Tilbakeblikk: Wings of Fury

Stillehavet venter i dette overraskende brutale flyspillet satt til andre verdenskrig.

Når jeg tenker tilbake på ungdommen min, kommer jeg på en håndfull spill jeg hadde inntrykk av at «alle» hadde spilt. Et av disse var Wings of Fury, et flyspill som ble utgitt av klassikerfabrikken Brøderbund på flere plattformer i løpet av åtti- og nittitallet. Spillet kom opprinnelig til Apple II i 1987, men jeg hadde spilt det på Amiga, og jeg kjente flere som hadde det på PC. I ettertid er jeg usikker på om spillet virkelig var så populært som jeg husket, men jeg har gode minner fra det selv, og har lenge hatt lyst til å plukke det opp igjen. For noen uker siden gjorde jeg nettopp dette.

Merk at det er Amiga-versjonen jeg konsentrerer meg om, da denne ofte trekkes frem som den beste. Men jeg kommer innom andre versjoner etter hvert.

Velkommen til USS Wasp

Wings of Fury er et sideskrollende flyspill satt til andre verdenskrig. Du befinner deg på et skadeskutt hangarskip i Stillehavet, omringet av japanske styrker. Skipet har tydeligvis bare én pilot igjen, nemlig deg, men det hindrer ikke dine overordnede i å være ambisiøse. Her skal nemlig alt av japanske styrker tilintetgjøres, uansett hvor mange og overlegne de er, og uansett hvor stor trussel de reelt sett utgjør for hangarskipet ditt. Heldigvis har du akkurat det riktige flyet for jobben, en Grumman F6F Hellcat.

Beskrivelsen over kan lett gi et feilaktig inntrykk av hva slags spill Wings of Fury egentlig er, og det samme kan skjermbildene. Det minner nemlig ved første øyekast om et horisontalt skrollende arkadespill av den typen vi så voldsomt mange av på åttitallet – men om du ønsker deg noe slikt, blir du umiddelbart skuffet når du setter i gang. Wings of Fury henter nemlig inspirasjon fra simulatorsjangeren, og byr på en langt mer taktisk og omstendelig spillopplevelse enn de actionfokuserte arkadespillene.

Hvert oppdrag plasserer hangarskipet ditt i et område med én eller flere okkuperte øyer, og typisk også ett eller flere japanske skip. Oppdraget er, som nevnt, ukomplisert: Alle styrkene på øyene må utryddes, og alle skipene må senkes. Du starter spillet på hangarskipet, der du må velge om du skal utruste flyet ditt med bomber, raketter eller en torpedo. Ulike våpen har ulike bruksområder, men uansett hva du velger er flyet ditt utstyrt med maskingevær som heldigvis har uendelig med ammunisjon.

Unngå å havne i vannet

Etter å ha valgt utrusting må du prøve å ta av, helst uten å havne i bølgene umiddelbart etterpå. Sjansene er ikke helt små for at det er nettopp dette som skjer de første gangene du prøver, for selv om det skal godt gjøres å kalle Wings of Fury for et «realistisk» spill har det visse autentiske elementer, og kontrollsystemet krever litt tilvenning. Men etter noen forsøk bør du være i lufta og på vei mot ditt første mål, som om du spiller på den enkleste vanskelighetsgraden er ei enkelt øy okkupert av japanske styrker.

Denne øya er befestet med en base, med to antiluftskytsstillinger (som umiddelbart begynner å skyte etter deg når du kommer innenfor rekkevidde) og en håndfull brakker. Den greieste måten å ta disse ut på er ved hjelp av tradisjonelle bomber – disse er ukompliserte å bruke, selv om man må ta hensyn til både tyngdekraft og flyets momentum når man slipper dem. Det letteste er å teppebombe området rundt en bygning, men siden du kun har 30 bomber lønner det seg å konservere litt.

