Steam-lotteriet: Enslaved: Odyssey to the West

Jeg ber et nettsted plukke tilfeldige spill fra Steam-katalogen min, som jeg skal spille i én time.

Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Jeg har for eksempel kjøpt mengder av Humble Bundle-pakker (og jeg abonnerer på Humble Monthly – jeg gleder meg til i kveld, for da får jeg en ny haug med spill jeg ikke kommer til å spille!), samt tilsvarende samlinger fra sider som Fanatical. Kortet har også sittet løst når det har vært Steam-salg, skjønt jeg må påpeke at jeg har skjerpet meg i det siste.

Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien, som jeg håper at skal bli en regelmessig greie, får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?

Forrige gang var det 2064: Read Only Memories som ble trukket ut. Denne gangen har Steam Game Picker valgt Enslaved: Odyssey to the West.

AAA-spill fra 2010

Enslaved: Odyssey to the West kom opprinnelig på PlayStation 3 og Xbox 360 i 2010, og PC i 2013. Jeg har ikke undersøkt hva som eventuelt skiller PC-versjonen fra konsollutgavene, sånn utover at Wikipedia sier den har alt DLC-innholdet. Steam kan fortelle at jeg kjøpte spillet der den 8. oktober 2014, og siden det er nesten ett år etter lanseringen var det helt sikkert på salg. Jeg ser at jeg kjøpte en håndfull andre spill rundt samme tid, så det var sikkert et høstsalg eller noe slikt på Steam.

Det som er litt spesielt med Enslaved, er at dette er et spill jeg allerede hadde spilt på konsoll – ikke lenge, men åpenbart lenge nok til at jeg hadde lyst til å spille PC-utgaven. Det skulle ikke forundre meg om jeg i sin tid kjøpte PC-utgaven for å kunne spille med mus og tastatur i stedet for håndkontroller. Noe som i så fall ville vært litt ironisk, ettersom jeg automatisk tok frem min trofaste Xbox 360-kontroller da jeg skulle spille det nå. Jeg aner ikke hvorfor spillet ble liggende uspilt på kontoen min.

Enslaved: Odyssey to the West ble uansett utviklet av Ninja Theory, det britiske studioet som senere skulle gjøre seg bemerket med Hellblade: Senua’s Sacrifice (et spill jeg har fullført, og generelt likte godt, selv om det i mine øyne ikke er så fabelaktig som den generelle konsensus vil ha det til). De har også spill som Heavenly Sword og DmC: Devil May Cry på rullebladet, så det kommer nok ikke som noen overraskelse at vi også her er i tredjepersons actioneventyr-land.

Postapokalyptisk fremtid

I Enslaved spiller vi en uheldig kar som våkner opp ombord i et romskip. Det viser seg at han har blitt tatt til fange av slavehandlere, og går en usikker (men utvilsomt ublid) skjebne i møte. Den unngår han imidlertid, da en medfange rømmer og i prosessen skaper nok trøbbel til at romskipet etter hvert styrter.

Den første delen av spillet introduserer en rekke av spillets mange ulike elementer, i en heseblesende serie actionfylte sekvenser der vi prøver å komme oss til en «livbåt» for å unngå å bli med romskipet ned i det rykende krateret det straks kommer til å lage. Introduksjonen er effektiv, selv om de skriptede sekvensene er litt forutsigbare, og sikkert ikke like imponerende i 2019 som da spillet kom ut i forrige konsollgenerasjon.

Etter å ha lært å hoppe, sprette og slåss, stifter vi igjen bekjentskap med den andre rømlingen – ei jente som ser litt ut som Scarlett Johansson. Hun har fått fatt i den siste livbåten, og gidder ikke å slippe spillfiguren inn. I stedet blir han hengende på utsiden når hun skyter seg ut av det dødsdømte romskipet, men overlever på mirakuløst vis likevel. Han mister imidlertid bevisstheten i «landingen», og mens han er borte velger Scarlett (som egentlig heter Trip) å feste en dings på hodet hans, som i praksis gjør ham til slaven hennes. Veldig sympatisk!

Nå befinner vi oss uansett i et postapokalyptisk, overgrodd New York fullt av roboter med svært liten sans for mennesker, og spillet starter «på ordentlig». Enslaved byr på en kombinasjon av slåssing, plattformhopping og navigasjonsbaserte gåter (litt som et klassisk Tomb Raider-spill, med andre ord), med bittelitt sniking inkludert. Vi kan også få Trip til å hjelpe oss, for eksempel ved å skape distraksjoner, og må til gjengjeld bære og slenge henne rundt der hun ikke klarer å gå selv. Å komme for langt bort fra Trip eller tillate henne å dø, er fatalt.

