Jakten på skatter i CU Amigas coverdiskarkiv fortsetter.
I fjor startet jeg en serie der jeg tok for meg coverdiskettene til bladet CU Amiga. Jeg startet med den første, fra februarnummeret i 1989, og arbeidet meg fremover til desember 1990 før jeg tok en pause. I seriens forrige artikkel skrev jeg at jeg ikke var sikker på om jeg skulle fortsette med CU Amiga eller hoppe over til et annet blad når jeg plukket opp tråden igjen. Jeg har valgt å fortsette der jeg slapp, i alle fall for nå.
En kjapp introduksjon til konseptet for nye lesere: Før internett ble tilgjengelig for folk flest, var spillblader på papir den beste måten å holde seg oppdatert på hva som rørte seg i spillenes verden på. I min ungdom kjøpte jeg slike så ofte jeg kunne, og jeg leste så godt som hvert eneste ord for å dekke mitt uendelige behov for mer informasjon om spill og programmer for yndlingsplattformen min – Amiga.
Men bladene hadde mer enn bare tekst. De kom også med påklistrede disketter, gjerne to eller tre, fulle av programvare og spill. Mange klassiske spill stiftet jeg først bekjentskap med gjennom demoer fra diverse coverdisker, og det var alltid moro å oppdage nye spill på denne måten. Det er litt av den følelsen jeg ønsker å gjenoppleve i denne serien, og frem til nå har jeg faktisk funnet flere spennende spill jeg ikke har vært klar over tidligere via disse diskettene.
Forhåpentligvis fortsetter det slik, skjønt den første disketten lover ikke kjempegodt:
Januar 1991 – Super Huey
Okay, her må jeg bare gi opp. Denne disketten har et komplett, kommersielt spill, og det er helikoptersimulatoren Super Huey fra Paul Norman og Cosmi – utvikleren og selskapet bak Forbidden Forest på Commodore 64. Jeg har faktisk en originalversjon av Super Huey på Commodore 64, men jeg har ikke noen skikkelig erfaring med spillet. I utgangspunktet tenkte jeg derfor at nå har jeg endelig fått en unnskyldning til å bite tennene sammen og sette meg ned med det.
Men det er forferdelig! I alle fall på Amiga. Kanskje jeg gjør noe galt, men det tar meg flere minutter å få helikopteret opp i lufta, og jeg føler aldri jeg har skikkelig kontroll over noe som helst. Jeg klarte å lette to ganger, og begge gangene tror jeg at jeg klarte å ødelegge motoren på ett eller annet vis.
Jeg finner bare én video av Amiga-utgaven på YouTube, og der kommer helikopteret aldri opp i lufta engang, så … jeg mener, det hadde vært kult å være den første som postet en skikkelig spillvideo av Super Huey på Amiga, men det hadde også vært kult å komme gjennom dagen uten å gå fra sans og samling av frustrasjon.
Men jeg vet jo ikke. Kanskje det skjuler seg et glimrende spill bak det frustrerende grensesnittet (man må faktisk skrive inn rene tekstkommandoer i oppstarten) og den mildt sagt horrible grafikken, men skal jeg få denne serien i gang igjen, så kan jeg ikke bruke flere timer på å prøve å finne det. Neste diskett!
Guru Meditation
I den siste artikkelen i forrige omgang nevnte jeg at denne serien har bydd på overraskende mange tekniske problemer. Alt fra spill som plent har nektet å virke til disketter infisert av virus – det er liksom alltid ett eller annet. Så det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at da jeg puttet februardisketten inn i min emulerte Amiga, ble jeg umiddelbart møtt av denne skjermen:
Woo-ho! Først Super Huey, så dette. Gjett om jeg har lyst til å bare gi meg nå? Jeg har jo ikke sagt til noen at jeg tenkte å starte serien opp igjen, så ingen ville ha merket noe. Men vi får prøve litt til.
Et kjapt blikk på diskettens startup-sequence, som er et skript tilsvarende autoexec.bat på MS-DOS, gir meg ikke så mye informasjon utover at fyren som kompilerte disketten hadde en kjæreste ved navn Zoe. Jeg kjenner ikke igjen kommandoene, men det virker som filen som heter «menu» bare er et rent bilde (AmigaOS finner automatisk ut av filtyper, så filnavnet trenger ikke å spesifisere slikt).
Jeg mistenker uansett at det ikke er her problemet ligger, men med diskettens «bootblock», som er det første som kjøres når den settes inn i maskinen. Jeg husker ikke i farten hvordan man overskriver denne, så jeg hiver bare alt innholdet fra disketten over på en tom, standardformatert diskett, og prøver igjen.
Yay!
Kul intro! Over til demoene:
Turrican 2
Utrolig nok fungerer den første demoen umiddelbart. Og her er vi i skikkelig klassikerterritorium – action-/plattformspillet Turrican 2! Dette spillet fra kodegudene i Factor 5 trekkes ofte frem som et av plattformens store spill, og jeg har selv mange gode minner fra fullversjonen (som jeg selvsagt spilte med en eller annen «trainer» aktivert, fordi jeg var mye dårligere til å spille spill i tenårene enn jeg er nå som jeg har bikket 40).
Men Turrican 2 er faktisk fortsatt litt vrient, og ikke nødvendigvis på noen god måte – det første som møter meg er for eksempel tilfeldige gulvplater som bare forsvinner under føttene mine, gjerne mens jeg er i avslutningsfasen av et hopp og dermed ikke har noen sjanse til å styre unna den sikre død. Jeg syntes også deler av miljøene er merkelig kronglete, og at det rett og slett er vanskelig å hoppe uten å krasje i noe.
