Nikolai tar regien som konsul og sender romerske legionærer til sin død i Imperator: Rome.
Ny storstrategi av året – Imperator: Rome
Imperator: Rome er siste skudd på storstrategitreet til Paradox Development Studio, og kom ut i april 2019. Lanseringsutgaven fikk mye kritikk for å mangle innhold, noe som ble mottatt av utvikler, og det ble lagt til mye i versjon 1.1. Siden har 1.2 kommet i offentlig beta og har blitt tatt godt imot. Versjon 1.2 er ute en gang nå i september.
Jeg har dog kun fått spilt 1.0.3, fordi jeg i forbindelse med flytting har stått uten internett i tre måneder(!). Ut av den siste kampanjen min kom inspirasjonen til å skrive noen korte narrative historier, hvorav første innslag kommer her. Spillet følger romersk kalender og starter i 450 AUC, noe som tilsvarer 304 f.Kr. for oss.
Den lucenisk-romerske krig
«Jeg var bare en gutt den gangen.»
Den gamle mannen så sliten ut. En grimase kom over fjeset da han satte seg ned. Kroppen hans ga ham tydelige smerter.
«…jeg var kun en gutt, men jeg husker.» Han mumlet for seg selv, hensatt i tanker.
Den unge mannen foran ham lente seg forover, og strakk ut hånden sin.
«Jeg ville elske å høre om det om du orker, bestefar.» sa han rolig.
«Ja, selvsagt. Nå, gutt. Jeg skulle ønske du kunne forstå. Rom var svakere den gang, mindre. Halvparten eller mindre av dagens utstrekning for vår flotte stat… ja, det kunne godt ha endt der og da. Hvordan gudene smiler på oss romere…»
Den unge mannen smilte spent.
«Fortsett bestefar, jeg lytter.»
Den gamle mannen nikket.
«Den er god. Det var hubris. Vi hadde tatt over Etruria uten problemer. Vi manglet dog menn for å forsterke hæren. Vi trodde vi var velsignet av gudene – uovervinnelige. Kanskje var vi det… Velsignet mener jeg.»
Den gamle mannen sukket.
«Men det tok nesten slutt der og da. Hadde vi tapt den første lucensk-romerske krig, hadde garantert våre naboer og italiske allierte invadert. Så mange gode menn, tapt…»
Den gamle mannen mumlet noe uhørbart for seg selv.
«Bestefar, hva sa du? Jeg hørte ikke.» sa den unge mannen tålmodig.
«Hø? Ah, ja. Jeg var kun en gutt den gang. Men jeg husker redselen. Rom var nær undergangen. Jeg husker at mine foreldre planla å flykte. Vi bodde nær grensen den gang. En farlig tid…»
Den gamle mannen så opp, rett inn i sitt barnebarns øyne.
«En hel legion – utslettet. To andre legioner sterkt svekket. Ingen menn som kunne erstatte dem. Det var en mørk tid.»
«Men så ble det fred, bestefar! Gudene så til oss!» utbrøt den unge mannen.
«…ja. Ja, de gjorde det. Vi hadde våre allierte fremdeles, men de var upålitelige, trakk seg tilbake. Ventet på den rette tid å slå til. Delte troppene sine. Ble derfor slått igjen og igjen. En mørk tid…»
Den unge mannen smilte og nikket.
«Fortsett, bestefar! Fortsett!»
Den gamle mannen så inn i intet.
«Konsulens navn var Quitus Fabius Rullianus. Han greide å dra seieren ut av løvens gap. Lucania og deres allierte var utslitt og klarte ikke å holde ut lenger. Deres ledere fryktet opprør. Deres svakhet skulle i sin tid føre til deres fall. Vi fikk tre provinser, og tid til å komme oss igjen.»
Den unge mannen strålte.
«Og i den neste krigen vant du ære bestefar! Du kjempet! Akkurat som jeg skal gjøre en dag!»
Den gamle mannen sukket.
«Det gjorde jeg. Jeg vant ære. Og mistet mange venner. Gode venner. Krig er et farlig spill, gutt. Mange ser ikke mållinjen.»
Han kremtet.
«Uansett. 470 AUC. Fjorten år senere. Jeg var en ung centurion da. Ivrig.»
Han pekte.
«Som du er. Men vær tålmodig. Voksenlivets harde realiteter kommer tidsnok, tro du meg.»
Den unge mannen nikket.
«Uansett,» sa den gamle mannen.
«Konsulen det året var Gneaus Flavius. Han visste at tiden var inne. Den andre lucensk-romerske krig var en ren formalitet. Vi hadde bygd oss opp igjen. Det samme hadde våre allierte. Den lucenske alliansen hadde ikke det. De var svakere. Etter de første slagene, var kampen i praksis over.»
Den unge mannen gliste.
«Og nå kontrollerer vi mesteparten av den italiske halvøy, og snirkler inn kartagerne!»
Den gamle mannen rynket pannen.
«Ja. Og konsulen er uvøren. Vi har en mindre hær og en mindre flåte, og ikke god nok økonomi til å komme oss opp i pari.»
Den unge mannen skrattet.
«La dem komme! Vi vil slå dem!»
Den gamle mannen hevet øyenbrynet.
«Gutt, dette er ikke en spøk. Konsulen, Lucius Postumius Magellus kriger både i nord og sør, og to av rivalene hans prøver å reise private hærer for å ta makten. Det er igjen få menn tilgjengelig for hæren. To provinser er i økende grad illojal mot sentralmakten. Hvis kartagerne slår til nå, kan alt falle sammen som korthus.»
Den gamle mannen så stivt ned i jorden.
«Ja, vi var velsignet av gudene den gang. Jeg håper og ber om at vi vil bli det denne gangen også…»