Jeg blir helt satt ut av månedens spill, men for en gangs skyld ikke fordi det er dårlig.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. I denne runden fokuserer jeg på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Juni 1990 byr ikke på de helt enorme poengsummene, men flere av spillene som havner under CU Amigas lupe denne måneden er likevel ganske kjente. For min egen del er høydepunktet en anmeldelse av Sierras eventyr-/rollespillhybrid Quest for Glory II, som får 86% – omtrent hva jeg hadde forventet, egentlig, med tanke på at dette var det siste Sierra-spillet som brukte den gamle motoren deres og dermed EGA-pallettens 16 farger også på Amiga der man egentlig forventet bedre.
Jeg er som faste lesere kanskje har fått med seg skikkelig begeistret for Quest for Glory-serien, og har skrevet en stor spilldagbok fra Quest for Glory II her på Spillhistorie.no.
Amiga-versjonen av arkadespillet Beast Busters fikk hele 87%, mens det offisielle spillet basert på Das Boot (en ubåtsimulator, ikke overraskende) fikk 84%. Rollespillet Megatraveller 1: The Zhodani Conspiracy fikk månedens beste karakter, 88%. Andre interessante titler som ble anmeldt inkluderte actionspillet Navy Seals fra Ocean, skrolleskyteren R-Type 2 fra Activision og det Larry-inspirerte eventyrspillet Search for the King fra Accolade.
Over til disketten(e!)
Denne måneden har CU Amiga nok et komplett spill å by på, men i tillegg til dette har de faktisk en diskett nummer to, full av andre saker og ting. En innholdsrik måned, med andre ord.
Etter Super Huey, Human Killing Machine og Army Moves er jeg mildt sagt skeptisk når jeg putter disketten med Gravity inn i min virtuelle Amiga. Det første som møter meg er en skikkelig merkelig tittelmelodi, akkompagnert av et skummelt bilde som jeg mistenker må være et portrett av en person som har spilt Army Moves litt for mange ganger. Ta en titt:
Når selve spillet starter, sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg skjønner ingen verdens ting av det som utfolder seg på skjermen foran meg, men det ser fascinerende ut. Jeg ser et romskip og ei gigantisk stjerne, og et grensesnitt fullt av abstrakte ikoner jeg ikke aner hva betyr. Snart har romskipet slynget seg rundt stjerna og suser mot en planet. Styrer jeg skipet? Jeg … vet ikke. Andre romskip flyr forbi mens jeg famler med grensesnittet (er de på mitt lag? Nøytrale? Fiender? Aner ikke), og skipet mitt velger etter hvert å gli tilbake til stjerna jeg så i starten. Verdensrommet er tegnet opp som et slags 3D-landskap, der planeter og stjerner lager fordypninger i landskapet som skipet trekkes ned i, som om det skulle vært en rullende ball. Hm!
Heldigvis har bladet ikke én, men to sider dedikert til spillinstruksjoner. Så jeg får bare lese!
[ti minutter senere]
Okay, jeg skjønner fortsatt ingen ting. YouTube er heller ikke til hjelp, i likhet med Super Huey ser det rett og slett ikke ut som noen har laget noen ordentlig spillvideo av dette spillet. Jeg klarer imidlertid å finne manualen, som i motsetning til CU Amiga faktisk forklarer kontrollknappene slik at jeg etter mye om og men klarer å styre romskipet mitt. Men jeg skjønner fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.
[en god stund senere]
Manualen er svær. Og den forteller om et beist av et spill. Dermed har jeg et dilemma – dette er, egentlig, akkurat den typen spill jeg ønsket å oppdage da jeg la ut på coverdiskreisen min. Fullstendig unikt, utrolig fascinerende, absurd ambisiøst og nesten fullstendig ukjent. Men jeg sitter med en følelse av at dette er et spill jeg må holde på med i dagevis før jeg får kontroll over. Jeg må i alle tilfeller skrive ut manualen, eller rett og slett kjøpe en fullversjon. Skjønt, de få som kommenterer ulike oppføringer for spillet på databaser på nettet snakker om at det er skikkelig vrient å komme inn i, selv når man har manualen.
