Tilbakeblikk: Streets of Rage

Streets of Rage slo seg inn på markedet i 1991, som en solid konkurrent til Capcoms Final Fight.

Ettersom Streets of Rage 4 begynner å nærme seg, tar vi en titt tilbake på hvor det hele begynte. Streets of Rage trenger neppe en lang introduksjon, da de fleste av oss som vokste opp med TV-spill på 90-tallet mest sannsynlig har hørt om spillet, men det obligatoriske må nevnes.

Streets of Rage, eller Bare Knuckle som det heter i Japan, ble lansert omtrent samtidig over hele verden høsten 1991, og var Sega sitt svar på Capcom-spillet Final Fight. Rivalen ble sluppet eksklusivt som en konvertering fra arkade til Super Nintendo året før.

Det er på tide å rydde gatene.
Det er på tide å rydde gatene.

Ikke le, Sega vil være med

Akkurat som den kalde krigen var konsollkrigen på 90-tallet like preget av hvem som var størst, sterkest, og best. Sega og Nintendo var allerede to store merkevarer i mange hjem over hele verden. Begge gjorde sitt ytterste for å levere de beste produktene, og ikke minst den beste arkadeopplevelsen hjemme i stua. Siden arkadespill var mer avanserte enn tradisjonelle konsollspill, gikk det prestisje i å gjenskape en opplevelse som var så tett opp mot arkadeoriginalene som mulig.

Nintendo hadde fra tidligere godt samarbeid med Capcom, som hentet hjem gode titler i fleng, og de gjorde en god jobb med Final Fight. En helt perfekt overføring var SNES-versjonen riktignok ikke, da spillet kun tillot én spiller og ikke to, bare hadde tre av de originale karakterene, og bare kunne vise tre fiender på skjermen samtidig. Et helt brett fra arkadeversjonen manglet også, men underholdningsmessig var spillet likevel en sikker vinner.

Dette var hverdagskost på åtti- og nittitallet.
Dette var hverdagskost på åtti- og nittitallet.

Sega hadde allerede erfaring med konvertering av egne arkadehitter som Golden Axe, og hev seg på ballen for å være med videre på leken. Med et solid utviklerteam fra eget studio og et musikalsk geni bedre kjent som Yuzo Koshiro, tok det hjemmemarkedet med storm. Spillet hadde det beste å by på, med mulighet for to spillere, og lydspor ingen hadde hørt maken til på en konsoll før.

Hva står på menyen?

Etter å ha blåst liv i spillkassetten (bokstavlig talt), og puttet den i MegaDrive’n, starter det opp. Det første vi hører er en behagelig techno-beat fra lydsporet, og med et bilde av byen i bakgrunnen får vi en introduksjon om spillets setting. Byen, som ikke er tildelt navn, har blitt tatt over av en gjeng med pøbler og deres leder, Mr X.

Fremme i spillets hovedmeny kan du gå inn på innstillinger og sette vanskelighetsgrad. Du kan velge mellom «easy», «medium», «hard» eller, om du er masokist og liker det beintøft, «hardest». Innstillinger for knapper på spillkontrollen får du også konfigurere som du ønsker, og så er det bare å komme seg tilbake til hovedmenyen og gønne på. Nesten, for først må vi velge hvem vi skal være.

Er du en Adam, Blaze eller Axel?
Er du en Adam, Blaze eller Axel?

Sega er så joviale at vi får velge mellom tre karakterer: Adam, Axel og Blaze. Trioen er alle sammen tidligere politi med ulik bakgrunn, og i starten av 20-årene. Adam for eksempel er sterk som en bjørn, og kan hoppe høyt, men er ikke så rask. Axel er like sterk og kjappere, men hopper ikke like høyt. Blaze, den eneste dama i spillet, er rask og spretten, men ikke like hard med neveslag og spark. Personlig foretrekker jeg Blaze på grunn av hennes egenskaper.

Ka du trur? Ska vi slåss?