Om du treffer målet, vil soldatene som befinner seg inni bygningen løpe ut, og prøve å finne andre steder å skjule seg. Det er her spillet blir litt, vel, makabert. Når soldatene løper på bakken på jakt etter ly, må du nemlig bruke maskingeværet for å plaffe de forsvarsløse folkene ned på rekke og rad, for øya blir ikke nøytralisert før alle soldatene er døde. Mens brakkene raser sammen etter ett treff, vil antiluftskytsstillingene aldri slutte å fungere – de blir bare midlertidig ubrukelige, og kort etter at nye styrker har kommet frem, vil de starte å fyre løs på deg igjen.

Landingen må også sitte

Skulle du gå tom for bomber eller raketter før alle soldatene er drept, må du pent tilbake til hangarskipet for å utruste flyet ditt med ny ammunisjon. Heldigvis vil det også repareres og få påfyll av drivstoff hver gang du gjør dette. Men først må du selvsagt lande, og det er ikke helt ukomplisert. For det første må du komme inn fra riktig side, og for det andre er det ingen triviell sak å få landingen til å sitte. Du må posisjonere deg helt riktig, og så gradvis slippe deg nedover slik at kroken som henger under flyets hale fester seg i et av de store strikkene som er strukket over hangardekket. Kun på den måten vil flyet bremse ned så mye at det ikke bare ruller over hele dekket og plumper i havet når det slipper opp for rullebane.

Senere oppdrag og høyere vanskelighetsgrader introduserer nye utfordringer. Pansrede kanonstillinger på land krever for eksempel raketter for å ødelegges, og disse krever igjen at du sikter deg perfekt inn med flyet – det er ingen guidesystemer her i gården. Snart treffer du også på flere typer japanske skip, utstyrt med de samme pansrede kanonene. Her må du først kvitte deg med alle kanonene, før du kan hente med deg en torpedo fra hangarskipet ditt og bruke denne for å senke skipet. Større skip krever flere torpedoer.

Samtidig svarer japanerne med egne fly, som både engasjerer deg i lufta og prøver å ta ut hangarskipet ditt med egne torpedoer. Fiendens torpedobombere er det livsviktig at du får stoppet, enten ved å skyte ned flyet eller ved å skyte selve torpedoen mens den baner seg vei mot skipet ditt i vannet (sistnevnte metode krever kanskje litt baller, men er faktisk betydelig lettere). Kampflyene som bare er ute etter deg er det imidlertid ikke like farlig med – å ta ut disse er ikke nødvendige for oppdraget.

Fri som flyet

Det jeg likte – og fortsatt liker – med Wings of Fury, er at det gir deg en viss frihet. Målet ditt er jo å utrydde alt, men hvordan du går frem for å oppnå dette er opp til deg. Så lenge fiendens styrker overvinnes, spiller det ingen rolle hvor lang tid du bruker, hvilken rekkefølge du gjør ting i, eller hvor mye krutt du ender opp med å bruke på jobben. Dette åpner opp for taktiske vurderinger som igjen gjør spillet mer interessant enn det typiske actionspillet, ved å gjøre deg til sjef over din egen spillopplevelse.

Det er også mulig å være litt smart her, ved å for eksempel ikke engasjere øyer med flybaser eller hangarskip før du absolutt må, for å unngå å få fiendens fly på nakken.

Jeg liker også kontrollsystemet. Det krever som nevnt litt tilvenning, men samtidig har det en veldig tilfredsstillende læringskurve der man gradvis blir bedre og bedre. Det kan være skikkelig frustrerende når man skal prøve å treffe ting med raketter og opplever at de går alle andre steder enn på målet, men jo mer man øver, jo bedre blir man – og det føles deilig når man først treffer, og røyken velter opp fra en kanon som aldri kommer til å plage deg mer.

Spillet har dessuten en rekke finurlige funksjoner som vitner om at utvikleren har hatt fokus på detaljene underveis. Når du flyr høyt nok, forandres for eksempel perspektivet slik at du ser mye mer av verden rundt deg. Dette er veldig hendig for å få et skikkelig overblikk over situasjonen eller speide etter nye skip og øyer, samtidig som det tillater deg å passere høyt over luftverninstallasjonenes rekkevidde.

