Den strategiske hjernetrimmeren Oasis er en glemt indie-perle.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. I dagens artikkel bryter vi med tradisjonen så langt, og tar for oss et spill fra dette årtusenet.
- Navn: Oasis
- Utvikler: Mind Control Software
- Utgiver: PlayFirst
- Første utgivelsesår: 2005
- Originale plattformer: PC
Oasis kom i 2005, og var i utgangspunktet kun tilgjengelig digitalt. Dette var før indie-revolusjonen startet, så spill som dette fikk i stedet merkelappen «casual games». I praksis betydde dette at alle «ekte» gamere kunne ignorere dem, noe som i Oasis sitt tilfelle var høyst ufortjent.
Minesweeper møter Civilization
Oasis er et strategi-/hjernetrimspill. En grei måte å beskrive det på er som en kombinasjon av Minesweeper og Civilization. Handlingen er satt til oldtidens Egypt, og foregår på en serie dataskapte kart på 10×10 ruter. Rutene er i utgangspunktet skjult av en mystisk tåke, som du kan avdekke ved å bevege deg over dem. Hver gang du beveger deg, bruker du én tur.
Under tåka finner du blant annet en håndfull byer, og disse kan du koble sammen ved hjelp av veier. Alle byer som er koblet til andre vil begynne å vokse, og det lønner seg å koble byene sammen tidlig, slik at innbyggertallet blir så høyt som mulig når du har brukt opp alle turene dine.
Da angriper nemlig en gjeng barbarer fra ett eller to punkter på kartet, og prøver å legge byene øde – én etter én. Heldigvis får du, hvis du tidligere har klart å avdekke punktet barbarene angriper fra, se hvilken rute de planlegger å ta. Dermed kan du fordele innbyggerne i byer som er koblet til andre via veier, slik at barbarene møter sterkere motstand og forhåpentligvis kan slås tilbake.
Hver ørkenrute som grenser til en by består av dyrket mark, og hvis en rute grenser til to byer vil denne være ekstra frodig. Dette kan du bruke til din fordel, for å lokalisere byene raskere. Samtidig trenger du menn for å bygge veier, og disse får du ved å utforske – du får noen menn for hver rute du åpner opp, og hvert kart har også en egen nomadelandsby som du kan finne. Dermed må du tenke litt taktisk, og balansere bygging og utforsking.
Mange utfordringer
Mange kart har fjellkjeder, som du ikke uten videre kan navigere deg forbi, men som også kan ha gruver der du kan plassere folk for å forske frem ulike forsvarsteknologier over tid. Du kan også lete etter ekstra våpen i hver by, som gir forsvarerne bonuser. Og som om ikke dette var nok, er målet for hvert brett å finne en obelisk i en innsjø – hvis du ikke finner denne, må du spille runden på nytt. Så det er både smått og stort å tenke på her.
Selve grunnkonseptet er imidlertid superenkelt, og de ekstra lagene introduseres gradvis. Oasis blir dermed et veldig lett spill å lære seg, men som snart viser seg å ha langt mer dybde enn det virker i starten. Det er såpass enkelt at du kan spille raskt, men såpass intrikat at hvert valg du tar underveis faktisk betyr noe – utviklerne jobbet utfra en filosofi om at alle klikk med musen skulle «telle», og det målet nådde de. Hver runde tar fem-ti minutter, og føles som en unik utfordring. Dermed er det alltid fristende å starte én runde til, gang på gang, helt til du plutselig har brukt flere timer på spillet.
Oasis er dessverre ikke lenger tilgjengelig for salg. Uvikleren, Mind Control Software, er nedlagt og jeg vet ikke hvor rettighetene har havnet. Men demoversjonen er fortsatt tilgjengelig rundt forbi, og spillet er kompatibelt med Windows 10.
Oppdatering: I august 2020 ble spillet lansert på Steam.
Tidligere i denne artikkelserien har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II, Police Quest, Prince of Persia, Master of Magic, Frontier: Elite II, Space Invaders, SimCity 2000, Ultima VII: The Black Gate og Spy Hunter.