Å investere så mye i et spill for en artikkelserie som dette? Jeg er redd at det er å gape over for mye.
Men la meg fortelle litt om Gravity, basert på det jeg har skjønt og lest så langt. Spillet er et romstrategispill satt til en tilfeldig generert bit av galaksen. Dette presenteres som et landskap, visstnok tegnet opp etter en modell som kalles «Hermann Minkowskis geometriske tydning av relativitetsteorien» på norsk. Så allerede her er jeg åpenbart på brådypt vann. Spillet følger menneskehetens kamp for å overleve mot en fiende som reiser dynamisk rundt i spillets levende univers, og forvandler stjerner til sorte hull. Din jobb er å finne hvor de kommer fra, og ta knekken på dem. For å gjøre dette må du kolonisere planeter, skaffe ressurser, utforske verdensrommet og bygge droner som kan slåss for deg. Dronene kan du skreddersy oppførselen til, ved hjelp av et innebygd visuelt programmeringsspråk som kalles COL.
Jeg har blitt veldig interessert i Gravity nå, og etter tre drittspill føles det litt sårt å skulle gi opp noe som faktisk ser skikkelig kult ut. Kanskje jeg kommer tilbake til dette spillet ved en annen anledning – vi får se.
Diskett 14b
På diskett nummer to er en mer tradisjonell CU-coverdisk, men er litt mindre flashy og virker å bruke diskplassen bedre. Menyen tar ganske lang tid å laste inn, men det er i det minste litt kul musikk her (den kommer vi tilbake til senere).
War Zone
Det første spillet på disketten er en demoversjon av War Zone, et krigsspill utviklet av Core Design. Der Gravity var komplisert til tusen, er dette superenkelt – du styrer en åttitalls-krigsmann med bar overkropp og muskler av stål, som må plaffe seg gjennom vertikalskrollende miljøer. Som i Commando og andre slike klassikere skroller skjermen oppover med deg, men du kan aldri skrolle nedover igjen. Kanskje en subtil analogi for livet, det der?
Naturligvis møtes du av massevis av fiendesoldater, kanonstillinger og det som verre er underveis. Samtidig kan du skaffe deg nye våpen, og oppgradere disse, noe som kommer godt med ettersom basisvåpenet tilsynelatende er like kraftig som et luftgevær som lekker.
De fleste av oss åttitallsunger har sett denne typen spill tusen ganger, og War Zone er for all del et kompetent eksempel på sjangeren, med fine eksplosjoner og okay – om enn ganske kjedelig – grafikk (fullversjonen fikk 79% i samme blad). Demoen består av det andre brettet, men er rimelig vanskelig da fiendene er litt uforutsigbare og det fort blir mye kuler på skjermen samtidig når du kommer opp mot kanonstillinger senere på brettet. Det virker forøvrig som noen av disse kun kan ødelegges med spesifikke våpen som granatkaster, og siden soldaten ser ut til å droppe forrige våpen når han plukker opp nye (jeg finner i alle fall ikke noen knapp for å bytte våpen) betyr det at man sliter litt om man har plukket opp noe annet.
Jeg er ærlig talt ikke så begeistret for denne demoen av War Zone. Jeg spilte den en god stund, men jeg kan ikke si at jeg på noe tidspunkt virkelig koste meg, og etter hvert ble jeg lei av å spille de tidlige delene av brettet om og om igjen for å komme til det området jeg regelmessig døde. Men det som er litt interessant her, er at da jeg tok en titt på en YouTube-video der noen spiller gjennom det ferdige spillet, så jeg at brettet faktisk er annerledes der. Så demoen er åpenbart fra en versjon av spillet som mangler de siste finjusteringene, og det kan forklare hvorfor den ikke fengslet meg.