Den første timen med Enslaved har vært ganske trivelig, skjønt jeg vet godt at dette er en type spill som har for vane å brenne litt ekstra krutt for å hekte spillerne i starten. Jeg liker veldig godt de fargerike, postapokalyptiske miljøene, og jeg syntes figurene og animasjonene er overraskende gode (Gollum selv, Andy Serkis, spiller hovedrollen og var visstnok også involvert i «motion capture»-teamet).

Jeg liker også hvordan handlingen utvikler seg – det er allerede nå åpenbart at forholdet mellom Sca.. Trip og Monkey (som hovedpersonen kaller seg) vil spille en viktig rolle utover. Dessuten har jeg sansen for spillets kombinasjon av action, plattformhopping og enkle gåter – det minner meg som sagt litt om Tomb Raider, og det er ingen dum ting. Så langt har det vært ganske variert, også.

Irriterende kontroller og kamerasystem

Men alt er ikke perfekt i Enslaved-land. Kontrollene syntes jeg er litt løsere enn jeg setter pris på, og Monkey er veldig kresen når det kommer til hvor han er villig til å hoppe, hvilke kanter han er interessert i å slippe seg ned fra, og så videre. Jeg liker ikke hvordan spillet nekter å adlyde ordre hvis jeg ikke har posisjonert meg helt riktig. Det gir igjen plattformhoppingen et nærmest skriptet preg – det er veldig åpenbart at du kun kan hoppe slik spillet vil at du skal hoppe (vel, det heter jo faktisk Enslaved).

Kameraetsystemet er heller ikke ideelt. Det kombinerer tradisjonelt tredjepersonskamera med fastsatte vinkler, og måten det stadig veksler mellom å la meg styre det eller ta kontrollen fra meg har allerede nå rukket å bli temmelig irriterende.

I motsetning til nevnte Tomb Raider, virker dessuten Enslaved så langt fullstendig lineært, med én åpenbar vei videre hele tiden. Dette kan selvsagt endre seg etter hvert som spilldesignerne forhåpentligvis begynner å stole litt mer på meg som spiller – per nå er jeg jo fortsatt en nybegynner, og trenger kanskje å leies litt.

Et mer alvorlig problem er at jeg har opplevd noen tekniske feil underveis. Et sted forsvant for eksempel tekstureringen på bakken slik at den var helt gjennomsiktig, og det var ikke ideelt. Dette er noe jeg bør finne ut av før jeg eventuelt spiller videre, for jeg vet jo ikke i hvor stor grad det vil kunne skape problemer senere (hvis feil ting blir usynlig kan det jo gå fra å være et irritasjonsmoment til noe som faktisk hindrer meg i å komme videre). Jeg mistenker at dette er et problem som skyldes at spillet begynner å dra på årene,

Men har jeg lyst til å spille videre? Ja. I løpet av den timen jeg spilte sluttet spillet aldri å introdusere nye og potensielt interessante spillelementer, og selv om kontrollene og kameraet tidvis kunne frustrere og jeg aldri helt følte meg som herre over min egen spillopplevelse, hadde jeg det stort sett trivelig. Jeg syntes ikke slåssingen er det helt store, så hvorvidt jeg ender opp med å fullføre Enslaved avhenger sannsynligvis litt av hvor mye den biten ender opp med å prege spillet videre. Vi får se.

Hva skjedde med forrige spill?

Jeg var veldig usikker på 2064: Read Only Memories, og bestemte meg for å fortsette å spille det en liten stund til, for å se om det tok seg opp. Men så kom jeg til en gåte som involverte en vannrobot og veldig lite logikk, og etter å ha løst den bestemte jeg meg for å slutte. Når spillet først velger å være et eventyrspill (og ikke bare en «visual novel»), er det tydeligvis «unaturlig omstendelige måter å oppnå veldig enkle ting på»-aspektet av den sjangeren det velger å fokusere på, og slikt har jeg ikke tid til.

Hadde jeg likt de andre aspektene av spillet bedre, så hadde det vært annerledes – jeg har puslet meg gjennom flere eventyrspill med idiotisk gåtedesign, tross alt. Men i dette tilfellet var det den siste dytten jeg trengte for å avinstallere.