevelse, og jeg tok meg selv i å lure på hva en vilt fremmed ville ha tenkt om han eller hun fikk fatt i verdenen min og begynte å utforske den. Hvor mye av den historien jeg har hatt med Minecraft ville vært mulig å lære seg å kjenne bare ved å utforske verdenen min? Ville den hypotetiske spillarkeologen kunne skjønne noen av tankene mine bak det jeg har gjort? Hvorfor enkelte bygninger er der de er, hvilke som er eldre og hvilke som er nyere? Hvor lang tid ville det tatt før alt jeg hadde skapt ble oppdaget? Eller ville det i det hele tatt la seg gjøre, uten å jukse?
Da jeg startet å spille Minecraft igjen, hadde jeg ingen andre mål enn å ta en titt på verdenen min igjen. Det å gjenoppdage den, og dra rundt til alle stedene jeg følte jeg måtte få et lite gjensyn med, tok flere timer. Resultatet var kanskje forutsigbart. Jeg begynte å fikse litt på ting, fullføre enkelte prosjekter, og til og med bygge en og annen ny greie. Ikke akkurat hva en ekte arkeolog ville ha gjort, men så var det jo heller aldri meningen at verden skulle støve ned i årevis. Det ene ledet uansett til det andre, og plutselig hadde jeg påbegynt et nytt, ambisiøst prosjekt. Minecraft hadde klart å sette klørne i meg igjen, ti år etter sin første utgivelse.
En del av meg
Jeg har aldri vært spesielt flink til å bygge i Minecraft. Borgene mine er stort sett blokkete greier bygd opp av «cobblestone», og selv om noen av dem har riktig så forseggjorte detaljer, har jeg ikke verken tålmodigheten eller egenskapene til de mange imponerende skaperne jeg traff da jeg spilte spillet på nettet og så de mest spektakulære byggverker. Men jeg er stolt av dem, likevel. Før jeg hiver meg i den virtuelle senga for natten, liker jeg alltid å klatre opp i nærmeste tårn, bare for å se rundt meg rundt. Derfra kan jeg se hvordan borgene og bygningene lyses opp i nattemørket, som små og store utposter knyttet sammen av snirklende, fakkelopplyste veier, og jeg vet at alt det jeg ser, har jeg laget.
Jeg lurer på hvor mange Minecraft-verdener som finnes der ute, på gamle datamaskiner og harddisker, og som venter på å bli gjenoppdaget av virtuelle arkeologer. Og hvor mange av de millionene av Minecraft-universer som har eksistert, som har blitt slettet for alltid. Det er litt trist at resultatene av tusenvis av timer med kreativitet og arbeid bare forsvinner, for aldri å bli sett igjen. Kanskje spesielt fordi Minecraft jo også har blitt et spektakulært populært spill hos de yngste – foreldre er ofte flinke til å ta vare på barnas tegninger og sløydprosjekter, men hva med Minecraft-universene de bygde opp ved hjelp av fantasi og skaperkraft, på eget initiativ, i time etter time?
Noe å tenke på før den gamle PC-en havner i elektronikkavfallet på den lokale gjenvinningsstasjonen?