Uheldigvis hadde ingen lagt ut noen video av demoen på YouTube. Så da måtte jeg nesten gjøre det selv. Merk at jeg har jukset her, ved å bruke lagrepunkt underveis, og filmen er satt sammen av flere separate videoer.
Cave Runner
Cave Runner er nok et komplett spill, skjønt i dette tilfellet er det snakk om et PD-spill eller det vi i dag ville kalle «freeware». Gratis spill og programvare var noe Amiga hadde usedvanlig mye av, og noen av favorittspillene mine fra plattformen kostet faktisk aldri et rødt øre. At det har vært så få gratisspill på CU Amigas coverdisker frem til nå overrasker meg faktisk litt, men jeg tror dette er på vei til å endre seg nå som det gradvis blir mer vanlig med flere enn én diskett per blad.
Uansett, grunnkonseptet i Cave Runner er inspirert av Boulder Dash, og siden jeg nylig skrev en liten artikkel om det spillet, velger jeg å hoppe over beskrivelsen her (voldsomt flaks med den artikkelen, en skulle nesten tro at jeg visste at jeg kom til å få behov for den!). Spillets første brett ga også inntrykk av det ville være en helt rett-frem Boulder Dash-klone, men så kom jeg over på det andre brettet, og der ble ting brått mye mer … interessant.
Her ble jeg nemlig møtt av både bomber (med heftig eksplosive kjedereaksjoner) og merkelige baller med omvendt tyngdekraft, som i tillegg ble forvandlet til diamanter da de falt oppover og traff en spesiell type blokker. Mange friske ideer her, altså.
Det jeg ikke liker så godt, er hastigheten – spillet går veldig raskt, og det skal lite til før du har flyttet litt for langt og fått en stein i hodet. Jeg er heller ikke så begeistret for de bråkete lydeffektene (som inkluderer et samplet vræl når man dør). På senere brett er det også veldig lett å sette seg fast i situasjoner der man ikke kan komme videre, og spillet har tilsynelatende ingen passord eller mulighet for å hoppe over brett man har klart allerede.
Så … et overraskende kult lite spill, som nok er et hakk for vanskelig for sitt eget beste. Jeg har lagd nok spillvideoer i dag, så her kan du se en annen spille Cave Runner:
Disco Lights
Øh. Dette er en slags demo, tror jeg? En CU Amiga-logo og et bilde med noen fargede baller veksler på å blinke opp på skjermen, og det hele er fryktelig meningsløst. Kanskje programmet er relatert til en artikkel i bladet (det ser ut til å være laget i programmeringsspråket AMOS).
Utility Boot Installer
Dette er et program som installerer en virusbeskytter på «bootblokken» til en diskett. Veldig typisk for Amiga-scenens måte å utnytte absolutt alle de tilgjengelige ressursene på – det fantes til og med knøttsmå spill som kunne installeres på bootblokken. Når det er sagt, har jeg hatt usedvanlig mye trøbbel med bootblokkene på disse CU Amiga-diskettene, så hvis det er dette programmet man har brukt tror jeg at jeg står over.
ProTracker
Dette er interessant. ProTracker er et program jeg nok bør skrive om en gang – kortversjonen er at dette er et verktøy som gjorde det lett å lage egen musikk uten dyrt studioutstyr eller særlig teknisk innsikt. ProTracker var riktignok ikke det første programmet av sitt slag, men det var lenge det mest populære, og ProTrackers versjon av .mod-formatet endte opp som et slags «standardformat» for musikk på Amiga.
Å sette seg seriøst ned med ProTracker – spesielt en så gammel og kryptisk versjon som dette – er litt mer enn hva jeg har anledning til å gjøre her og nå. Men jeg kan laste inn den musikkmodulen som befinner seg på disketten allerede, og vise hvordan denne spilles av i ProTracker:
Funfact: Han som skapte denne låten var ingen ringere enn Jesper Kyd. Han er i dag en av spillbransjens mest anerkjente musikkskapere, og har blant annet stått for musikk i spill som Hitman, Assassin’s Creed, Borderlands, Unreal Tournament III og Darksiders II.