I tillegg finner du et lite førstepersons 3D-kamera nede i skjermbildet, som kan være hjelpsomt når du skal lande og trenger å vite hvor langt unna du er dekket på hangarskipet. Presentasjonen er generelt et område der Wings of Fury imponerer, med sirlig detaljerte skip og fly, animerte bølger og heftige eksplosjoner, akkompagnert av samplede lydeffekter. Amiga-utgaven har også egne nattbrett, og legg merke til hvordan hele grensesnittet har blitt mørkere her:

Det skorter på variasjonen

Men Wings of Fury har også noen svakheter. Den største er at det rett og slett blir veldig repetitivt etter hvert. Har du først senket noen skip og «frigjort» noen øyer, så har du i grunnen opplevd alt spillet har å by på. Motstanden blir hardere og hardere, og målene blir flere og flere, men det skjer aldri noe genuint nytt. Spillet har heller ingen kampanje eller handling, det er bare en eneste lang serie oppdrag i ulike vanskelighetsgrader.

Jeg må også innrømme at jeg raskt ble lei av å skyte soldater på bakken. Joda, det føles uhyggelig tilfredsstillende å plaffe de små, løpende mennene ned de første gangene, men det er alltid noen som kommer unna, og så må man til å bombe dem ut igjen og prøve på nytt. Og på nytt og på nytt. Så slipper man opp for bomber, og må hele veien tilbake til skipet – ofte uten at det skjer noe som helst på veien – før man kan lande, få ny ammunisjon, lette og fly tilbake igjen. Er man riktig uheldig (eller kanskje litt talentløs, som meg), kan det bli mer dødtid enn faktisk spilletid.

Det blir bare mer av dette i vanskeligere oppdrag, der avstandene blir større og du gjerne må ta ut hangarskip som krever tre torpedoer som må hentes og «avleveres» én etter én. Og det blir ikke mer interessant når fienden sender fly etter deg, snarere tvert om.

Kamp med fiendefly er nemlig ikke spesielt gøy, og det tar så lang tid å få skutt dem ned at jeg stort sett bare dropper det. Man får sjeldent inn mange treff før et fly skifter retning, og siden spillet har et visst snev av realisme må flyene gjennom en omstendelig snuoperasjon hver gang de skal gjøre dette. Det ser riktignok skikkelig imponerende ut, men det blir kjedelig å gjøre om og om igjen når man jakter på et japansk fly.

Heldigvis er det lett å finte fiendene ut ved å late som om man har tenkt å snu, så det er faktisk ikke kritisk å bli jaget. Det er bare veldig plagsomt, spesielt når man trenger konsentrasjonen for noe annet – litt som å prøve å lese ei bok mens man er omgitt av mygg.

Jeg må understreke at selve grunnmekanismene er underholdende. Spillet har en god læringskurve, og det føles «bra» å kontrollere flyet. I tillegg er det alltid tilfredsstillende å lykkes, og jeg må innrømme at jeg slang knyttneven til værs i triumf første gangen jeg senket et skip. Spillets solide fundament sikrer altså at det fortsatt er artig å sette seg ned med, men jeg ble likevel litt skuffet over hvor raskt jeg mistet interessen for å fortsette spillingen.

Det er kanskje ikke så rart at mange av de som mimrer om Wings of Fury forteller om ting som å torpedere sitt eget hangarskip for så å prøve å lande mens det sank – man måtte kanskje finne på sin egen moro etter hvert, i stedet for å bombe koralløy nummer hundre.

Nok en klassiker fra Brøderbund

Spillets utgiver, Brøderbund, var et av de store navnene i den tidlige spillindustrien. Selskapet ble startet i 1980 av brødrene Doug og Gary Carlston, opprinnelig for å selge et spill Doug Carlston hadde laget for TRS-80 året før. Men det tok ikke lang tid før Carlston-gjengen droppet egen spillutvikling til fordel for å gi ut produkter utviklet av andre, og den familieeide bedriften sto for mange kjente og kjære spill på åttitallet.

Et av disse var Choplifter fra 1982, et helikopterspill som faktisk har mange likhetstrekk med Wings of Fury – autentiske animasjoner, bombing av bygninger og små menn som løper rundt på bakken. Skjønt i den klassikeren er målet å redde disse mennene, ikke å plaffe dem ned for fote.