Etter litt startvansker går det uansett greit, og jeg gjør klare fremskritt. Merkelig nok lagres fremgangen min selv etter at jeg har fått «game over», så når jeg starter på nytt er alle fiendene jeg har drept fortsatt døde. Kult! Men samtidig er alle bonusene jeg hadde plukket opp borte vekk, så jeg får ikke oppgradert våpnene mine igjen. Ikke så kult. Jeg kommer meg uansett helt frem til en miniboss, som jeg klarer å kverke, og så … klikker spillet. Definitivt ikke kult.
Var dette hele demoen, eller har jeg gått glipp av noe? Demoen ser ut til å være fra en uferdig versjon av spillet – noen ganger går hastigheten ned i sneglefart, og andre ganger dukker fiender opp midt i veggene, så det er mulig dette rett og slett er problemet. Spillet ble riktignok anmeldt i samme blad, og fikk 94%, så det bør jo ha vært ferdig. Rart.
Jeg prøver én gang til. Denne gangen når jeg minibossen uten noen «game over» i mellomtiden, og utforsker også en litt annen del av brettet, men det endelige resultatet er det samme. Ugh.
Jeg fikk i alle fall spilt spillet litt. Og på tross av frustrasjonselementene jeg nevnte over, er det fortsatt artig. Det ser dessuten lekkert ut, med flotte bakgrunnsfarger og solide «sprites», og musikken til Chris Huelsbeck er fortsatt briljant. Jeg har hatt litt lyst til å spille Turrican 2 igjen en stund, og jeg har ikke mindre lyst etter å ha testet demoen. Uansett om jeg fikk oppleve alt den har å by på eller ikke.
Nebulus 2
Den andre demoen på disketten er for spillet Nebulus 2, og også denne er visuelt veldig imponerende. Nebulus 2 bruker, i likhet med originalen, en merkelig 3D-effekt der bakgrunnen består av et roterende tårn. Så når du beveger deg i en retning, er det teknisk sett ikke spillfiguren som flytter seg, men hele brettet som roterer. Effekten er veldig kul – jeg vet ikke hvordan den ble skapt, men det må være noe skikkelig triksing på gang her. Ta en titt:
Demoen skal visstnok inneholde et brett som ikke fant veien til fullversjonen, og det kan jo både være negativt eller positivt avhengig av hvorfor det ikke fant veien til fullversjonen. Jeg skal innrømme at jeg syntes spillet raskt ble veldig frustrerende, for det skal utrolig lite til før den søte dinosauren du styrer krasjer i ett eller annet farlig og faller ned fra plattformen han står på. Om du er heldig, er det en plattform som tar deg imot under deg, men det som typisk skjer er at du faller i vannet og drukner. Heller ikke denne demoen er fri for tekniske problemer – den klikker hver gang jeg får «game over». Hvilket jeg jo gjør ofte.
Dette, pluss at bladet ikke forklarer hva de ulike bonusene du plukker opp er (og hvordan de faktisk aktiveres, men det fant jeg ut av), gjør at jeg ikke kommer så voldsomt langt med Nebulus 2. Det virker som spillet fokuserer veldig mye på prøving og feiling, og selv om jeg merker en viss fremgang etter hvert, tar det veldig lang tid å komme noen vei. Jeg tar gjerne en titt på fullversjonen en gang, men demoen var ikke så veldig gøy syntes jeg.
På tross av at demoen kom med februarnummeret av CU Amiga, kom Nebulus 2 faktisk ikke i salg før i september. Grunnen til det var at utgiveren, Hewson Consultants, gikk konkurs. Gjengen bak Hewson startet så 21st Century Entertainment, og i mellomtiden lå altså Nebulus 2 og ventet. Det fikk uansett veldig gode karakterer da det først kom.
Klassikere i lange baner
Sist gang jeg holdt på med denne serien, brukte jeg vanligvis litt tid på å gå gjennom selve bladet, for å se hva som ble dekket. Det fortsetter å slå meg som ganske sprøtt hvor mye bra saker som dukket opp hver måned – i dette bladet gis stjernekarakterer til tidligere nevnte Turrican II, den herlige arkadekonversjonen av SWIV, det fabelaktige tennisspillet Pro Tennis Tour II (eller Great Courts II, som det het da jeg spilte det), «sportsklassikeren» Speedball II, den absurd gode hjernetrimmeren Lemmings, den etterlengtede Dungeon Master-oppfølgeren Chaos Strikes Back, rollespillet Dragon Wars, samt et par spill jeg ikke har så mye kjennskap til – krigsspillet NAM og et merkelig actionspill som heter Exterminators. I tillegg dekkes for eksempel Chip’s Challenge og Dragon’s Lair II: Time Warp.
Alt dette på én måned, og bare på Amiga – mon tro hva som dukket opp på PC, Atari ST, konsoll og til og med Commodore 64 i tillegg? I dag virker ett storspill i september nok til å skremme konkurrentene over i oktober, men på denne tiden var det tydeligvis bare å bite tennene sammen, for det var sikkert like galneslig måneden etter. Apropos, forrige nummer (som jeg hoppet over på grunn av Super Huey), hadde anmeldelser av klassikere som Prince of Persia og M.U.D.S. Ikke så verst, det heller.
Neste gang har CU Amiga funnet nok et kommersielt spill for disketten sin. Det heter Human Killing Machine, og det gleder jeg meg til å prøve.