Første brett starter i en helt vanlig opplyst gate med masse butikkvinduer og parkerte biler. Gjengen til Mr X raver i gatene, og det nærmest blinker i kniver. Her kommer det til å gå hardt for seg. Fiendene er ikke treige med å introdusere deg for en knyttet neve og alskens våpen, som kniv, jernrør, øl flasker og balltre. Heldigvis for oss mister tøffingene verktøyet sitt ganske enkelt, så her er det bare å forsyne seg.

Blaze tar saken.
Blaze tar saken.

Når det kommer til våpnene man kan plukke opp, har Streets of Rage en litt annen vri enn hva man kan være vant til fra andre spill i samme sjanger, der våpnene ofte har en viss varighet. Her har du et våpen så lenge du klarer å holde det i hånda. Du kan miste det i bakken, men ikke mer enn to ganger, og det er først da det ikke kan plukkes opp mer.

Tøffingene som regjerer gatene i byen er ikke nevneverdig originale i utseende, i forhold til andre slåsspill fra samme epoke. Det går som oftest i jeans og vester, lærjakker og knebeskyttere. Hårfargene er såpass frika at hadde disse folka hatt mødre, ville de sikkert fått husarrest. Det er også noen kvinnelige fiender her med pisk, biker-hatt og et ellers temmelig dominerende utseende.

Du må regne med å få litt deng mens du rydder opp i gatene, og heldigvis finner du litt å eta på her og der. Dunk til noen søppeldunker, telefonkiosker eller oljefat, så dukker det plutselig opp et eple som gir deg litt liv, eller et stort kjøttbein som metter magen helt.

Solid variasjon

Jo større de er, jo hardere faller de.
Jo større de er, jo hardere faller de.

Spillet byr på åtte brett, og ingen ser like ut. De har alle hver sin egen unike låt som durer av i bakgrunnen. Første brett er som tidligere nevnt en opplyst gate, og senere er du innom steder som en strand, ei bro, ei ferge, et industrilokale og en heis. Brettene er varierte, og byr på flere lag med parallaks-skrolling i bakgrunnen som setter perspektiv på stedet. Rikelig med små detaljer får vi også, som litt regn, papirsøppel som flyr rundt, og plakater som blafrer i vinden.

Slutten av hvert brett foruten om nummer syv byr på hver sin «boss» med til dels brysomme egenskaper. Det starter med en grei læringskurve frem til og med brett fire. hvor du møter dem enten én av gangen, eller med et par ekstra småtøffinger som du feier unna kjapt. Våpen bruker de også, alt fra boomerang til hansker med bjørneklør, og en av dem kan til og med blåse flammer. Her er det noen artige og interessante utseender på bossene. Kan nevne at en av dem går i lærtruse, og kan minne om et medlem fra metalbandet Manowar.

Man vet det er trøbbel i gatene når politiet må bruke bazooka.
Man vet det er trøbbel i gatene når politiet må bruke bazooka.

Bossene er de eneste i spillet som du kan se helsa på, men ikke navn. Faktisk har ingen av figurene i spillet navn unntatt de du kan velge mellom og Mr X. De tåler mye juling, og gir greit med juling tilbake.

Heldigvis har du et ess i ermet som du kan bruke underveis i spillet, og som kan være lurt å spare til du skal hanskes med eliten. Nærmere forklart er det en «supermove» du kan aktivere, og da dukker det opp en politi-racerbil med en konstabel som stikker hodet opp av takluka, og fyrer av en rakettkaster som igjen gjør heftig skade.

Alle bossene har hvert sitt bevegelsesmønster, og etter noen forsøk lærer du hvordan du best kan håndtere dem. Men fra og med brett nummer fem er du så heldig at du får møte på to bosser samtidig, og de av oss som har spilt Streets of Rage husker nok tvillingene her så alt for godt. Du må regne med litt prøv og feil, for disse damene kan rive gjennom liv og forsøk på null komma niks.

Han her har nok drukket litt for mye sprit.
Han her har nok drukket litt for mye sprit.

Endelig bærer det videre, og spillet fortsetter i samme stil frem til nest siste brett, som ikke har noen boss i det hele tatt. Brettet består av en lengre heistur med nok av passasjerer som ikke vil deg spesielt godt. Hele brettet føles mer som en slags miniboss, og her må du passe på at du ikke er for nærme kanten, ellers bærer det rett ut om noen av skurkene finner ut at de vil se deg fly. Men du kan til gjengjeld lempe dem utenfor. Herfra, og ut resten av spillet kan du ikke kalle inn den bazooka-utrustede politibilen, bare så det er nevnt.