Som mange andre av Brøderbunds utgivelser, var Wings of Fury i stor grad et enmannsprosjekt. Mannen bak den originale utgaven på Apple II heter Steve Waldo, og han var 22 år da Wings of Fury kom ut. Waldo fullførte spillet mens han studerte datavitenskap og kunst ved University of Wisconsin.

I manualen fortelles det at Waldo stiftet bekjentskap med spillmediet på ungdomsskolen, der han og vennene hans var flittige brukere av skolens datamaskiner. Men da skolen fant ut at disse maskinene ble brukt til lek og moro, tok det ikke lang tid før alle spillene var slettet. Dermed måtte han finne på noe annet. Samtidig hadde han blitt veldig fascinert av datagrafikk og -animasjoner, og han bestemte seg for å lære seg å programmere slik at han kunne skape egne spill.

Det ene ledet til det andre, og i 1983 fikk han utgitt et Pac-Man-inspirert spill ved navn Mutant på det kommersielle markedet for Apple II. Han var også ansvarlig for Apple II-utgaven av Whomper Stomper, et merkverdig spill der du styrer en fot som må tråkke på så mange maur som mulig.

Wings of Fury var hans mest ambisiøse prosjekt, og ser ut til å ha kommet delvis som et resultat av en interesse for fly fra andre verdenskrig. Det ser også ut til at utviklingen av spillet tok lang tid, for da han senere ble spurt hvorfor han forlot spillindustrien etter å ha produsert det som var en genuin hit på markedet, sa han at det rett og slett var for mye bry å lage spill. Spørsmålet kom fra en utvikler ved navn Steve Magnin, som mange år senere overførte Wings of Fury til Game Boy Color.

I et intervju med Magnin, der han nevnte dette, trakk han frem den gamle spillutviklerspøken om at «de første nitti prosentene av utviklingen tar nitti prosent av tiden, og de siste ti prosentene av utviklingen tar nitti prosent til» – kanskje var det rett og slett det vi i dag kaller «crunch» som fikk Waldo til å forlate bransjen.

Apple II-versjonen er imponerende

Den originale Apple II-versjonen av spillet føles kanskje et hakk mer realistisk enn Amiga-versjonen, og jeg sitter med en opplevelse av å kjenne tyndekraftens effekt i litt større grad enn på Amiga. Dette gjør det ikke bare litt vanskeligere å faktisk ta knekken på fiendene, men landingene er ekstra utfordrende. Samtidig er brettene mer komprimerte, og det tar ikke lang tid før man er midt i fiendens kryssild etter å ha tatt av fra hangarskipet. Problemet med dødtid som jeg nevnte tidligere er altså ikke-eksisterende i originalutgaven, skjønt jeg hadde kanskje satt pris på en mellomting der man fikk litt mer ro på seg i starten.

Spillet virker generelt også vanskeligere, og det er ikke like lett å «ignorere» fiendeflyene som på Amiga, da de raskt gjør mye skade hvis de får sjansen. Det ville ikke være overraskende om de som overførte spillet til andre plattformer – i hovedsak et studio som het Unlimited Software – gjorde et bevisst valg da de justerte ned vanskelighetsgraden litt.

Det som uansett imponerte meg mest med Apple II-versjonen er grafikken, som ikke bare er overraskende detaljert, men går skikkelig glatt, med svært jevne animasjoner. Da Computer Gaming World anmeldte spillet, lot de seg også fengsle av presentasjonen:

– Grafikken er noe av det beste vi har sett en Apple gjøre i nyere tid. Den er, for å si det enkelt, slående. Utviklerens fokus på detaljer gjør dette spillet til en virkelig utrolig opplevelse. Røykskyene, fiendetroppene som løper på bakken, signalmannen på hangarskipet og måten dekket beveger seg i bølgene resulterer i en minneverdig visuell opplevelse.

