Disse spillene har vi spilt i januar

Vi har kost oss med en rekke varierte spill i den siste tiden – hva har du spilt?

Vi har bestemt oss for å ta opp igjen en tradisjon vi hadde tidligere her på Spillhistorie.no. Vi brukte nemlig å ha en artikkelserie der vi trakk frem spillene vi hadde holdt på med i den siste tiden, og sa litt om hva vi syntes om dem. Dette var i grunnen en god idé, blant annet fordi vi på den måten kan anbefale (eller advare mot) langt flere spill hver måned enn vi får til gjennom vanlige inntrykk. Og i samme anledning håper vi selvsagt også at dere vil legge inn deres egne lister, i kommentarfeltet under.

Kristian

Denne måneden har vært preget av et par gamle klassikere, men jeg har også luktet på et par nyere titler – med varierende resultat.

Civilization VI

civilization vi - byer
En noe spesiell plassering av en bondegård?

Etter at utvidelsen Rise and Fall ble annonsert, har jeg nesten ikke klart å legge vekk Civilization VI. Spillet har fått ett nytt liv i påvente av det kommende innholdet, og jeg begynner å få såpass kontroll på spillet at jeg vinner forholdsvis greit på vanskelighetsgraden Emperor, som er den tredje hardeste. Likevel regner jeg med at når RIse and Fall kommer, må jeg nok bevege meg et par hakk nedover i starten.

Railway Empire

Håpet var at dette skulle være det nye Railroad Tycoon 2 (som er favoritten min i denne sjangeren). Dessverre føltes det alt for sandkasseaktig, uten at det var særlig utfordrende. Rotete grensesnitt og elendig kunstig intelligens gjorde at jeg spilte dette en del timer bare for å se hva jeg kunne gjøre. I praksis var det vanskeligste med spillet det å finne ut av dårlig dokumenterte funksjoner, og deretter de opplevde frustrasjonene når spillet ikke gir gode tilbakemeldinger på hva som er galt.

Railway Empire togstasjon
Detaljnivået er det ingenting å si på.

Hva verre er – spillet kostet 340 kroner før utgivelse, som er en slags «standardpris» for spill som ikke er fra større utviklere. Denne prisen var rabattert til 289 kroner under betaperioden, som forsåvidt var en fair pris. Undertegnede kjøpte det derimot via GMG for rundt 250 kroner. Nå er spillet satt opp til hele 499 kroner på Steam, hvilket jeg aldri i livet ville betalt for dette spillet. Det koster dog fortsatt i skrivende stund 340 kroner på GOG.com, men det kan kanskje være like greit å vente på et salg.

NB: Jeg spilte beta-versjonen med siste patch før utgivelsen, og det er ikke gjort store endringer fra da til nå, bortsett fra at det er åpnet en del nye områder og slikt.

Subnautica

subnautica monster
Liten fisk kan velte stor ubåt. Men stor fisk kan også spise liten ubåt. Derfor svømmer jeg plutselig rundt alene…

Da jeg startet å skrive denne saken hadde jeg så vidt rørt ved (vann)overflaten av Subnautica. Nå har jeg passert femten timer i dette vakre sandkassespillet. Det er etter min mening et friskt pust i overlevelsessjangeren, med en litt annerledes vri. Her må man altså (stort sett) overleve under vann, og leve på det havet har å by på. Litt frustrerende er det på grunn av manglende dokumentasjon, og vansker med å finne enkelte råvarer. Imidlertid loves det fortsatt oppdateringer av spillet, selv om det er løslatt fra «early access».

Path of Exile

Jeg kommer visst alltid tilbake til Path of Exile. Nå har jeg endelig spilt gjennom den nye versjonen, der utviklerne redesignet hele spillet med nye oppdrag, områder og akter. Før var det nemlig fire akter, og tre vanskelighetsgrader. Man spilte gjennom hele spillet på nytt med neste vanskelighetsgrad når man hadde fullført den forrige – i typisk stil for denne sjangeren. Nå har de derimot endret dette til én vanskelighetsgrad, men over 10 akter. Man besøker noen av stedene om igjen, men både historie og NPC-er er endret og tilpasset, og det hele fungerer svært mye bedre enn før.

Cities: Skylines

Cities: Skylines - by med elv
Det hjelper å ha en elv i midten av byen…

Før gikk jeg alltid tilbake til en eller annen SimCity-versjon når jeg ville bygge by. I de siste par årene har det derimot vært Cities: Skylines som har blitt min favoritt. Kombinert med noen modifikasjoner som lar deg detaljstyre trafikken, er dette fortsatt et svært bra spill. Dog, jeg blir nok aldri noen byplanlegger.

Mats

Januar har gitt et oppsving på spillfronten igjen – og det kan jeg primært takke Switch-en min for! Med en liten kar på rundt halvåret har sove-og-gjenoppta funksjonen på Switch-en vært helt fantastisk når noen prøver å få sove og pappa står i standby. Månedens liste bærer derfor preg av å være Switch-basert, men i tillegg har både Playerunknown’s Battlegrounds og Overwatch fått brukbart med spilletid igjen.

Steamworld Dig 2

Lekkert.
Et herlig spill.

Rett og slett et tilfelle der oppfølgeren er enda bedre enn originalspillet – Steamworld Dig var en av mine store sommerfavoritter det året det kom ut, men Steamworld Dig 2 gjør mer eller mindre alt enda bedre. Det er tydelig hva spillet slekter på, men alle overflater har fått en skikkelig omgang med magisk stjernestøv. Og med et av de mest fleksible oppgraderingssystemene (der du kan flytte poengene dine mellom egenskaper når som helst) på markedet, der oppgraderingene til og med føles meningsfulle, så er dette en gjennomført god opplevelse hele veien.

Celeste

Flotte piksler.
Flotte piksler.

Dette spillet har ikke vært ute i veldig mange dager enda, men når folka bak Towerfall lager et spill i samme ånd som Super Meat Boy så er det verdt å ta en titt – og foreløpig stortrives jeg. Det er vanskelig, men langt fra umulig, og det er så mange bonuser å plukke opp underveis eller vanskeligere versjoner av brettene å låse opp, at her finner du noe som er utfordrende uansett hvilket nivå du ligger på. Med en egen klokke innebygd for å ta tiden på dem som vil konkurrere om å gjennomføre dette raskest mulig, så er det nok duket for utallige timer med terping på Twitch for dem som liker å drive med sånt!

Super Mario Odyssey

Mario sjokkerer puritanske amerikanere.
Her har vi Super Mats!

Selv om jeg ble ferdig med spillet i fjor er det fortsatt mange ting å kose seg med og tusle rundt for å finne måner du tilfeldigvis glemte ved første gjennomspilling. Rett og slett et kremspill på alle flater, og plattformingen sitter som et skudd. Dette er spilleglede på høyt nivå!

Nikolai

Januar har for meg – som så ofte før – vært preget av mye spilling av gamle travere. Og noen nye, i hvert fall for meg. Jeg er dessverre blitt voksen også nå, ble endelig ferdig med siste eksamen i desember og fikk jobb som lærer ca en måned før. Så nå er det mye nytt, mye strev, mye behov for søvn, og spillingen litt mer sporadisk enn før… Men for all del, jeg har kost meg jeg!

Stellaris

Tilbake til Stellaris.
Tilbake til Stellaris.

Stellaris er et Paradox Development Studio-spill, og jeg er som vanlig hektet. Jeg skaffet meg siste DLC rundt juletider og har i januar spilt litt med de nye opplevelsene det gir. Likevel er det litt vanskelig å komme inn i akkurat nå, for i horisonten (les: 22. februar) kommer versjon 2.0 «Cherry» og utvidelsen «Apocalypse». Denne utvidelsen og oppdateringen later til å overhale spillet fullstendig, bare hør: Vi får en total omgjøring av hvordan overlysfart gjøres tidlig i spillet, kampsystemet både for planetkamper og romkamper byttes i stor grad ut, måten ekspansjon inn i nye stjernesystemer omlegges fullstendig, og vi får mulighet til å bygge dødsstjerner (under et annet navn så klart). Ahem.

Crusader Kings II

Nok en gammel traver.
Nok en gammel traver.

Jeg innrømmer det, jeg er en sucker for Paradox. Crusader Kings II sugde meg inn da jeg fikk det for et halvt tiår siden. Og fremdeles er det moro å ta fram av og til! Dere har kanskje lest spilldagboken min fra spillet, om ikke kan dere finne første kapittel her. Spillet er perfekt for å lage gode historier enten i ditt eget hode eller på trykk. Etter et lengre avbrekk skaffet jeg meg et par nye utvidelser i tidlig januar og prøvde meg som konge igjen. Det gikk ikke så bra. Enten har jeg blitt rusten, eller så har spillet blitt mye vanskeligere! Men moro var det!