Endelig på toppen og du er på siste brett. Her får du en realitetssjekk uten like, for gangen du skal gjennom er lang, så ufattelig lang. Det som gjør dette brettet så krevende er at du møter på gamle bosser fra de tidligere brettene i nye variasjoner. Her stopper det ofte opp for mange, siden liv og forsøk løper kjapt ut. Er du fersk i Streets of Rage, eller sjangeren generelt sett må du belage deg på at du må starte spillet om igjen og få litt mer ferdigheter før du når enden.

Reis deg opp, så du kan få bank.
Reis deg opp, så du kan få bank.

Helt på slutten venter bossen over alle bossene, Mr X. Fyren du er ute etter å legge i jern så han ender opp på brev og besøk i lang tid fremover. Jeg skal ikke røpe for mye om hvordan du håndterer ham, så forbered deg på en krevende kamp som siste innspurt. Med litt ninjareflekser, et spark her, og et slag der, så kneler han til slutt.

Men konklusjonen da?

Med Streets of Rage viser SEGA virkelig hva de duger til, og hva Genesis/MegaDrive er god for, selv om den er teknisk svakere enn Super Nintendo som kunne vise flere farger og hadde et generelt sett større fargeaspekt. Og er det en ting som har aldret godt fra gamle dager, så er det skarpe og fine «sprites», som i dette tilfellet er en fryd for øyet.

En fordel er at spillet ikke er så alt for langt, du kan fint gå gjennom fra start til slutt på en times tid, og det passer perfekt om du bare trenger noe enkel moro for å slå i hjel en ledig time.

Det kan gå hardt for seg på Kiel-ferga.
Det kan gå hardt for seg på Kiel-ferga.

Men spillet er ikke helt uten mangler, eller feil vil kanskje noen si. Selv om det har flere positive ting enn negative, så er det et par ting som kunne vært litt mer polert. Bossene i seg selv er gode og varierte, utenom tvillingene fra brett fem. Der kunne det vært mer balanse, og flere muligheter for å komme til med spark og slag uten at man må belage seg på spesialangrepet.

En annen ting som går igjen i denne sjangeren, er våpen som fiendene mister på bakken. Hvis du kommer for nærme et våpen mens du denger løs, så plukker du det automatisk opp, og da er du fullt åpen for å bli eid. Men til gjengjeld må du bruke litt mer taktikk og list enn å bare denge løs, for da kan det gå galt.

Litt til slutt

Streets of Rage-serien har så langt fått tre solide titler, og blitt lansert på en rekke forskjellige plattformer opp gjennom tiden. Eneren ble i etterkant sluppet til forgjengerkonsollen Master System, og den håndholdte Game Gear. Streets of Rage 2 kom også til både Game Gear og Master System, i tillegg til Segas 16-bit-konsoll. Det tredje spillet kom kun til Mega Drive.

Som vanlig. Dama gjør alt arbeidet, og mannen tar æren!
Som vanlig. Dama gjør alt arbeidet, og mannen tar æren!

I etterkant av Sega sin utgang fra konsollmarkedet, har Streets of Rage serien blitt sluppet i samtlige MegaDrive kolleksjoner til blant annet PlayStation 2, PlayStation 3, Xbox, Switch, Windows, og en drøss flere. En unik funksjon i Windows-versjonen du får kjøpt på Steam, er at utviklerne har lagt inn mulighet for to spillere over nett, så du og venner kan ha det gøy fra hver deres kant i verden og mimre over gode tider.

Streets of Rage 4 har enda ikke fått en bestemt lanseringsdato, men utgiver Limited Run Games har lagt ut en tweet med hint om gode nyheter i nærmeste fremtid. Akkurat den biten gjelder for oss som liker å samle på fysiske utgivelser. Spillet kommer også digitalt til dagens konsoller og Windows. En ting er sikkert, jeg gleder meg!

Toppbildet er lånt fra Mobygames. Alle skjermbildene er tatt av forfatteren selv.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.