De var også begeistret for hvordan spillet kombinerer arkadeaction med en viss realisme på. I dag har vi for så vidt mange spill som krydrer actionopplevelsen med autentiske elementer, men dette var ikke like vanlig på åttitallet, der arkadespill flest konsentrerte seg om å levere rask og heftig action, og ikke så mye annet. Anmelder William D. David skrev:

– På tross av settingen er Wings of Fury langt fra å være et krigs[strategi]spill eller en flysimulator. Det er imidlertid et spennende actionspill som tester refleksene til selv de mest krevende spillerne. Men utover dette, gjør Wings of Fury også en god jobb med å gjenskape opplevelsen av å fly. Det er mer enn et rent kampspill, det har en dybde som ikke eksisterer i mange andre spill på markedet.

Kom faktisk til Japan

Det tok litt tid før Wings of Fury begynte å dukke opp på andre plattformer, og artig nok var noen av de første versjonene eksklusive for det japanske markedet, der Brøderbund forsøkte å gjøre et innhogg på plattformer som NEC PC-98 og Sharp X68000. En skulle tro at japanerne ikke ville være så begeistret for et spill der man spilte amerikansk pilot som slaktet japanere ned for fote – og det trodde nok også Brøderbund. Derfor snudde de like godt opp ned på hele konseptet. I de japanske utgavene seiler hangarskipet under japansk flagg, du flyr et Mitsubishi Zero-fly i stedet for en Hellcat, og det er amerikanerne som må kverkes.

Siden PC-98 og X68000 var så godt som ukjente i vesten, var det ikke noe trøbbel med denne tilnærmingen – den japanske utgaven kunne like godt ha eksistert i et alternativt univers, og selv i dag er det få som vet at amerikanske Brøderbund valgte en noe «upatriotisk» løsning for å selge spillet til japanerne.

Men spillet kom altså også til flere av de andre populære plattformene i vesten. Commodore 64 fikk for eksempel en overbevisende versjon, som riktignok ikke går like glatt som originalen på Apple II, men som til gjengjeld har langt mer fargerik grafikk og bedre lyd. MS-DOS-versjonen oppleves også trofast mot originalen, men med enda mer detaljert grafikk. Merkelig nok er himmelen helt sort, som i utgavene for Apple II og Commodore 64, og dette ødelegger i mine øyne litt av helhetsinntrykket.

Spillet ble generelt godt mottatt av pressen da det kom til de nye plattformene også, men anmeldelsene bar nok litt preg av at disse utgavene dukket opp i 1989 og 1990, og at forventningene dermed var litt høyere enn et par år tidligere. Flere av dem trekker frem det jeg også har snakket om i denne artikkelen, nemlig at det rett og slett skorter på variasjonen. Samme kritikk fikk Game Boy Color-versjonen fra 1999, men den ble også godt mottatt jevnt over, og regnes vanligvis som en rimelig solid overføring. I denne versjonen har imidlertid voldsnivået blitt tonet ned betydelig – du skyter ikke lenger soldater som løper på bakken, men må i stedet bombe jeeper og lastebiler.

Game Boy Color ble den siste plattformen som fikk spillet, og det fikk heller aldri noen oppfølgere. Noen kommersiell relansering har det heller ikke fått. Synd, for selv om det kanskje ikke har holdt seg like godt som jeg hadde håpet, byr det fortsatt på litt moro.

Hvis du skulle ha lyst til å prøve Wings of Fury, er det Amiga-versjonen jeg anbefaler. Den er overlegen de andre, både med tanke på grafikk og lyd, og MS-DOS-utgaven har dessuten litt hastighetsproblemer på den populære DOSBox-emulatoren som gjør at den ikke fungerer optimalt (skjønt det er jo lov å håpe at en tjeneste som GOG ville fått orden på sakene om de skulle finne på å relansere spillet).

Les også: Tilbakeblikk på Where in the World is Carmen Sandiego, en annen Brøderbund-klassiker

Her er et knippe bilder fra Commodore 64-utgaven:

Og PC-versjonen:

Fire utgaver av tittelskjermen:

Retro Crew tok forøvrig en titt på spillet for noen år siden, her kan dere se videoen de lagde:

Sliter du med å lette og lande? Jeg laget en kjapp guide: