Ancestors er utrolig fascinerende, men det kan også være utrolig frustrerende.
Det er lenge siden et spill har gitt meg så blandede følelser som Ancestors: The Humankind Odyssey, og etter i overkant av 25 timer med spillet er jeg fortsatt litt i tvil om jeg vil anbefale det eller ikke. Dette er et spill som bruker omtrent hver eneste anledning til å sabotere for seg selv – men likevel har det noe ved seg som gjør at jeg, når alt kommer til alt, faktisk liker det.
Fra aper til mennesker
Selve konseptet er jeg definitivt begeistret for. Ancestors starter for cirka ti millioner år siden, et sted i en afrikansk jungel. Her stifter vi bekjentskap med en gruppe sjimpanselignende aper, og poenget er å lede disse gjennom generasjonene og, etter hvert, sikre at de utvikler seg i samme retning som våre forfedre en gang gjorde. Spillet finner sted over åtte millioner år, og avsluttes i omtrent samme periode som menneskeslekten (homo) først utviklet seg. Det er altså lenge før vår egen mennesketype dukket opp, eller neandertalerne for den saks skyld.
Det er naturligvis ikke slik at du spiller gjennom åtte millioner år, dag for dag. I stedet tar du kontroll over gruppen din ved ulike tidsperioder, gjerne med flere titalls eller hundretalls tusen år mellom seg. Mens du spiller vil du gradvis lære ulike typer ting, som kan «skrives inn» i genene til slekten din. Etter noen generasjoner med spilling, har du forhåpentligvis lært nok til å kunne hoppe videre i tid.
I starten er apene under din kontroll strengt tatt rimelig ubrukelige. De kan ikke holde to ting samtidig, eller bære ting som krever begge hender. Ikke kan de gå på to bein heller, og det meste av mat gjør dem dårlige i magen. På dette tidspunktet er det egentlig ikke så mye du kan gjøre, men etter litt utforskning og øvelse låser du opp muligheten til å holde to forskjellige ting samtidig, og derfra skjønner du raskt at noen kan brukes til å modifisere andre. Ulike typer stein kan bli til ulike verktøy, kvister kan bli til spyd, planter kan brukes som medisin, og så videre. Dermed åpner spillet seg opp, og du får et stadig større handlingsregister som hjelper deg videre.
På sitt beste er dette skikkelig tilfredsstillende og fascinerende. Jeg elsker hvordan spillet gradvis åpenbarer alle mulighetene i verden rundt meg, og det gir et lite rush av adrenalin hver gang jeg oppdager (eller skaper!) en ny ressurs og prøver å tenke ut hvordan denne kan brukes. Jakten på nye ressurser er også en motivasjonsfaktor for å utforske spillets gigantiske verden, og gradvis flytte ut fra jungelen man starter i til åpnere og tørrere områder. Dette spillet byr på en genuint episk reise, gjennom en verden full av fantastiske steder å oppdage, og på dette området er det en uforbeholden suksess.
Håpløs åpningssekvens
Men jeg har jo allerede røpt at Ancestors har problemer. Det snubler allerede helt i starten, med en av de mest irriterende «introduksjonssekvensene» jeg har opplevd. Du får rollen som en liten apeunge som gjennom utrivelige omstendigheter kommer bort fra familiegruppen, og må prøve å finne hjem igjen (eller til et gjemmested). Siden apen har panikk, dekkes skjermen av et skummelt filter som gjør det utrolig vrient å tyde verden rundt deg, noe som definitivt ikke gjør det lettere å forstå seg på spillets mange ukonvensjonelle mekanismer. Resultatet er at man snubler rundt bokstavlig talt i halvblinde, mens man desperat prøver å få noen mening ut av det kryptiske grensesnittet.
Det blir heldigvis betraktelig bedre når denne sekvensen er over, men da slippes du til gjengjeld ut i spillet med minimal informasjon om hva du kan og bør gjøre. «We won’t help you much» forteller utviklerne, og der snakker de sant. Siden dette spillet er stappfullt av unike systemer, tar det lang tid før man får en skikkelig forståelse av hvordan ting fungerer – og selvsagt har det ingen manuell lagring eller noe slikt, så gjør du katastrofale feil må du pent begynne på nytt. Frykten for å tråkke i salaten gjorde meg nærmest handlingslammet til tider, og det var rett og slett ikke noe gøy.
Senere dukker andre problemer opp. Det første hjemmet til klanen din er en trygg oase i en farlig verden. Men skal du videre i spillet, må du pent forlate det stedet. Greit nok, uten motgang har man jo heller ingen grunn til å utvikle seg, men skaperne av Ancestors har valgt å legge inn én utrolig frustrerende fiende som antakeligvis vil jage mange spillere bort fra spillet. Det er en sabeltanntiger, som dukker opp kort tid etter at du har bosatt deg et nytt sted, og som angriper igjen og igjen og igjen helt til klanen din er utryddet eller du har klart å ta knekken på den.
Når den så er død, får du en dag eller to med fri, før den dukker opp på nytt. Og hver gang du hopper over tid i spillet, kommer den tilbake. Alltid med samme intensjon: Å gjøre livet ditt så miserabelt som mulig. Det målet gjør den faktisk forutsigbar. Den kommer nemlig ikke når du er klar for den, når du står med et spyd i hånden og lukter eller lytter etter farer i verden rundt deg. Nei, den dukker opp (helst bak deg) med en gang du blir opptatt med noe annet. Spiser du noe som gjør deg syk, slik at du blir svakere og får problemer med å se verden rundt deg? Da er den der omtrent før du får svelget ferdig.
Av og til hører du den knurrer eller brøler, men stort sett er det første du opplever at tiden går saktere og du får noen sekunder på deg til å hoppe unna eller gjøre motangrep om du har et våpen i hånden. Feiler du, blir du umiddelbart drept hvis du er alene. Hvis du er med klanen din, flyttes kontrollen over til en annen ape som forhåpentligvis kan redde deg. I starten er det å få drept dette beistet skikkelig vanskelig, og hvert angrep resulterer stort sett i en eller flere blødende aper som må helbredes ved hjelp av riktig legemiddel for å ikke stryke med. Siden du må ha mange vellykkede motangrep for å drepe tigeren, ender du typisk opp med en repetitiv runddans der du akkurat rekker å fikse skaden den gjorde sist gang før den er tilbake igjen og får skadet et par nye aper.
Det kan være så vanvittig frustrerende at jeg knapt har ord.
Verst i starten
På det nåværende tidspunktet i spillet mitt, er ikke sabeltanntigeren et enormt problem lenger. Jeg har lært den å kjenne, jeg har lært «kampsystemet» å kjenne, og jeg har låst opp såpass mange genetiske bonuser at kamp nesten føles trivielt (i motsetning til i starten, da hver bidige kampsekvens endte med skader). Så nå er den mer en forventet irritasjon enn en genuin trussel. Men jeg skulle likevel ønske den bare forsvant. Jeg har ikke tid til dette her, jeg vil ut og ha det gøy!
Det er generelt ganske mye som kommer i veien for denne moroa. Ancestors er fullstappet av repetitive mekanismer. Sex, for eksempel. Du slipper heldigvis å se apene ha seg med hverandre, men du må gå gjennom et helt uinteressant kurtiseringsminispill før de kan gjøre det og få barn. Hver hunn kan få nøyaktig to unger, og du bør ha minst fire og helst seks før du går over til neste generasjon, da det er disse som skal føre slekten videre. Du bør dessuten alltid bære på to unger når du utforsker verden, for å få evolusjonspoengene du trenger til å utvikle slekten.
Så hver gang du starter en ny generasjon må du starte med masse kurtisering og parring, før tigeren kommer og du må ta knekken på den. Og siden du kun kan utvikle en viss mengde nye egenskaper per generasjon, tar det ofte veldig kort tid før denne prosessen starter på nytt.
Legg til masse repetitivt arbeid for å lage steinøkser, spyd og andre verktøy, og du har et spill som ofte føles mer som arbeid enn moro. Alt for mange ganger har jeg startet spillet med store planer om utforsking, men endt opp med å løpe frem og tilbake mellom den ene minijobben etter den andre og aldri fått tid til å virkelig oppnå noe.
Men det er kanskje en grunn til at alle disse rutinene er her. For når alt kommer til alt, er det ikke så mye forskjellig å gjøre i Ancestors. Det tar ikke kjempemange timene før du har låst opp verktøyene og våpnene du kan lage, og selv om nye steder introduserer nye dyr og planter, endrer det ikke så voldsomt mye. Dyr dreper du på samme måte gjennom hele spillet, og for deg som spiller betyr det ikke så mye hva slags frukt eller bær du spiser – opplevelsen er den samme. Dermed begynner spillopplevelsen gradvis å føles tommere og tommere.
Fantastisk verden
Likevel har jeg altså spilt spillet i over 25 timer, så det har altså fengslet meg. Gøyest var det etter at jeg hadde begynt å få rimelig kontroll på mekanismene og hvordan jeg skulle utnytte meg av spillets ressurser, og før jeg ble såpass erfaren at jeg innså hvor begrenset det egentlig er. Da det fortsatt var skummelt å utforske verden, men ikke så skummelt at jeg helst bare ville holde meg hjemme. Og, kanskje vel så viktig, da handlingene jeg oppfattet som naturlige fortsatt resulterte i rikelig med genetiske fremskritt – nå har jeg i stor grad passert det punktet, og det virker som «grinding» er nødvendig for å komme videre i utviklingen.
Jeg har fortsatt lyst til å spille videre, men nå handler det mest om å utforske spillets fantastiske verden. For den elsker jeg. Spillet er fullstappet av slående utsikter og stemningsfulle steder, og jeg blir aldri lei av å oppdage nye vekster og dyr. Ikke bare er grafikken herlig, men lydbildet er noe av det beste jeg har opplevd i et spill. Fugle- og dyrelydene i bakgrunnen er ikke bare med på å skape stemning, men de gir meg hele tiden nyttig informasjon om det som skjer rundt meg. Holder fuglene plutselig helt kjeft? Dukk!
Skjønt her kommer vi inn på en annen merkelig ting spillet gjør. Apen du styrer må nemlig inn i en spesiell modus for å selv kunne lytte etter lyder. Da representeres lydkilder visuelt på skjermen, og ser du lyden av et rovdyr kan du merke det slik at du kan følge med på hvor det er frem til det forsvinner ut av rekkevidden din. En grei idé, bare kronglete. Og kombiner dette med at lukting fungerer på samme måte, og at du også oppdager andre ressurser i verden rundt deg ved å gå inn i en egen «intelligens»-modus, så blir det mye veksling mellom ulike måter å «se» verden rundt deg for å få nyttig informasjon. Dette er selvsagt også egenskaper som blir bedre ved bruk, så du ender opp med å stoppe og lukte, se eller lytte ved jevne mellomrom, bare for å forbedre evnene.
Kontrollene er generelt ikke ideelle. Jeg har allerede nevnt kampsystemet, men det å lage ting foregår ved hjelp av et timing-basert minispill. I alle disse minispillene det helt essensielt at du har god hørsel, for du får et lite pling når det er på tide å slippe handlingsknappen. Jeg måtte faktisk skru av musikken – trist, fordi den er usedvanlig god – for å regelmessig klare disse minispillene. Ah, og det spiller en rolle hvilken hånd du har ting i når du skal kombinere dem, og selv etter alle disse timene roter jeg fortsatt med dette. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sluppet ett eller annet i stedet for å flytte det fra den ene hånden til den andre.
Så for hver ting spillet gjør bra, og for hver gode idé det har, er det ett eller annet som ødelegger litt (eller mye). Det er veldig frustrerende, egentlig, for Ancestors: The Humankind Odyssey er nesten et godt spill, og konseptet er, som nevnt, helt fantastisk. Jeg syntes det er utrolig at dette spillet faktisk eksisterer – at et lite studio har tatt sjansen på å lage noe så annerledes og unikt, når eksistensen deres står og faller på dette ene spillets suksess, er imponerende modig.
Jeg gir ikke karakterer her på Spillhistorie.no, men hadde jeg gjort det, tror jeg Ancestors hadde havnet omtrent midt på treet. Ikke fordi det føles som en gjennomsnittlig spillopplevelse – for det gjør det absolutt ikke – men fordi det feiler like ofte som det lykkes. Samtidig er det et spill jeg liker, spesielt når jeg får lov å spille på mine premisser, og selv om jeg ikke helt tør å anbefale det vil jeg ikke nødvendigvis fraråde deg å kjøpe det, heller. En ting er i alle fall sikkert, og det er at selv om Ancestors: The Humankind Odyssey neppe vil finne veien inn i noen lister over årets beste spill, vil det nok likevel bli stående som en av de mest fascinerende og interessante spillopplevelsene 2019 hadde å by på.
Jeg er glad for å ha opplevd det, uansett hvor mye det har frustrert meg.
Ancestors: The Humankind Odyssey er per nå kun tilgjengelig på PC, men skal etter planen lanseres på konsoll senere. Jeg fikk tilsendt en gratis anmelderkode for å teste spillet. Bildene i artikkelen stammer fra utgiveren.