Stardew Valley

I Stardew Valley er det lurt å foredle råvarene.
Dette er riktignok gården til Joachim.

Jeg hadde faktisk aldri spilt dette spillet før jeg fikk det til Switch rett før jul. Det var en veldig positiv overraskelse. Avslappende, koselig, spennende. Du spiller som en gutt eller jente som har arvet gården til bestefar, og derfra kan du gjøre mye som du vil. Du kan fokusere på å drive gård, utforske, få venner, gå på «tur»i grotter… Valgene er mange. Et valg jeg måtte ta var om jeg skulle ta spillet fra kona da hun oppdaget det. Hun likte det også veldig godt…

Civilization VI

Sid Meier's Civilization VI.
Vi elsker strategispill her på berget.

OK. Jeg er kanskje en storstrategi-fantast, med forkjærlighet for Paradox. Men Civilization-serien er også mitt hjerte nært. Det har blitt mange, mange timer med Civilization opp gjennom årene. Det er bare noe med å bygge en sivilisasjon som kan bestå tidens test…

Jeg begynner å bli flink også. Lenge turde jeg ikke gå over vanskelighetsgraden Prince, til nød King, som er henholdsvis vanskelighetsgraden uten bonuser og maluser for dataspillerne og den rett over – hvor dataspillerne får litt hjelp. Vel, denne måneden prøvde jeg meg på Emperor for første gang, det neste nivået. Og jeg gjorde det faktisk veldig, veldig bra! Hjelper kanskje at jeg har mange timer i spillet? Jeg har testet for Firaxis på fritiden siden «pre alpha» Civilization V.

Nevnte jeg at det snart, den 8. februar faktisk, kommer en ny ekspansjon til Civilization VI? Om du liker grunnspillet, kan jeg bare anbefale å vurdere å skaffe deg mer moro!

Joachim

Januar har for meg vært preget av spill fra 2017 som jeg av ulike grunner ikke fikk spilt da. Samtidig har jeg kommet gjennom ganske mye denne måneden, noe jeg er fornøyd med (i den grad jeg har noen nyttårsforsetter, så er ett av dem å bruke mindre tid på sosiale medier og annet tull, og mer tid på spill).

Steamworld Dig 2

Her var det mye snadder!
Her var det mye snadder!

Dette spillet var det Retrotimen som fikk meg til å kjøpe, og jeg angret ikke et sekund. Herlig tilfredsstillende Metroidvania/Boulderdash-aktig spill, med akkurat passelig mengde frihet, massevis av hemmeligheter, og et mildt sagt herlig oppgraderingssystem der man føler genuin progresjon underveis. Gøy enten man spiller i ti minutter eller to timer (skjønt, det ble oftere to timer enn ti minutter).

Steamworld Dig 2 er rett og slett supersolid fra ende til annen, og føles deilig å spille. Herlig grafikk og musikk, også. Jeg kan ikke anbefale det nok.

Hellblade: Senua’s Sacrifice

Det er noe Dark Souls-aktig over presentasjonen.
Det er noe Dark Souls-aktig over presentasjonen.

Et av fjorårets spill jeg har gledet meg mest til å prøve, etter at det har blitt rost opp i skyene av så godt som hele spillpressen. Jeg sliter med å forstå hvorfor. Det har mye positivt ved seg – det er vakkert (på samme ufyselige måte som Dark Souls), lyddesignen er vanvittig, og Senua selv er en av de beste hovedpersonene jeg har spilt. Men jeg kommer ikke over hvor ensformig det er, hvor lite interessante enkelte av oppgavene man gang på gang må løse er, og hvor irriterende kampene kan være.

Spillet har også noen fabelaktige sekvenser, og alt i alt er det rimelig solid. Men med tanke på hvor høyt det har scoret i topplistene fra fjoråret, hadde jeg trodd det kom til å være litt mer enn et typisk 7/10-spill.

Gorogoa

Det er pent, det skal det ha.
Det er pent, det skal det ha.

Jeg kan like godt fortsette i samme spor. Gorogoa er vanvittig vakkert. Og noen ganger var det utrolig tilfredsstillende å løse spillets gåter. Men like ofte følte jeg at jeg famlet i blinde, og bare klikket på alt som kunne klikkes på for å få ting til å skje. Og det var verken tilfredsstillende eller moro. Igjen, helheten funker, og jeg angrer ikke på at jeg spilte det, men det står ikke igjen som noen spesielt stor opplevelse.

Wolfenstein II: The New Colossus

Da Bethesda gikk til krig mot spillanmeldere, sluttet jeg å kjøpe spillene deres til fullpris, så jeg har ikke fått spilt Wolfenstein II før nå.

Et av overraskende få kule miljøer i spillet. Synd det nesten ikke ble brukt.
Et av overraskende få kule miljøer i spillet. Synd det nesten ikke ble brukt.

Dette er uansett nok et solid enspillerskytespill fra Machinegames. Stort sett veldig moro, med mye heftig action og flott grafikk. Litt frustrerende til tider, fordi hovedpersonen tåler himla lite før han kreperer, men så kan man til gjengjeld lagre når man vil. Jeg må innrømme at jeg ikke likte Wolfenstein II like godt som forgjengerne – jeg følte omgivelsene generelt var litt kjedeligere, og i litt for stor grad preget av stål og/eller betong (jeg elsket Wolfenstein-slottet og de middelalderske ruinene og katakombene fra tidligere spill).

Men absolutt et underholdende spill, med overraskende mye kul humor. Og en temmelig tilfredsstillende slutt.

Dishonored: Death of the Outsider

Åååh. Det er et vindu i likrommet mitt. Det forklarer hvorfor jeg stadig fikk besøk av nye vakter...
Åååh. Det er et vindu i likrommet mitt. Det forklarer hvorfor jeg stadig fikk besøk av nye vakter…

Enda et offer for Bethesdas anmelderpolitikk. Dette frittstående Dishonored-spillet holder ikke helt den skyhøye standarden satt av Dishonored 2, og føles også litt billigere takket være en del gjenbruk og generelt mye mindre innhold.

Men med unntak av det andre brettet, som jeg av en eller annen grunn ikke likte overhodet, så hadde jeg en storartet tid med Death of the Outsider. De nye magikreftene føles i utgangspunktet som et steg tilbake, men de kan kombineres på noen ganske kule måter, og jeg anbefaler eksperimentering med dette så snart du får muligheten. En av dem leder også til et par virkelig geniale øyeblikk, om du bruker den til rett tidspunkt.

Det var oss – hva med deg?

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Disse spillene har vi spilt i januar

  1. Ikke se det geniale med Gorogoa? Joachim, da…. Kjenner til og med ei som ikke liker spill, men som liker design og kunst, som ble hektet på dette spillet. (Jeg hadde ikke engang nevnt det.) Fantastisk spill.

    Det jeg har spilt i januar er:

    Nantucket:
    Litt grindete, men ikke på en veldig irriterende måte. Herlig grafikkstil, uvanlig tema, CYOA-elementer og litt one more turn-følelse, selv om kun kampene er turbaserte. Blir lei etter en del timer, men et veldig bra spill.

    Endless Space 2:
    Hadde ikke spilt noen av Endless Space-spillene før, så dette var et hyggelig første møte. Dette er turbasert, og her fikk man også den herlige one more turn-følelsen som man får i Civilization. Litt rart diplomati kanskje, og litt rotete GUI, men et skikkelig solid spill med mange måter å spille på, og veldig forskjellige raser å spille.

    The Forest:
    Coop-favoritten for tiden i gjengen jeg spiller med. Fantastisk PvE overlevelsesspill.

    Subnautica:
    Og om man ikke vil spille coop….. For en opplevelse dette spillet er. Kan fort være årets beste spill, og vi snakker bare januar. Har knapt nok vært borti et spill hvor det å utforske er mer tilfredsstillende. En spennende bakgrunnshistorie hjelper også veldig.

    Abzu:
    Testet dette såvidt, men ble veldig antiklimaks etter Subnautica, så endte fort tilbake der. Kan vel kalle det en gåsimulator.

    Street Fighter V:
    Hadde fått en oppdatering (arkade-modus, yay), så måtte inn og banke opp AI med Chun-Li. (Testet en online-kamp også, og fikk grisebank, så da var det ikke så gøy lenger)

    7 Days to Die:
    Prøvde dette litt coop, men ikke på langt nær like interessant som The Forest, så vi havna raskt tilbake der igjen.

    Civilization VI:
    Måtte lade bittelitt opp til utvidelsespakke…..

    Rise Of The Tomb Raider:
    Fikk dette til jul av Godsaker….. Omtrent som eneren vil jeg si. Typisk 7/10-spill.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.